Stikkordarkiv: 1001 books

H is for Hawk – Helen Macdonald

Nå føler jeg meg veldig flink må jeg innrømme. Ikke bare har jeg lest ferdig månedens boksirkelbok FØR vi skal møtes, men jeg kan også krysse av en 1001-bok, og den PASSER i temaet for mars i Elidas 1001 lesesirkel. Og så er det faktisk en selvbiografi (eller memoar) snarere enn en roman (som jeg opprinnelig trodde), så med litt kreativ bokføring skal jeg til og med få den til å passe til biolesesirkelen. Kanskje.

Og så var den bra, på toppen av det hele.

Ok, nå hørtes jeg litt overrasket ut, kanskje, og det var ikke egentlig meningen. H is for Hawk av Helen Macdonald har vært på radaren min en stund, ikke minst fordi omslaget appellerer til meg. Men jeg vandret altså rundt i den villfarelsen av at det var en roman. Uansett, det var min tur til å foreslå bøker til boksirkelen forrige gang, og denne gangen tok jeg utgangspunkt i 1001-lista, og da først og fremst min filtrering av den, altså «ikke gamle hvite menn». Når kriteriet i boksirkelen i tillegg er at boka må finnes på norsk i tilstrekkelig antall eksemplarer på biblioteket ble forslagslista mi kortet ned til en håndfull titler helt av seg selv, og H is for Hawk ble faktisk enstemmig valgt av de tilstedeværende.

Å kalle boka en selvbiografi føles litt merkelig, siden den faktiske handlingen foregår over ca ett år av Helen Macdonalds liv, riktignok med tilbakeblikk på barndommen her og der. Det er også på sett og vis en bok om T. H. White, mest kjent (?) som forfatteren av The Sword in the Stone og The Once and Future King, som skrev The Goshawk om sitt eget tren-en-hauk-prosjekt. Både White og Macdonald har vikarierende for prosjektet sitt, den store forskjellen er at Macdonald faktisk vet hva hun driver med, hun har jobbet ved et falkejaktsenter og trent andre arter av rovfugl tidligere, mens White prøver seg fram og gjør omtrent alle feilene han kan gjøre i prosessen.

Å drive sorgbearbeidelse via hauk er et orginalt prosjekt, og kanskje nettopp det er en av årsakene til at boka ble en bestselger. Den andre hovedårsaken er utvilsomt Macdonalds formidlerevne. Hun skriver rett og slett godt. Jeg tok meg i å trekke paraleller til Havboka, vår egen naturhistoriske overraskende bestselger. Jeg kjenner igjen mye av den samme evnen til å formidle fakta om naturen (havet, hauken) på en måte som trekker leseren inn i historien og gjør boka til en page-turner der materien i andre hender kunne blitt tørr og uleselig. H er for Hauk, men også for Hav (funker ikke like bra på engelsk).

This summer lunch feels deeply unreal. Shadows of damask and silver, a photogravure in an album, something from Agatha Christie, from Evelyn Waugh, from another time. But the wasps are real. They are here, and they are present. So is the hawk, the sun at their centre. And me? I do not know. I feel hollow and unhoused, an airy, empty wasps’ nest, a thing made of chewed paper after the frosts have murdered the life within.

(Side 130.)

Interessant nok var vi fire boksirklere som likte boka. Én hadde ikke hatt tid til å lese den (oppgaveskriving fikk forståelig nok prioritet), mens én hadde gitt opp etter hundre sider. Sistnvente er vegetarianer og hang seg opp i det man jo med rette kan anse som dyreplageri. For å få en rovfugl til å komme tilbake til deg er du nødt til å holde den på sultegrensen. En mett rovfugl har ikke noe behov for menneskekontakt. I tillegg jaktes det jo på levende dyr – kaniner, fasaner og annet småvilt – og det er blod og gørr involvert. Siden det meningsløse dyreplageriet var det som ødela Havboka for meg kan jeg sympatisere, men H is for Hawk påvirket meg ikke på den måten.

