Stikkordarkiv: barnebøker

Bobla – Siri Pettersen

Jeg var ganske fornøyd når Siri Pettersens nye bok, Bobla, dumpet ned i postkassen flere uker før forventet i begynnelsen av september, og var egentlig klar til å kaste meg over den, men så var jeg jo i gang med Aubrey/Maturin, og det er ikke så lett å avbryte slikt, må vite. Men siden jeg trengte litt «enklere» lesing for å fylle på sideantallet litt i forbindelse med readathon-utfordringen denne uka, fant jeg ut at det var på tide å finne ut om barnebok fra Pettersen kunne måle seg med voksenbok-gitt-ut-som-ungdomsbok fra Pettersen.

Dessverre er svaret nei, for min del. Altså, Bobla er bra, det er ikke det. Men jeg ble ikke oppslukt. Og jeg vil bli oppslukt!

Nå skal det sies at et av problemene er at jeg slett ikke er i målgruppen, og det er svært langt mellom de barnebøkene som virkelig fanger meg nå til dags, kanskje har jeg rett og slett *gisp* blitt voksen? Boka skal i aller høyeste grad dyttes på tiåringen, så får vi se hva hun synes.

Og faktisk tror jeg hele problemet mitt med boka ligger nettopp i at jeg ikke er 10 (11, 12) lenger. For jeg føler at jeg fikk for lite bakgrunn og oppbygging i starten. Jeg skjønner AT Kine mistrives, føler seg utenfor, kommandert til å gjøre ting hun ikke vil, men jeg føler det ikke MED henne. Og hadde jeg vært 10 (11, 12) så hadde jeg kanskje ikke trengt å få den følelsen bygget opp, men faktisk bare falt rett inn i den slik boka legger opp til, for når jeg var 10 (11, 12) følte jeg meg også akkurat så utilpass, alene og kommandert rundt (i alle fall til tider) at jeg helt sikkert hadde synes at det å finne en «magisk» boble jeg kunne rømme til hadde virket som en redning.

Så det var det som ikke funket. Ellers? Jo, idéen er jo orginal, og hvordan det hele skulle løse seg til slutt var jeg absolutt spent på (jeg leste boka i løpet av en dag, så sååå uoppslukt var jeg tross alt ikke). Kines venner er et stort pluss (og jeg skulle gjerne sett mer av dem), og generelt er Kines verden befolket av mange mennesker som tydeligvis har egne, uforutsigbare historier. De føles ikke bare som kulisser, selv ikke mamma og pappa som ganske ofte kan bli rimelig like sånne pappfigurer man reklamerer for filmer for i barnebøker (siden noe av poenget i barnebøker er å la barnet redde seg selv). Jeg sukket litt over «the romantic interest», må jeg innrømme. Altså ikke over vedkommende (hallo!), men over at det skulle være nødvendig med en sånn tvist i historien. Men der VET jeg at min indre tiåring er uenig, så det lar vi fare. Og slutten, jo altså slutten er perfekt.

Egentlig føler jeg at jeg skulle brukt noen dager på å fordøye boka før jeg skrev noe som helst, men med tanke på hvor lite jeg blogger for tiden er det en seier å overhode ha fått noe ned i bits og bytes, så får det heller være om den dype analysen mangler. Kanskje får jeg ånden over meg og skriver mer (men jeg ville nok ikke holdt pusten), kanskje truer jeg tiåringen til å forsøke å skrive noe (en mye bedre idé, sannsynligvis). I mellomtiden kan jeg nok si at det finnes mange dummere bøker du kan kjøpe til alle de barna du sikkert burde kjøpt en bok til i høst eller vinter.

August går i glemmeboka av Erik Barfoed

augustiglemmebokaMamma leste boka høyt for meg. Boka var morsom. Det var veldig morsomt når det sto

han stakk hånda i lomma og trakk fram noe som han kastet til Alfred.

– Her, sa han, – et supervåpen!

Alfred grep boksåpneren og svingte den foran seg.

– HAN HAR EN BOKSÅPNER! hylte bokseridderne skrekkslagne.

(Side 166.)

augustiglemmeboka2

Vidina: Landet bak Nidaros – Bente René Linmo

vidinaVi kjøpte Vidina: Landet bak Nidaros til den eldste nevøen vår i høst. Hva han synes om den får jeg komme tilbake til når han har lest den og jeg har snakket med ham, men jeg fikk lyst til å lese den selv også. Fantasy for barn/ungdom med en historie som starter i Trondheim, det høres jo forlokkende ut.

