Stikkordarkiv: barnebøker

Kong kortbukse og den onde keiseren – Andy Riley

Jeg elsker boka om Kong Kortbukse fordi jeg synes det er morsomt at et barn er konge og at kronen hans har tre kroner.

Jeg synes at neste bok skal handle om andre onde land som angriper. Onde land som har keisere som er rarere og morsommere en Keiser Fuskesen

Innbydelsene ble sendt ut med personpost. Det er når du får en person, gjerne en bonde, til å huske en beskjed, noe sånt som «Kom til Keiser Fuskesens slott på Onsdag». Så skriver du adresse på bonden, kliner et frimerke i panna hans og trøkker ham ned i en postkasse. Når bonden blir levert til riktig adresse, sier han beskjeden høyt. Det funker som en drøm.

Jeg likte dette avsnittet fordi det er litt rart og morsomt å bruke mennesker i posten. Jeg lurer også på hva som skjer med bonden etter at han har gitt beskjeden.

Kong kortbukse og den onde keiseren – Andy Riley

Kong kortbukse og den onde keiseren dumpet ned i postkassen min i går, og så passet det seg sånn at jeg trengte noe lett underholdning i går kveld, så vips var den lest. Jeg hadde nok ikke vært så ivrig etter å gi meg i kast med den om jeg ikke hadde vært STOR fan av Andy Rileys Bunny Suicides, for de andre bøkene jeg har lest i denne… kan vi kalle det en sjanger? «Uhøytidelige bøker for barn med mye tegninger innblandet i teksten»? Jeg tenker på Diary of a Wimpy Kid og Gutta i trehuset og så videre? Vel, ok, jeg kaller det en sjanger, jeg. Altså: De andre bøkene jeg har lest i denne sjangeren, av nysgjerrighet og fordi jeg liker å ha en viss idé om hva ungene leser, har jeg blitt ganske… underveldet av.

Men det skal Kong kortbukse ha, her var det faktisk mye å like. Ikke minst jubler feministen i meg over at alle de viktige personene i boka med unntak av de to hovedpersonene (altså kong kortbukse og den onde keiseren) er damer/jenter: Minsteren, hoffnarren, gardeoffiseren og den eneste bonden som skjønner at keiseren er en skurk. Det er nærmest revolusjonerende, for i 99 % av alle barnebøker, selv de som har kvinnelig «helt», er de fleste sånne biroller besatt av menn.

Morsomt er det også. Edwin er ni år og er konge i et ganske lite land. Han er veldig glad i folket sitt og viser det ved å gi dem sjokolade hver lørdag, og folket er tilsvarende glade i ham. Men å kjøpe så mye sjokolade er dyrt, og plutselig er den kongelige sparegrisen tom for penger. Mens Edwin forsøker å finne en løsning på den knipa tar folket den manglende sjokoladeutdelingen som et tegn på at kongen har glemt dem, noe den onde keiseren fra naboriket utnytter. Han lurer folket til å gjøre opprør.

Her må jeg innrømme at jeg rett og slett fniste.

Er det en bok som egner seg for voksne like mye som for barn? Nei, det vil jeg nok ikke si. Det lekes litt med klisjeer, men det er ingen vitser som er myntet på den voksne leseren og det er fint lite substans. Men som uanstrengende underholding en torsdagskveld var den helt ok, og hos målgruppa kan jeg ikke skjønne annet enn at den bør gå rett hjem. Her i huset skal den testes både på fem- og elleveåringen, så skal jeg prøve å huske å rapportere hva de synes etterhvert.

Merk: Boka er mottatt (uoppfordret) fra forlaget.