Apriltema for biolesesirkelen er «Funny (gapskratt, merkelig, rorbu)» og det ville være løgn å si at H is for Hawk fikk meg til å le høyt. Men merkelig, det må det være lov å si at historien er. Og siden jeg har en tendens til å bruke «morsom» som synonym for «interessant» kan jeg til og med hevde at det er en morsom bok. Visste du forresten at hauker kan «le» – og leke?

Men selv uten bok- eller lesesirkler å tilfredsstille synes jeg du skal sjekke ut H is for Hawk. Om du ikke leser engelsk (og her er det mye spesialisert vokabular også, selv om det meste av falkejakt-spesifikke ord forklares) er boka oversatt til norsk av Knut Ofstad og gitt ut av Forlaget Press som H for hauk i 2015. (Jeg måtte grave i sitatene fra anmeldere for å finne oversetteren, forresten. Det synes visst ikke forlaget var så viktig å opplyse om i infoboksen sin. Smekk på lanken for det.)

1001 Books You Must Read Before You Die: Regnearket (bestemt form entall)

Phew. Jeg burde vite bedre enn å starte på sånt, men nå er jeg i alle fall ferdig med versjon 1.0 av Det Store Regnearket. Som jeg skrev i Regneark og Regexp tok jeg utgangspunkt i Elida sin vedlikeholdte liste og splittet ut forfatter, tittel og årstall derfra. Så gikk jeg på leit etter måter å få inn mer info litt sånn automagisk. Jeg fant en versjon av lista med nasjonalitet, og merget inn den og ved hjelp av eksportfunksjonen til Goodreads fikk jeg også lagt til sidetall (ikke helt uten egeninnsats, skal det sies). Men det var fortsatt data jeg savnet, først og fremst hvor handlingen i boka finner sted og hvorvidt forfatteren faller i en annen gruppe enn «gamle hvite menn»*. Det endte jeg med å gjøre manuelt, ved å gå inn på hver enkelt bok (der jeg ikke allerede visste svaret) på Goodreads. Det tok litt tid, men når jeg først begynner med slikt blir jeg gjerne litt oppslukt.

Med tillegg (det vil si revisjoner, men Elida har ikke fjernet bøker, og det har ikke jeg sett noen grunn til heller) er listen på 1317 bøker. Selv om vi tar utgangspunkt i at jeg allerede har lest rundt 10 % av dem må jeg lese 30 bøker fra denne lista i året de neste 40 årene for å komme gjennom alle. Det er et lite sannsynlig scenario, for å være ærlig, så det må prioriteringer til. Jeg har i flere år hatt som generell målsetning å lese bredere, så derfor kommer jeg til å prioritere bøker fra 1001-lista skrevet av kvinner og minoriteter, og aller helst de med opphav utenfor Europa og Nord-Amerika. Og det blir langt lettere når jeg har informasjonen lett tilgjengelig. Det er ikke sånn at jeg kommer til å gå tom for lesestoff med det første likevel.

Andel av 1001 bøkene som er skrevet av gamle hvite menn mot andel skrevet av «ikke gammel hvit mann».

A propos gamle hvite menn, jeg vurderer sterkt å kjøpe meg en slik t-skjorte:

(Jeg fant for øvrig den ved å google etter å ha lest denne historien som dukket opp i Facebook-feeden min. Folk.)

Tilbake til regnearket. Alle radene har fått en id, bok 1-1310 er fra Elidas liste, de siste sju kom inn fra 1001 Books You Must Read Before You Die lista på Goodreads (etter at jeg hadde lukt bort de som har blitt lagt til på den av forfattere eller andre som synes det er en god måte å promotere bøker på. Igjen: Folk.). Uten tilgang til alle utgavene av Peter Boxalls bok får jeg ikke sjekket hvorvidt de egentlig hører til eller ikke, så jeg lar tvilen komme dem til gode.