Etter en krangel mellom Alexander og lillesøsteren Emma forsvinner Emma gjennom en portal til en annen verden, Vidina. Alexander følger etter for å finne henne igjen. Under letingen treffer han blant annet Nori og tvillingene Sivara og Aravis (les tvillingenes navn baklengs…), som også er ute på leting, Nori etter moren sin, Sivara og Aravis etter kontroll over sin egen magi.

I Vidina er alt i orden. Altså, det vil si, det er det slett ikke, her er det ene problemet etter det andre, hekser og demoner og varulver, blant annet, samt mer menneskelige problemer som fremmedfrykt og nedarvet «rasehat». Men historien funker, den er i orden. Det er riktignok litt vel mange løse tråder på slutten, litt vel opplagt at dette er starten på en serie, men det er nå engang det det er.

I Trondheim, derimot, og der boka starter. Der slet jeg.

I første kapittel har Alexander nettopp gjort unna siste skoledag før sommerferien, og vi treffer ham i det han gjemmer seg bak en søppelcontainer «i en sidegate i sentrum», fordi mobberne hans er på jakt etter ham. De finner ham, men blir avbrutt av en søppelbil og slenger bare med leppa før de stikker av. Alexander «løp til skolen for å møte søsteren» som slutter en time senere enn ham. De går hjem sammen til leiligheten «i en stor bygård midt i sentrum», «i jugendstil fra tidlig på 1900-tallet».  Alexander ser en katt som oppfører seg rart nede på gaten. Han går på kjøkkenet for å lage middag «Moren hadde kjøpt en ferdig pizzabunn (…) Alexander behøvde bare brune kjøttet og skjære opp grønnsakene.» Han setter pizzaen i ovnen, roper til søsteren at hun skal passe på at den ikke blir brent, og går på butikken for å kjøpe brus. Etter å ha vært der setter han seg på en benk og ser på klokka og konkluderer med at det er femten minutter til pizzaen er ferdig. Så ser han katten igjen, og bestemmer seg for å følge etter den. Den leder ham «gjennom sentrum og forbi Nidarosdomen» og fortsetter

gjennom byen mot Elgeseter bru som strakte seg over Nidelva og ut av sentrum. (…) Nå når han hadde kommet ut av selve bykjernen, var ikke trafikken like ille, men det finkornede veistøvet lå fortsatt i luften og irriterte nesa og fikk ham til å nyse.

Husene i denne gaten virket eldgamle og de lå tett i tett på hver side av motorveien. Flere virket ubebodde med mørke vinduer og ødelagte taksteiner. Alexander hadde aldri vært i dette strøket før.

Vi er ikke kommet ti sider ut i teksten en gang, og jeg har en rekke spørsmål:

  • Emma er ti år, kan hun ikke gå hjem fra skolen alene? Vi snakker Trondheim sentrum, hvor mange kvartaler kan det være snakk om?
  • Skole i sentrum av Trondheim? Jahaja. Går de på Birralee, altså? Det er ikke inntrykket jeg får ellers, men det er det eneste alternativet når Kalvskinnet er nedlagt.
  • Det var da en fryktelig saktestekt pizza hvis den fortsatt trenger 15 minutter etter at han har vært i butikken?
  • Hvor mye «gjennom byen» kan du «fortsette» mellom Nidarosdomen og Elgeseter bru?
  • Mindre trafikk i Elgeseter gate enn i sentrumskjernen? Og samtidig: Elgeseter gate er en «motorvei»?
  • Er det virkelig hus i Elgeseter gate som virker eldgamle i sammenligning med jugendbygårder fra tidlig 1900-tall? Jeg skal glatt innrømme at de kanskje SER gamle ut, de er ikke alltid like godt vedlikeholdt, men å si at de «virket eldgamle» etter å ha beskrevet bygården Alexander bor i er litt rart.
  • Alexander har aldri vært i Elgeseter gate før? Har han bare ankommet sentrum østfra eller via Ila?