Once – Morris Gleitzman

Jeg vurderte å vente med å skrive om Once av Morris Gleitzman til jeg hadde lest hele serien, men erfaringsmessig er det bedre om jeg blogger når jeg er i siget, så da får jeg heller komme tilbake til de andre bøkene. Jeg ville også normalt skrevet på engelsk, siden jeg har lest boka på engelsk, men siden den er oversatt til norsk føler jeg at det kan være greit at det finnes innlegg om den på norsk (det er innlegg på norsk om barne- og ungdomsbøker som får suverent mest treff på bloggen i årevis etter at de er skrevet, så det er tydelig at det er behov for slikt). Den norske oversettelsen heter En gang og er utgitt på Cappelen Damm. Bok to er også oversatt – – men der stoppet det visst (desverre!).

Grunnen til at jeg leste boka (i alle fall nå) er at klassen til elleveåringen har hatt den som høytlesing, og så fort de var ferdig med å lese den ville hun på biblioteket for å låne resten av serien (det var for stor konkurranse på skolebiblioteket, som bare hadde to eksemplarer, når en hel klasse ville låne samtidig…). Hun leser en del, men er ikke boksluker på samme måte som jeg var (jeg hadde et snitt på mer enn en bok om dagen i den alderen), så når hun plutselig leser seks bøker i løpet av en drøy uke, og «ved et uhell» leser tre kapitler til når jeg har bedt henne lese ferdig kapittelet og skru av lyset, er det bemerkelsesverdig.

Once er første bok i en serie, nå seks bøker, om Felix, en jødisk gutt i Polen under andre verdenskrig. Alle voksne får vondt i hjertet bare av den setningen, men målgruppa for denne boka er barn. Og i likhet med majoriteten av de tenkte leserene er Felix også til å begynne med uvitende om hva som foregår, noe som er et effektivt grep fra Gleitzman. Felix’ foreldre var bokhandlere, og har sendt ham til et katolsk barnehjem drevet av nonner langt oppe i fjellene «mens de finner ut hvorfor de ikke får bøker levert lenger». Handlingen starter i 1942, da har Felix vært på barnehjemmet i tre år og åtte måneder. Han har brukt tiden på å dikte opp historier om hva foreldrene driver med, for han har livlig fantasi og et talent for å fortelle. Men så kommer verden plutselig tett på, i form av nazisoldater som brenner en del av nonnenes bøker. Felix bestemmer seg for at han er nødt til å forsøke å finne foreldrene, men først må han dra hjem og gjemme bøkene de har i butikken. Det er jo ikke sikkert foreldrene vet at nazistene brenner jødiske bøker, dersom de fortsatt er ute og reiser for å finne ut av hvorfor leveringene har stoppet. Han rømmer derfor fra barnehjemmet og finner veien tilbake til landsbyen han kommer fra.

Sakte men sikkert går det opp for Felix at det ikke bare er jødiske bøker nazistene hater, selv om han klamrer seg til sine egne historier så lenge som mulig blir det til slutt umulig å ikke ta inn over seg det han bevitner – og hører av rykter – på sin ferd gjennom Polen. Mye på samme måte som mange både jøder og andre valgte å tro den beste versjonen av hendelsene til det ble motbevist på den mest brutale måten. I Once ser vi det skjer i form av en strøm av jøder som hentes i ghettoen for å sendes på arbeidsleir på landet. De tror heller på historien soldatene forteller om snille gårdeiere som trenger arbeidskraft enn på den enslige rømlingen som har klart å komme seg tilbake for å advare om dødsleirene.

Det er en ganske brutal bok for en elleveåring, det spares ikke på grusomhetene, men så var da også holocaust en brutal epoke, og jeg er absolutt tilhenger av påstanden om at de som ikke kjenner til historien er dømt til å gjenta den. Derfor er bøker som levendegjør historien så viktige, også for barn. Å internalisere fortellingene som man gjør når man lever seg skikkelig inn i en bok fungerer som en slags vaksine, i dette tilfellet mot holocaustfornektelse og konspirasjonsteorier. Det er fristende å si at det er spesielt viktig i dagens debattklima, men egentlig er det viktig uansett hvordan samfunnet ellers ser ut, for hadde mange nok av dagens voksne lest bøker som Once når de var elleve hadde kanskje ikke dagens debattklima sett ut som det gjør.