Så har jeg kolonner som er ment for meg (eller deg, om du vil laste ned en kopi): Own, Read, Year first read, Date read, Seen film version og My Rating (sistnevnte ble med på Goodreads-eksporten, så jeg beholdt den). Stort sett selvforklarende, kanskje med unntak av Seen film version som jeg har med fordi jeg vet at min lesing av en bok blir farget av filmen om jeg har sett den først, så om jeg har sett filmen blir boka nedprioritert (dessverre?).

Deretter følger kolonnene for data om boka:

  • Published – årstall
  • Author
  • Title
  • # Pages – fra Goodreads, gjelder selvsagt en enkelt utgivelse av boka, så det kan variere avhengig av hvilken utgave du sitter med, men det gir en pekepinn
  • Nationality – forfatterens, hovedsakelig basert på fødeland, men supplert dersom hen har emigrert f.eks.
  • Period –  hentet fra regnearket jeg fant, basert på publiseringsår
  • Original title – jeg har sikkert glippet på noen rader, men tittel på orginalspråket (eller førsteutgaven i noen tilfeller for engelske bøker der tidlige utgaver har veldig lange titler) hentet fra Goodreads
  • Original language
  • Set in – forsøksvis kategorisert til land. Ved to-tre land er alle tatt med med / mellom, ved flere er en mer generell kategori brukt (Europe, f.eks.). Der det er irrelevant/umulig å definere et fysisk sted er – satt inn.
  • Gender – etter beste evne
  • Identity markers – (rop ut om du har bedre forslag til heading på denne…) andre identiteter enn hvit cishet, også etter beste evne. POC (person of colour) er kanskje den som var vanskeligst å definere, og flere av de latinamerikanske forfatterne har ikke fått den betegnelsen selv om de  kanskje egentlig burde. Ellers har jeg brukt Jewish og LGBT+, og i noen få tilfeller Mental illness.
  • Series – det er jo greit å vite om en bok er en del av en serie. Noen ble med på Goodreads eksporten, noen ikke, av en eller annen grunn. Jeg har lagt til de jeg oppdaget at manglet, men oversikten er neppe komplett.

Til slutt er det noen «kjekt å ha»-kolonner. Ett sett kolonner som viser hvilken utgave av Boxhalls liste boka dukket opp i, forfatternavn på format «etternavn, fornavn mellomnavn» for sortering på etternavn, ISBN og ISBN13 til utgaven i Goodreads-lista og gjennomsnittlig poeng (av fem) på Goodreads.

I fane to har jeg laget noen kjappe statistikk-oversikter, til venstre de som går på hva jeg selv har lest, til høyre generell statistikk over utvalget på lista. Og i fane tre finner du grafer basert på statistikken i fane to.

Her er lenken til regnearket. Jeg bruker Google Sheets, men du skal kunne laste ned en versjon som kan åpnes i Excel. Det blir sikkert noen oppdateringer etter hvert, i så fall skal jeg forsøke å legge en oversikt over hva jeg har oppdatert i en fjerde fane…

________________

* Ikke alle de «gamle hvite mennene» er gamle, eller var gamle når boka ble skrevet. Det er bare en nyttig bøtte for å samle de som har karakteristikker som historisk har beskrevet en «typisk forfatter». Eller «forfatter» om du vil, de som ikke vanligvis får en merkelapp klistret på seg, slik «kvinnelig forfatter» og «farget forfatter» gjerne fortsatt blir omtalt.

Vernon God Little – DBC Pierre

Jeg plukket med meg Vernon God Little fra Bookcrossinghylla på Østbanen søndagen etter bokbloggertreffet i høst, og foreslo den for boksirkelen der den ble valgt. Når vi skulle diskutere den i desember var jeg bare halvveis selv, men ganske begeistret. Flere av de andre hadde enten gitt opp eller ikke engang prøvd etter å ha hørt at noen hadde gitt opp (vi har lavterskel boksirkel, det er lov å møte opp uten å ha lest boka…) En av de andre hadde lest den (ferdig) og likte den. Skillet mellom oss som likte boka (jeg er nå ferdig og er fortsatt begeistret) og de som prøvde, men ga opp gikk på språk. Vi som ga tommel opp leste på engelsk (altså orginalspråket), de som ga tommel ned leste den norske oversettelsen.