Det som er så fint med å skrive fantasy er jo at du kan finne på akkurat hva du vil, så lenge «universet» ditt er innvendig logisk behøver det ikke å ha noe særlig med den virkelige verden å gjøre. Men når du forankrer en historie så konkret i nåtid i en by mange av leserene vil kjenne til er du nødt til å passe på detaljene. Og dette ble så rørete at jeg seriøst begynte å tvile på at forfatteren noensinne har vært i Trondheim. I alle fall har ingen tatt manuset og spasert gjennom Trondheims gater for å sjekk hvor godt beskrivelsene stemte med virkeligheten, det er nå helt sikkert.

Så strengt tatt anbefaler jeg denne boka bare dersom leseren ikke er kjent i Trondheim, selv om jeg vel tipper at målgruppen på 11-15 eller deromkring neppe henger seg fullt så mye opp i «feilene» som jeg.

Men jeg kommer nok til å lese bok nummer to også, jeg vil jo vite hva som skjer med den… Nei, det skal jeg ikke røpe.

Mesterdetektiv Tim & Co 3: Pil og bue-mysteriet – Hilde Hagerup og Klaus Hagerup

hagerupx2Alle som var på Arschehougs presentasjon av høstens bøker i Trondheim (mer om det kommer) fikk med seg en bok. Jeg var litt treig, så det var ikke så mye å velge i når jeg kom fram til bordet, men jeg hadde uansett merket meg Mesterdetektiv Tim & Co 3: Pil og bue-mysteriet som en kandidat, så jeg var fornøyd.

Seksåringen var også fornøyd, det er sjelden hun klager når det dukker opp nye bøker beregnet på henne i heimen. Vi tok den med oss på høstferie og leste hele boka på noen få dager.

Mesterdetektiv Tim & Co er en serie bøker skrevet av far og datter, Klaus og Hild Hagerup. Begge er habile barnebokforfattere hver for seg, så det bør love ganske bra.

Bokas forteller er Jenny. Hun har en lillebror som er et geni, i alle fall er han en slags Sherlock Holmes reinkarnert i sin evne til å observere og å trekke slutninger på basis av observasjonene. Han er altså Mesterdetektiv Tim. Jenny er & Co. Det kan nok være litt slitsomt å være & Co innimellom, for det er ikke alltid man får så mye annerkjennelse. Utover det er Tim og Jenny gode venner, og Jenny er også full av beundring for sin supersmarte lillebror.

Mysteriet i akkurat denne boka er en forsvunnet pokal, premien i pil og bue-mesterskapet som skal holdes på Soltoppen. Akkurat passe spennende og litt skummelt på rett sted for min seksåring i alle fall. Hun ville i alle fall at vi skulle få tak i bok nummer en og to sporenstreks, så det må vel kalles en suksess.

For den voksne leseren ga dette kanskje litt lite. Dette er ikke en bokserie jeg ville lest for egen del. Jeg trakk på smilebåndet av og til, men det var alt. Den siste episoden i boka, der Tim skyter blink «tilfeldig» etter å ha latt være å delta på bueskytingen gjennom hele historien og ha rost Jenny for hvor god hun er synes jeg var unødvendig, jeg synes Jenny kunne fått lov til å være best til noe, og det får meg til å lure på hva formelen er i de andre bøkene. Det får jeg vel vite, siden planen er å sjekke om biblioteket har dem, og da må jeg vel til pers og lese høyt igjen, skulle jeg tro.

Mitt Eldorado, del 2: Shoppingspree!

Som nevnt i går dro jeg tilbake til Eldorado dagen etter omvisningen, denne gangen med barn.

Her skal det sitte en julenisse før jul
Her skal det sitte en julenisse før jul

Til jul blir det visstnok også tre meter høye nøtteknekkere utenfor inngangsdøra og life-size nisse i slede i foajeen, og altså nisse på trone som man kan hviske ønskelista si til. Det er nesten så jeg lurer på om vi ikke må booke oss en liten tur til Oslo i desember.

Barneavdelingen er i første etasje, men en kort trapp ned fra inngangsnivå. Det blir heis for rullestol og barnevogn, men den var heller ikke helt operativ når vi var der. Til gjengjeld kom en ansatt springende til for å hjelpe meg med barnevogna, så vi kom oss ned til herlighetene uten problemer.

Ikke lett å velge
Ikke lett å velge

Vi hadde selvsagt handlet litt i teltene på bokfestivalen også, men jeg fant ut at skulle det være noe poeng i en shoppingspree på en slik godtebutikk av en bokhandel måtte jeg være villig til å spandere litt penger, så snuppa fikk putte både det ene og det andre i handlekurven. Jeg snek oppi noen barnebøker selv også, blandt annet Fortunately, the milk av Neil Gaiman og Lisa Aisatos Fugl, samt en pekebok til ettåringen.