Det eneste som trekker ned for meg i denne boka er det stilistiske grepet med å bruke «Once» som starten på første setning hvert kapittel. Det fungerer i noen tilfeller, men mange av setningene blir kunstige. På den annen side er det et grep som fungerer bedre ved repitisjon, så innen jeg er ferdig med Then, Now, After, Soon og Maybe (forutsatt at grepet videreføres) kan det være jeg synes det er genialt i stedet for irriterende. Uansett er det en pytteliten detalj og overhodet ingen grunn til ikke helhjertet å anbefale boka, både til voksne og til barn fra «tweens» og opp.

Jenta som ville redde bøkene – Klaus Hagerup og Lisa Aisato

Jenta som ville redde bøkene av Klaus Hagerup og Lisa Aisato er nok en bok jeg har sett fram til og som jeg ikke helt forstår hvorfor jeg har ventet så lenge med å lese. Klaus Hagerups fortellerevne, Lisa Aisatos alltid fantastiske illustrasjoner og temaet «jente som elsker å lese» høres ut som en uslåelig kombinasjon. Men…

Hovedinnvendingen min er som følger: Annas redningsaksjon starter med at bibliotekaren fru Monsen forteller at Milton Berg har som oppgave å ødelegge alle bøkene som ikke lånes og leses mer. Men halvveis i boka forsvinner den motivasjonen til fordel for å finne ut hva som skulle vært slutten på og hvem som er forfatteren til en bok fru Monsen får Anna til å lese når hun egentlig har tenkt å ta lesepause fordi hun har lest så mange bøker-som-ingen-låner på kort tid. Jeg skal ikke avsløre hva som skjer med den jakten, men oppdraget «sørge for at bøker som aldri blir lånt blir lånt og lest og dermed ikke trenger å ødelegges» forsvinner helt. Det blir ingen løsning for de glemte bøkene, og om ikke Milton Berg kommer til å gjøre jobben med å ødelegge dem vil nok biblioteksjefen sørge for at noen andre gjør det. Hadde boka hett «Jenta som var redd for å bli eldre» i stedet, hadde jeg kanskje ikke synes det gjorde så mye, men all den tid bokreddingen er del av tittelen synes jeg den burde fått en konklusjon. Bøkene blir ikke bare ikke reddet, men hele redningsoppdraget blir glemt i andre halvdel av boka.

Den andre innvendingen er litt vagere, men jeg føler at det hele blir litt for enkelt. Det vil si, jeg føler på sett og vis at forfatterene har satt seg ned og tenkt på hvilke elementer som må med for at alle bokelskere skal falle for boka. Jeg tror altså ikke at det er slik det foregikk, men jeg føler nærmest at boka prøver for hardt.

Så, ja, jeg er egentlig ganske lunken, og derfor skuffet.

Det er likevel slett ikke sånn at jeg synes boka er dårlig. Historien er sjarmerende, konklusjonen på Annas frykt for bursdager er tankevekkende og Aisatos illustrasjoner er like fantastiske som alltid. Spesielt liker jeg bildene av Milton Berg, jeg synes Aisato er usannsynlig flink til å få fram det vakre i rynker og grått (eller mer fraværende) hår. Jeg kunne glatt hengt nesten alle bildene fra boka på veggen (om jeg hadde veggplass, da, det er bokhyller på de fleste veggene her…).

Altså definitivt en bok jeg har tenkt å beholde, også når bøkene vi bare har for ungenes skyld ryddes ut og doneres til nye lesere. Men, ja, jeg er skuffet.

Bobla – Siri Pettersen

Jeg var ganske fornøyd når Siri Pettersens nye bok, Bobla, dumpet ned i postkassen flere uker før forventet i begynnelsen av september, og var egentlig klar til å kaste meg over den, men så var jeg jo i gang med Aubrey/Maturin, og det er ikke så lett å avbryte slikt, må vite. Men siden jeg trengte litt «enklere» lesing for å fylle på sideantallet litt i forbindelse med readathon-utfordringen denne uka, fant jeg ut at det var på tide å finne ut om barnebok fra Pettersen kunne måle seg med voksenbok-gitt-ut-som-ungdomsbok fra Pettersen.