Derfor er dette innlegget på norsk, selv om det er en engelsk bok jeg har lest (og de omtaler jeg jo normalt på engelsk). For selv om det skal handle om Vernon God Little, og hvorfor jeg likte romanen, blir det nødt til også å handle om oversettelsens begrensinger. Jeg hadde nemlig lurt på, før boksirkelmøtet, hvordan i alle himmelens dager denne boka overhodet kunne fungere i oversettelse.

Vernon Gregory Little er fortelleren av sin egen historie, og historien starter med en skoleskyting, utført av Vernons beste (eneste?) venn som også skyter seg selv. Vernon blir mistenkt for å ha medvirket, han blir i grunn forhåndsdømt, ikke bare av politiets etterforsker, men av mesteparten av lokalsamfunnet, inkludert sin egen mor. Media camper i byen og noen journalister er mer skruppelløse enn andre når de skal grave frem historier og nye vinkler. Det hele kulminerer i reality show – med utstemming – direkte fra death row.

Det er en ganske mørk historie, med klar kritikk både av media og av det juridiske systemet i USA.

Og det som bærer boka er Vernons fortellerstemme. Den er mildt sagt unik. For det første er det ikke en bok du bør lese om du misliker banning, for det er det nok av. Det er «fucken» både det ene og det andre. Men det er også lek med ord, som av og til fungerer som vitser og av og til heller framhever alvoret og patosen. Som her, fra retten, der foreldrene til de skutte barna har møtt opp for å se på (side 72):

Faces disfigured with memories of black blood and gray skin dot the crowd. Kin of the fallen. Mr Lechuga stares death-rays at me, and he ain’t even Max’s real daddy. Lorna Speltz’s mom is here, like a damp kind of turtle. I get waves of sadness, not for me but for them, all mangled and devastated. I’d give anything for them to be vastated again.

Eller her, når Vernon har blitt nær sodomert (det vil si voldtatt) av psykiateren som skal vurdere hans psykiske tilstand (side 70):

I sit under a personal cloud in back of the jail van, like a sphinx, a sphinxter, to the beat of that rude orchestra music by Goosestep Holster. It does nothing to erase memories of the shrink, and his fucken ass-banditry.

Hvordan oversetter du noe sånt?

Vel, jeg måtte rett og slett låne boka på norsk for å sjekke, og akkurat den setningen er blitt til:

Jeg sitter under en privat sky, bakerst i fengselsbilen, som en banal sfinx, en anal dings, i takten til den rå musikken av Go’stav Holster. Den gjør ikke noe for å viske ut minnene etter hjernekrymper’n og det forbanna rævrøveriet.

For å være ærlig er det en ganske god oversettelse, men den når jo likevel ikke opp mot orginalen. De før omtalte «fucken» som Vernon slenger rundt seg med oppnår en slags egen poetisk kvalitet etter mange nok repetisjoner. I oversettelsen er banneordene langt mer varierte, det veksler mellom jævla, forbanna og fuckings. Jeg tror boka taper noe på det, og ikke bare på grunn av det språklige skillet i tommel-opp vs tommel-ned i boksirkelen vår, altså.

DBC Pierre vant forresten The Man Booker Prize 2003 for denne boka, som var debuten hans som forfatter.

Vel, jeg anbefaler også Vernon God Little. Men les den på engelsk.

Denne kopiens Bookcrossing-side finner du her. Om du er interessert i å overta boka, meld fra, ellers blir den kanskje med til London for vill-slipp i slutten av måneden.