Trenger vi ikke egentlig en vinkende Elisabeth II?
Trenger vi ikke egentlig en vinkende Elisabeth II?

I dilldallavdelingen skulle snuppa gjerne ha shoppet litt også, men mammas lommebok er slett ikke like liberal når det kommer til slikt som til bøker, så Elisabeth II fikk stå. Men en grønn notisbok fikk bli med.

Betale må man jo også
Betale må man jo også

En pen haug med bøker ble det.

Fiiiine handlenett i stedet for poser
Fiiiine handlenett i stedet for poser

Etterpå gikk vi på kafé (ikke pannekakehuset, desverre, siden det ikke har åpnet ennå) og en fornøyd seksåring fikk kikke litt nærmere på stabelen.

Fangsten
Fangsten

 

Doktor Proktor og det store gullrøveriet – Jo Nesbø

proktor_gullrøveriJo Nesbø leverer igjen med Doktor Proktor og det store gullrøveriet, men skuddet sitter ikke så sikkert som tidligere. Etter min mening er dette den dårligste Doktor Proktor-boka. Men den er fortsatt veldig, veldig bra.

Norges banks gullbeholdning (en hel gullbarre) blir stjålet, og det bare en uke før Verdensbanken skal komme på inspeksjon. Dersom det blir oppdaget at gullet er borte vil Norge bli kastet ut i økonomisk krise. Kongen gjør det eneste rette og tilkaller Bulle, Lise og Doktor Proktor. Ferden går til London, og dere har våre tre helter flere helt utrolige eventyr før de – selvsagt – løser oppdraget og redder Norge fra katastrofen.

Jeg vet ikke helt hvorfor det ikke fungerte optimalt denne gangen. Kanskje er tanken på økonomisk kollaps litt for abstrakt til å fungere som trussel? Det burde selvsagt ikke være slik, særlig siden jeg visstnok er voksen nok til å forstå konsekvensen av noe sånt, men jeg fikk ikke den store trusselfølelsen her. Nåja. Morsomt er det. Spenningskurven er bra, om ikke toppen er like høy som i de tidligere bøkene. Krumspringene, både handlingsmessig og språkmessig er der i hopetall, og mye av det er skrevet for voksne, selv om jeg ikke tviler på at ungene synes det hele er storveis også. Selv setter jeg pris på et godt (og ofte også et ikke fullt så godt, noen kaller meg lettmort) ordspill, så jeg flirer høyt av slike ting som dette:

Riktignok var Rublov verdens rikeste mann, rikere enn Olav Kron, Steinrik Hagen og Skillinge Røkke til sammen.

Kan media fluksens begynne å omtale de relevante herrer med deres nye kallenavn, please? Som den anglofil jeg er setter jeg selvsagt også pris på puber som heter ‘Løven, Hamsteret Og Den Ganske Skjeve Oksekjerra Til Herr Woomblenut Som Pleide Å Selge Rugøl Borte På Gamlemølla’.

Snart på tide å teste første boka som høytlesing for seksåringen, kanskje?

Smakebit på en søndag: Doktor Proktor og verdens undergang, kanskje

doktor_proktor

Dagens smakebit kommer fra Jo Nesbøs tredje bok om Doktor Proktor, Lise og Bulle, Doktor Proktor og verdens undergang, kanskje:

«Hva gjorde de andre, ‘a?»
«Vi rekker opp hånda når vi vil spørre om noe, Bulle!» sa frøken Strobe strengt.
«Ja, det gjør dere sannelig,» sa Bulle. «Men jeg kan ikke se at dere får noen bedre svar av den grunn.»

Dette er et sitat som gjør det klart at Bulle slekter på en viss svensk jente med rødt hår og fletter. Siden han også har rødt hår skulle det ikke forundre meg om han var direkte etterkommer.

Jeg irriterer meg forresten over at de har endret design på omslagene fra bok 1 og 2 til denne. Kan det være nødvendig?

Flere smakebiter finner du på Flukten fra virkeligheten.

Bukkene Bruse på badeland – Bjørn F. Rørvik og Gry Moursund

Jeg tenkte jeg skulle forsøke å få lagt ut litt fler omtaler av barnebøker som slår an hos treåringen (snart fire, hvordan gikk det til, egentlig?). Dagens bok er en superhit av de helt store her i huset.