Dessverre er svaret nei, for min del. Altså, Bobla er bra, det er ikke det. Men jeg ble ikke oppslukt. Og jeg vil bli oppslukt!

Nå skal det sies at et av problemene er at jeg slett ikke er i målgruppen, og det er svært langt mellom de barnebøkene som virkelig fanger meg nå til dags, kanskje har jeg rett og slett *gisp* blitt voksen? Boka skal i aller høyeste grad dyttes på tiåringen, så får vi se hva hun synes.

Og faktisk tror jeg hele problemet mitt med boka ligger nettopp i at jeg ikke er 10 (11, 12) lenger. For jeg føler at jeg fikk for lite bakgrunn og oppbygging i starten. Jeg skjønner AT Kine mistrives, føler seg utenfor, kommandert til å gjøre ting hun ikke vil, men jeg føler det ikke MED henne. Og hadde jeg vært 10 (11, 12) så hadde jeg kanskje ikke trengt å få den følelsen bygget opp, men faktisk bare falt rett inn i den slik boka legger opp til, for når jeg var 10 (11, 12) følte jeg meg også akkurat så utilpass, alene og kommandert rundt (i alle fall til tider) at jeg helt sikkert hadde synes at det å finne en «magisk» boble jeg kunne rømme til hadde virket som en redning.

Så det var det som ikke funket. Ellers? Jo, idéen er jo orginal, og hvordan det hele skulle løse seg til slutt var jeg absolutt spent på (jeg leste boka i løpet av en dag, så sååå uoppslukt var jeg tross alt ikke). Kines venner er et stort pluss (og jeg skulle gjerne sett mer av dem), og generelt er Kines verden befolket av mange mennesker som tydeligvis har egne, uforutsigbare historier. De føles ikke bare som kulisser, selv ikke mamma og pappa som ganske ofte kan bli rimelig like sånne pappfigurer man reklamerer for filmer for i barnebøker (siden noe av poenget i barnebøker er å la barnet redde seg selv). Jeg sukket litt over «the romantic interest», må jeg innrømme. Altså ikke over vedkommende (hallo!), men over at det skulle være nødvendig med en sånn tvist i historien. Men der VET jeg at min indre tiåring er uenig, så det lar vi fare. Og slutten, jo altså slutten er perfekt.

Egentlig føler jeg at jeg skulle brukt noen dager på å fordøye boka før jeg skrev noe som helst, men med tanke på hvor lite jeg blogger for tiden er det en seier å overhode ha fått noe ned i bits og bytes, så får det heller være om den dype analysen mangler. Kanskje får jeg ånden over meg og skriver mer (men jeg ville nok ikke holdt pusten), kanskje truer jeg tiåringen til å forsøke å skrive noe (en mye bedre idé, sannsynligvis). I mellomtiden kan jeg nok si at det finnes mange dummere bøker du kan kjøpe til alle de barna du sikkert burde kjøpt en bok til i høst eller vinter.

August går i glemmeboka av Erik Barfoed

augustiglemmebokaMamma leste boka høyt for meg. Boka var morsom. Det var veldig morsomt når det sto

han stakk hånda i lomma og trakk fram noe som han kastet til Alfred.

– Her, sa han, – et supervåpen!

Alfred grep boksåpneren og svingte den foran seg.

– HAN HAR EN BOKSÅPNER! hylte bokseridderne skrekkslagne.

(Side 166.)

augustiglemmeboka2

Vidina: Landet bak Nidaros – Bente René Linmo

vidinaVi kjøpte Vidina: Landet bak Nidaros til den eldste nevøen vår i høst. Hva han synes om den får jeg komme tilbake til når han har lest den og jeg har snakket med ham, men jeg fikk lyst til å lese den selv også. Fantasy for barn/ungdom med en historie som starter i Trondheim, det høres jo forlokkende ut.