A couple of shorts

No, not short trousers, short reviews.

bryson_dribblingThe Road to Little Dribbling: More Notes from a Small Island by Bill Bryson moved swiftly to the top of my reading pile when my parents off-loaded their copy on us and was consumed within a few days of my getting my hands on it. No wonder, perhaps, Bryson being one of my favourite writers and Notes from a Small Island probably my favourite of his books. And in many respects The Road to Little Dribbling fulfills its promises. Here is the pure delight in travelling, especially by bus in Britain, that I so recognise. Here is the love for the more absurd aspects of Englishness. Here are the masses of odd little anecdotes and facts that Bryson is a master of. But I was, perhaps strangely, disappointed anyway. Partly because I have lamented the lack of Scotland in the previous volume, and here I was promised Scotland and then it turns out that England take up 355 of the book’s 381 pages, Wales (not that I mind Wales) 15 and Scotland a measly 11. And partly, well, in parts it feels a little… stale? It’s not that I didn’t like it, I did, but I guess I didn’t LOVE it. But lets think of happier things and quote a bit I do like (love):

I was surprised to learn that there is a system to British road numbering, but then I remembered that it is a British system, which means it is not like systems elsewhere. The first principle of a British system is that it should only appear systematic. (Page 142.)

leif_engerPeace Like a River by Leif Enger was our book circle book over Christmas, and I rather enjoyed it while reading it. However, it’s  now a month later and I find I can’t really remember what was so good about it, and though the plot is pretty clear to me, the feelings it generated have not made a lasting impression. A bit of a luke-warm recommendation, then. The book circle were split in their opinions, some couldn’t finish the book, while others, like me, were more enthusiastic.

roy_godofsmallthingsThen for our February meeting we read The God of Small Things by Arundhati Roy, and again, the reception was mixed. I found it slow to begin with, but then, suddenly, at around 120 pages, it turned a corner and after that I could hardly put it down. There is someting compelling about the way Roy takes us back and forth between past and present and the quirks of the language were wonderful, I thought.

Bluegreyblue eyes snapped open.

A Wake.
A Live.
A Lert.

(Page 238.) Some of the others struggled with keeping the characters straight, and I suppose the Mammachis and Kochammas may easily get a little muddled, but this was not a problem for me. Slight spoiler alert here: There is a scene at the cinema where Estha is abused by the lemonade man, and although it is unpleasant reading, it is also rather wonderful in the way Roy manages to write the scene from the little boy’s point of view as simply nauseating and horrible without any hint of an adult’s sexualised perception intruding on the description. I find that a rare thing.

Sommerlektyre: Tilbakeblikk

Det går trått med bloggingen for tiden, men det betyr jo ikke at jeg ikke leser. For å komme til noe som ligner «ajour» gjenoppliver jeg derfor en gammel klassiker: Oppsummeringsposten.

hulderHulder av Tonje Tornes tok det meg lang tid å komme gjennom. Jeg leste litt nå og da og så ble jeg distrahert av andre bøker og plukket den først opp igjen ukesvis senere. Av det kan man vel slutte at det er grenser for hvor fenget jeg ble. Jeg liker konseptet, bruken av gammel norsk overtro er spennende og huldra er et fascinerende vesen, men jeg vet ikke… Jeg føler først og fremst at de menneskelige hovedpersonene ble litt flate. Og så må jeg innrømme at det irriterer meg litt at det er Tore som er pubertal og «tenker på sex» og at Trine synes det er ekkelt, det blir så… Klisjeaktig. Tenåringsgutter tenker bare på en ting, liksom? Vel, meg bekjent er ikke jentene nødvendigvis bedre (og de blir vel oftere modne kjappere, selv om det også til dels er en klisje). Det er selvsagt et poeng å få fram hvor problematisk det kan være å dele tanker, men jeg synes det kunne vært gjort mer elegant. Snart kommer bok to, Forbannet. Skal jeg lese den? Tja, jo, det blir vel til det. Helt håpløs synes jeg altså ikke Hulder var.

vinternovellerVinternoveller av Ingvild Risøy er på kortlista til Bokbloggerprisen 2014 i åpen klasse. Noveller, altså. Jeg og novelleformen er jo ikke fryktelig gode venner, men denne boka synes jeg likevel var riktig så bra. Hovedproblemet med historiene var at jeg gjerne skulle hatt en hel bok om hver av dem (et av mine vanlige problemer med noveller), men de føles forsåvidt komplette, det er ikke det. Og jeg grein (blant annet på bussen), så at historiene berører kan jeg skrive under på.