RorvikBukkene Bruse på badeland bruker eventyret om bukkene som skal til seters for å gjøre seg fete som utgangspunkt på en riktig så intelligent måte. Det hele starter med at bukkene er på vei til setra som vanlig på begynnelsen av sommeren, og på veien ser de et nytt skilt der det står «Badeland». De bestemmer seg for å sjekke hva dette er for noe. Men trollet har slett ikke tenkt å gå glipp av sin årlige krangel med bukkene, så det følger etter og lager kvalm for både gjester og ansatte på badeland.

De kjente elementene fra eventyret er vevd inn i den nye historien – trippinga over brua er for eksempel blitt til tripping i trappa opp til sklia – så gjenkjennelsesfaktoren er absolutt tilstede, noe som er et stort pluss for målgruppen. Det er også en bok det er gøy å lese høyt, fordi den åpner for mye lek med stemmeleie – som å la den minste bukken snakke mye lysere enn den største bukken – og innlevelse, som når den største bukken roper «Ædda bædda buse, trollet ha’kke truse!» eller trollet småfornærmet lurer på om det virkelig ikke er lov å bare sitte litt under trappa.

Alt i alt: Noe å sette på ønskelisten til jul, kanskje? Både jeg og treåringen gir i hvert fall tommelen opp!

Bæsj – Stephanie Blake

kaninVi oppdaget denne boka i påsken. Det vil si, poden hadde nok lest den før, formodentlig har de den i barnehagen. Hun kom i hvert fall gledesstrålende fra bokhyllen til det svensktalende vertskapet vårt og sa:

«Kan vi lese kaninen sier BÆSJ?»

Og det kunne vi selvsagt. På svensk sier kaninen forøvrig «Bajskorv», noe som visst stemmer bedre med den franske orginalen, men jeg tror nok at den norske oversetteren, Cornelius Jakhelln, har gjort det rette valget, for det er noe utrolig tilfredsstillende i å lese » Det var en gang en liten kanin som bare kunne si en ting» og så bla om til neste side og si, i  kor med treåringen, med fynd og klem: «Bæsj!»

Og det er da også bokas raison d’être, tilfredsstillelsen man (særlig de av oss som fortsatt av og til er tre år) får ved å si «Bæsj!» Det er i det hele tatt et ord som trykker på alle de rette knappene, og man kan si det kort og kraftig med gusto eller trekke ut æ’en slik at man virkelig får understreket det ekle – (b)ææææææsj.

Kort oppsummert er handlingen slik: En liten kanin sier aldri noe annet enn «bæsj». En dag spør en ulv om han kan spise kaninen og kaninen svarer selvsagt «bæsj», hvorpå ulven spiser ham. Etter det sier plutselig ulven også bare «bæsj». Men han får vondt i magen, og når legen – som er kaninens far – kommer skjønner han fort at ulven må ha spist den lille kaninen og haler ham ut av magen til ulven. Da kan kaninen plutselig konstruere kompliserte setninger og er nesten overdrevet høflig. Men neste dag sier han plutselig «Promp».

Jeg måtte love poden at vi skulle se etter et eget eksemplar av boka, så neste dag var vi innom et par bokhandlere for å lete. I den ene ble hun opptatt av andre bøker, men i nummer to, etter at vi hadde kikket litt i barneavdelingen, løp hun bort til en av de som jobbet der og ropte «Vi lete etter kaninen sier BÆSJ!» Desverre hadde de den ikke, så vi måtte vente til vi kom tilbake til Trondheim etter påske med å skaffe oss dette mesterverket til egen hylle.

Dette er nok ikke en barnebok at den typen jeg ville kjøpt til meg selv. Illustrasjonene er sjarmerende og litt naivistiske, og jeg har særlig sans for ansiktsuttrykkene til ulven, men ikke av den typen som gir meg lyst til å kjøpe et ekstra eksemplar for å kunne demontere og henge bildene på veggen. Og selv om treåringen i meg synes det er svært så gøy å si «Bæsj!» med fynd og klem er det først og fremst podens glede over boka som gjør meg glad, det hadde ikke vært det samme å sitte der alene og si «Bæsj!» Hennes begeistring strekker seg forøvrig til å kunne boka mer eller mindre utenat, slik at hun kan «lese» den for Max (dokka) og «lese» ordene sammen med oss når vi leser for henne. Pussig nok insisterer hun på å kalle ulven «rev» til tross for at hun altså kan resten av teksten nesten ordrett.