Etter en krangel mellom Alexander og lillesøsteren Emma forsvinner Emma gjennom en portal til en annen verden, Vidina. Alexander følger etter for å finne henne igjen. Under letingen treffer han blant annet Nori og tvillingene Sivara og Aravis (les tvillingenes navn baklengs…), som også er ute på leting, Nori etter moren sin, Sivara og Aravis etter kontroll over sin egen magi.

I Vidina er alt i orden. Altså, det vil si, det er det slett ikke, her er det ene problemet etter det andre, hekser og demoner og varulver, blant annet, samt mer menneskelige problemer som fremmedfrykt og nedarvet «rasehat». Men historien funker, den er i orden. Det er riktignok litt vel mange løse tråder på slutten, litt vel opplagt at dette er starten på en serie, men det er nå engang det det er.

I Trondheim, derimot, og der boka starter. Der slet jeg.

I første kapittel har Alexander nettopp gjort unna siste skoledag før sommerferien, og vi treffer ham i det han gjemmer seg bak en søppelcontainer «i en sidegate i sentrum», fordi mobberne hans er på jakt etter ham. De finner ham, men blir avbrutt av en søppelbil og slenger bare med leppa før de stikker av. Alexander «løp til skolen for å møte søsteren» som slutter en time senere enn ham. De går hjem sammen til leiligheten «i en stor bygård midt i sentrum», «i jugendstil fra tidlig på 1900-tallet».  Alexander ser en katt som oppfører seg rart nede på gaten. Han går på kjøkkenet for å lage middag «Moren hadde kjøpt en ferdig pizzabunn (…) Alexander behøvde bare brune kjøttet og skjære opp grønnsakene.» Han setter pizzaen i ovnen, roper til søsteren at hun skal passe på at den ikke blir brent, og går på butikken for å kjøpe brus. Etter å ha vært der setter han seg på en benk og ser på klokka og konkluderer med at det er femten minutter til pizzaen er ferdig. Så ser han katten igjen, og bestemmer seg for å følge etter den. Den leder ham «gjennom sentrum og forbi Nidarosdomen» og fortsetter

gjennom byen mot Elgeseter bru som strakte seg over Nidelva og ut av sentrum. (…) Nå når han hadde kommet ut av selve bykjernen, var ikke trafikken like ille, men det finkornede veistøvet lå fortsatt i luften og irriterte nesa og fikk ham til å nyse.

Husene i denne gaten virket eldgamle og de lå tett i tett på hver side av motorveien. Flere virket ubebodde med mørke vinduer og ødelagte taksteiner. Alexander hadde aldri vært i dette strøket før.

Vi er ikke kommet ti sider ut i teksten en gang, og jeg har en rekke spørsmål:

  • Emma er ti år, kan hun ikke gå hjem fra skolen alene? Vi snakker Trondheim sentrum, hvor mange kvartaler kan det være snakk om?
  • Skole i sentrum av Trondheim? Jahaja. Går de på Birralee, altså? Det er ikke inntrykket jeg får ellers, men det er det eneste alternativet når Kalvskinnet er nedlagt.
  • Det var da en fryktelig saktestekt pizza hvis den fortsatt trenger 15 minutter etter at han har vært i butikken?
  • Hvor mye «gjennom byen» kan du «fortsette» mellom Nidarosdomen og Elgeseter bru?
  • Mindre trafikk i Elgeseter gate enn i sentrumskjernen? Og samtidig: Elgeseter gate er en «motorvei»?
  • Er det virkelig hus i Elgeseter gate som virker eldgamle i sammenligning med jugendbygårder fra tidlig 1900-tall? Jeg skal glatt innrømme at de kanskje SER gamle ut, de er ikke alltid like godt vedlikeholdt, men å si at de «virket eldgamle» etter å ha beskrevet bygården Alexander bor i er litt rart.
  • Alexander har aldri vært i Elgeseter gate før? Har han bare ankommet sentrum østfra eller via Ila?