De som ikke finnes av Simon Stranger leste jeg helt tilbake i februar, men siden den også er blant de nominerte får jeg vel ta den med i oppsummeringen likevel. Stranger skal ha all ære for å skrive politiske ungdomsbøker, for jeg er ikke i tvil om at vi trenger å høre disse historiene. Kontrasten mellom den Samuel Emilie møter i Barsakh (som jeg leste først) og i De som ikke finnes er stor, men også totalt forståelig ut fra hva han har opplevd i mellomtiden. Jeg blir ikke helt solgt, uten at jeg klarer å sette fingeren på hvorfor, men også De som ikke finnes er en verdig nominert. I det hele tatt har jeg problemer med å bestemme meg for hvem jeg heier mest på i åpen klasse.

white_tigerThe White Tiger av Aravind Adiga var sommerlesing i boksirkelen. En orginal fortelling fra et land jeg gjerne skulle lest mer om. Engasjerende fortalt som en serie dikterte brev fra hovedpersonen Balram til den kinesiske statsministeren (om «brevene» noensinne sendes vites ikke), med et ganske unikt fortellersynspunkt. Adiga kommer jeg til å lese mer av.

Septimus Heap Book 1: Magyk av Angie Sage var trivelig og lettlest underholdning på hytta, med en interessant plot twist som jeg ikke så komme (selv om jeg føler at jeg BURDE sett den komme). Nå leser jeg den høyt for 8-åringen, så jeg får prøve å komme tilbake til den med hennes vurdering etterhvert.

kaldhol. det skulle vere sol, vi skulle reise til Lo dz. omslDet skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz av Marit Kaldhol er den tredje romanen på kortlista til Bokbloggerprisen 2014, de to andre har jeg skrevet om før: Unnskyld og Finne ly. Jeg kan jo si så mye som at jeg helt klart heier på både Basso og Kaldhol framfor Høyer. Kaldhol skriver i du-form, som jeg jo normalt misliker sterkt, men jeg synes hun får det til å funke, og bare det er jo et stort pluss i margen. Ellers synes jeg det var et hederlig forsøk på å skildre et heller problematisk søskenforhold, men som med Finne ly er jeg liksom ikke helt sikker på om jeg synes den var veldig bra eller bare litt… meh. Og med noen uker forløpt siden jeg leste dem kan jeg vel si at ingen av dem sitter i i noen merkverdig grad. Jeg klarer å trekke opp av minnet hva de handlet om, men lite av stemningen eller noe engasjement for hovedpersonene. Så, atte? Er dette de beste romanene som kom ut på norsk i fjor? Jeg kan vel ikke klage over utvalget, siden jeg knapt leste noen, og ingen jeg fant verdig en nominasjon. Ikke ser det ut til at jeg kommer til å gjøre noen betydelig innsats i år heller, jeg stiller sterkere i åpen klasse.

 

 

Half of a Yellow Sun – Chimamanda Ngozi Adichie

adichieLast month’s reading circle book was Chimamanda Ngozi Adichie’s Half of a Yellow Sun. I was late as usual, so I had to read the last 100 pages or so after the discussion, but had skimmed (very, very quickly) on my way there.

Adichie writes a story full of warmth and detail from a country and a conflict I know very little about. The story is varyingly narrated from the viewpoint of Ugwu, Olanna and Richard, which keeps the narrative interesting and helps highlight both the differences and the similarities in their experience.