I det hele tatt er dette en bok som anbefales på det varmeste dersom du har en tre-åring i livet ditt.

Doktor Proktors prompepulver og Doktor Proktors tidsbadekar – Jo Nesbø

proktor1Jeg har selvsagt gått og siklet litt på Jo Nesbøs barnebøker siden de kom ut (figurativt, altså, bøker har jo slett ikke godt av fuktighet), men ikke kommet meg så langt som til å kjøpe dem. Jeg har vel tenkt at det er noen år til det er aktuellt å lese dem for snuppa. Men så dukket de jo opp på Mammutsalget, og da var det jo ikke noe særlig å lure på.

Doktor Proktors prompepulver starter med at Lise kjeder seg fordi venninnen hennes har flyttet til Sarpsborg og de eneste andre barna i nabolaget Kanonveien er to bøllete gutter ved navn Trym og Truls, som er mer opptatt av å true og mobbe enn å leke. Så flytter det nye mennesker inn i det tomme huset, og yngstemann i familien viser seg å være på Lises alder. Han heter Bulle, har knallrødt hår og er veldig kortvokst. Bulle og Lise får kontakt med Doktor Proktor, som har bodd i Kanonveien lenge og som er en tilsynelatende mislykket oppfinner. Men nå har hann funnet opp et prompepulver, og moroa kan begynne.

Det er mye bra med Doktor Proktor-bøkene. Som hovedpersoner utfyller Lise og Bulle hverandre bra, Lise er typen som tenker før hun snakker, Bulle den mer spontane typen, men som regel lander han på beina. Doktoren selv er passe sprø og passe tilstede i forhold til at det ikke vil være ham lesergruppen først og fremst identifiserer seg med. Den underliggende tematikken handler om vennskap, annerledeshet og oppfinnsomhet. Stilen, særlig de heller absurde handlingselementene, minner mest av alt om Roald Dahl.

Selvsagt går alt bra til slutt, og de slemme får sin rettmessige straff, sterkt regulert av «poetic justice», også det et ekko av Dahls bøker.

proktor2I bok nummer to har Doktor Proktor reist til Paris for å forsøke å finne igjen sin tapte kjærlighet, en dame ved navn Juliette. Lise mottar et kryptisk postkort fra ham, og etterhvert blir det klart at Lise og Bulle er nødt til å reise til Paris for å redde doktoren, som tydeligvis har rotet seg bort ved hjelp av tittelens tidsbadekar.

Spenningsnivået er høyere her enn i den første boka, jeg ble faktisk sittende oppe lenge etter at jeg hadde planlagt å legge meg fordi jeg var «nødt til» å lese ferdig. Historien er forøvrig like innfløkt og oppfinnsom som i «prompeboka». Også her får de slemme sin straff og de snille sin belønning, men vi blir også introdusert for konseptet «slemming som gjør opp for seg», og jeg synes det er bra med litt gråsoner, også i barnebøker. Ikke alle kan leve lykkelig hele tiden.

Hvis jeg skulle ha en innvendig mot Proktor-bøkene er det at likhetene til Roald Dahls barnebøker nesten blir i meste laget for meg. Jeg tror ikke jeg hadde stusset dersom samme manus hadde blitt presentert for meg som noe noen hadde funnet på loftet hos Dahl-familien. Per Dybvigs illustrasjon hjelper ikke, heller, fordi de minner om Quentin Blakes, blandt annet i bruk av overdrevne kroppsfasonger og fysiske aspekter for å understreke et poeng. Helheten føles nesten som pastiche og jeg blir sittende og lure litt på hvor bevisst det egentlig er. Samtidig føles det litt feil å klage over likhetene. Illustrasjonsstilen er allikevel orginal, og illustrasjonene føles helt perfekte for boka. Og hva angår fortellingen er det unektelig sånn at det ikke finnes nok Roald Dahl-bøker i verden og at Dahl selv desverre ikke er i stand til å skrive fler, så hvorfor skulle jeg klage når Nesbø gjør en så utmerket jobb?

Nå ja. I det store og hele hadde jeg det svært så hyggelig med disse bøkene, og jeg ser fram til å kunne lese dem for snuppa når hun blir et år eller tre eldre.