Det som er så fint med å skrive fantasy er jo at du kan finne på akkurat hva du vil, så lenge «universet» ditt er innvendig logisk behøver det ikke å ha noe særlig med den virkelige verden å gjøre. Men når du forankrer en historie så konkret i nåtid i en by mange av leserene vil kjenne til er du nødt til å passe på detaljene. Og dette ble så rørete at jeg seriøst begynte å tvile på at forfatteren noensinne har vært i Trondheim. I alle fall har ingen tatt manuset og spasert gjennom Trondheims gater for å sjekk hvor godt beskrivelsene stemte med virkeligheten, det er nå helt sikkert.

Så strengt tatt anbefaler jeg denne boka bare dersom leseren ikke er kjent i Trondheim, selv om jeg vel tipper at målgruppen på 11-15 eller deromkring neppe henger seg fullt så mye opp i «feilene» som jeg.

Men jeg kommer nok til å lese bok nummer to også, jeg vil jo vite hva som skjer med den… Nei, det skal jeg ikke røpe.

Mesterdetektiv Tim & Co 3: Pil og bue-mysteriet – Hilde Hagerup og Klaus Hagerup

hagerupx2Alle som var på Arschehougs presentasjon av høstens bøker i Trondheim (mer om det kommer) fikk med seg en bok. Jeg var litt treig, så det var ikke så mye å velge i når jeg kom fram til bordet, men jeg hadde uansett merket meg Mesterdetektiv Tim & Co 3: Pil og bue-mysteriet som en kandidat, så jeg var fornøyd.

Seksåringen var også fornøyd, det er sjelden hun klager når det dukker opp nye bøker beregnet på henne i heimen. Vi tok den med oss på høstferie og leste hele boka på noen få dager.

Mesterdetektiv Tim & Co er en serie bøker skrevet av far og datter, Klaus og Hild Hagerup. Begge er habile barnebokforfattere hver for seg, så det bør love ganske bra.

Bokas forteller er Jenny. Hun har en lillebror som er et geni, i alle fall er han en slags Sherlock Holmes reinkarnert i sin evne til å observere og å trekke slutninger på basis av observasjonene. Han er altså Mesterdetektiv Tim. Jenny er & Co. Det kan nok være litt slitsomt å være & Co innimellom, for det er ikke alltid man får så mye annerkjennelse. Utover det er Tim og Jenny gode venner, og Jenny er også full av beundring for sin supersmarte lillebror.

Mysteriet i akkurat denne boka er en forsvunnet pokal, premien i pil og bue-mesterskapet som skal holdes på Soltoppen. Akkurat passe spennende og litt skummelt på rett sted for min seksåring i alle fall. Hun ville i alle fall at vi skulle få tak i bok nummer en og to sporenstreks, så det må vel kalles en suksess.

For den voksne leseren ga dette kanskje litt lite. Dette er ikke en bokserie jeg ville lest for egen del. Jeg trakk på smilebåndet av og til, men det var alt. Den siste episoden i boka, der Tim skyter blink «tilfeldig» etter å ha latt være å delta på bueskytingen gjennom hele historien og ha rost Jenny for hvor god hun er synes jeg var unødvendig, jeg synes Jenny kunne fått lov til å være best til noe, og det får meg til å lure på hva formelen er i de andre bøkene. Det får jeg vel vite, siden planen er å sjekke om biblioteket har dem, og da må jeg vel til pers og lese høyt igjen, skulle jeg tro.

Mitt Eldorado, del 2: Shoppingspree!

Som nevnt i går dro jeg tilbake til Eldorado dagen etter omvisningen, denne gangen med barn.

Her skal det sitte en julenisse før jul
Her skal det sitte en julenisse før jul

Til jul blir det visstnok også tre meter høye nøtteknekkere utenfor inngangsdøra og life-size nisse i slede i foajeen, og altså nisse på trone som man kan hviske ønskelista si til. Det er nesten så jeg lurer på om vi ikke må booke oss en liten tur til Oslo i desember.

Barneavdelingen er i første etasje, men en kort trapp ned fra inngangsnivå. Det blir heis for rullestol og barnevogn, men den var heller ikke helt operativ når vi var der. Til gjengjeld kom en ansatt springende til for å hjelpe meg med barnevogna, så vi kom oss ned til herlighetene uten problemer.

Ikke lett å velge
Ikke lett å velge

Vi hadde selvsagt handlet litt i teltene på bokfestivalen også, men jeg fant ut at skulle det være noe poeng i en shoppingspree på en slik godtebutikk av en bokhandel måtte jeg være villig til å spandere litt penger, så snuppa fikk putte både det ene og det andre i handlekurven. Jeg snek oppi noen barnebøker selv også, blandt annet Fortunately, the milk av Neil Gaiman og Lisa Aisatos Fugl, samt en pekebok til ettåringen.

Trenger vi ikke egentlig en vinkende Elisabeth II?
Trenger vi ikke egentlig en vinkende Elisabeth II?

I dilldallavdelingen skulle snuppa gjerne ha shoppet litt også, men mammas lommebok er slett ikke like liberal når det kommer til slikt som til bøker, så Elisabeth II fikk stå. Men en grønn notisbok fikk bli med.

Betale må man jo også
Betale må man jo også

En pen haug med bøker ble det.

Fiiiine handlenett i stedet for poser
Fiiiine handlenett i stedet for poser

Etterpå gikk vi på kafé (ikke pannekakehuset, desverre, siden det ikke har åpnet ennå) og en fornøyd seksåring fikk kikke litt nærmere på stabelen.

Fangsten
Fangsten

 

Doktor Proktor og det store gullrøveriet – Jo Nesbø

proktor_gullrøveriJo Nesbø leverer igjen med Doktor Proktor og det store gullrøveriet, men skuddet sitter ikke så sikkert som tidligere. Etter min mening er dette den dårligste Doktor Proktor-boka. Men den er fortsatt veldig, veldig bra.

Norges banks gullbeholdning (en hel gullbarre) blir stjålet, og det bare en uke før Verdensbanken skal komme på inspeksjon. Dersom det blir oppdaget at gullet er borte vil Norge bli kastet ut i økonomisk krise. Kongen gjør det eneste rette og tilkaller Bulle, Lise og Doktor Proktor. Ferden går til London, og dere har våre tre helter flere helt utrolige eventyr før de – selvsagt – løser oppdraget og redder Norge fra katastrofen.

Jeg vet ikke helt hvorfor det ikke fungerte optimalt denne gangen. Kanskje er tanken på økonomisk kollaps litt for abstrakt til å fungere som trussel? Det burde selvsagt ikke være slik, særlig siden jeg visstnok er voksen nok til å forstå konsekvensen av noe sånt, men jeg fikk ikke den store trusselfølelsen her. Nåja. Morsomt er det. Spenningskurven er bra, om ikke toppen er like høy som i de tidligere bøkene. Krumspringene, både handlingsmessig og språkmessig er der i hopetall, og mye av det er skrevet for voksne, selv om jeg ikke tviler på at ungene synes det hele er storveis også. Selv setter jeg pris på et godt (og ofte også et ikke fullt så godt, noen kaller meg lettmort) ordspill, så jeg flirer høyt av slike ting som dette:

Riktignok var Rublov verdens rikeste mann, rikere enn Olav Kron, Steinrik Hagen og Skillinge Røkke til sammen.

Kan media fluksens begynne å omtale de relevante herrer med deres nye kallenavn, please? Som den anglofil jeg er setter jeg selvsagt også pris på puber som heter ‘Løven, Hamsteret Og Den Ganske Skjeve Oksekjerra Til Herr Woomblenut Som Pleide Å Selge Rugøl Borte På Gamlemølla’.

Snart på tide å teste første boka som høytlesing for seksåringen, kanskje?