Our first meeting with Ugwu, and with the story, is when he arrives with his aunt to take up the position as houseboy to Odenigbo, who is a professor at the University of Nsukka, politically vocal and Olannas boyfriend. Ugwu is awkward at first, but blossoms under the tutelage of Odenigbo and Olanna, who practice what they preach by making sure he goes to school despite being «just a houseboy».

Ugwu came to realize other things. He was not a normal houseboy; Dr Okeke’s houseboy next door did not sleep on a bed in a room, he slept on the kitchen floor. The houseboy at the end of the street with whom Ugwu went to the market did not decide what would be cooked, he cooked whatever he was ordered to. And they did not have masters or madams who gave them books, saying, ‘This one is excellent, just excellent.’

(Page 17.) Ugwu is a grateful subject for their attention, picking up reading material from his master that is far beyond him, but stubbornly working his way through it, and on the whole being a quick and eager learner.

The next narrator is Olanna, and we start off with a glimpse of her background. She has a (non-identical) twin sister, born to parents who are of Nigeria’s upper class, her father is a businessman and involved in government. They have a plot to get Olanna, the pretty one, bartered away to strengthen their connections, while Kainene, is being groomed to take over the business, in place of the son they lack. The sisters have grown apart during their stay in Britain to study and though Olanna would like to bridge the gap, Kainene upholds her distance. Olanna is uncomfortable with her family’s wealth and seems more happy visiting her aunt and uncle, who are comfortably, but more humbly situated. She has no patience, moreover, with her parents plot to sell her off, and is moving to Nsukka to live with Odenigbo.

The third narrator is Richard, who is a Brit newly arrived in Nigeria. He is drawn by a recent find of ancient local art, and is an aspiring writer. He falls in love with Kainene almost at first sight at a party and in love with the country and the continent progressively through the book.

The characters alternate in this order throughout the novel. Though the narration is third person «omniscient», but changes tone with the three characters as we share their thoughts and feelings. This works beautifully, by giving the reader three strong voices who all have their different perspectives on the events of the story.

Life is peaceful enough in the first part of the novel, set in the early sixties. But then the plot skips foreward to the late sixties and the disturbances that led to the secession of the southeastern part of Nigeria as The Republic of Biafra. The new republic is not recognised by the international community and civil war ensues. I am ashamed to say I knew very little about Nigerias history before reading this book, and though I had heard of Biafra, all I could recall was vague images of a hunger catastrophy. That is part of the story, certainly, but there is so much more to learn. Partly because I was so unaware of the progress of the conflict it threw me when Adichie suddenly takes the plot back to the peaceful early sixties half-way though the book, before returning to the late sixties and the culmination of the civil war in the last quarter. At first, I was puzzled by this strategy, and failed to see that it contributed anything useful, but once I got over my own impatience to see «what happened next», I recognised that the cruel contrast between the progressively more desperate situations in the war zone and the peaceful, optimistic, forward-looking earlier years lends a deeper poignancy to the individual fates than a mere chronological retelling would.

While narrating the story of the war and it’s origins, Adichie touches on many subjects, not least of which is how the colonial English used the divide and conquer tactics to such effect in Nigeria that the after-effects are in operation long after the control has (nominally) passed to the Nigerians. This is true for much of Africa, and probably for much of the post-colonial world. Interestingly, the magnificent lack of concern shown by outsiders is most clearly shown through Richard’s, the outsider’s, eyes. Perhaps because he is white and so all the other white people expect him to be «on their side». Richard, however, has given his heart to Biafra, even as he recognises that he will always be an outsider.

Richard exhaled. It was like somebody sprinkling pepper on his wound: Thousands of Biafrans were dead, and this man wanted to know if there was anything new about one dead white man.

(Page 369.) Following on from this Adichie raises the question of who should write Africas stories. Thoughout the book are fragments of a history of the war. At first the reader assumes they are supposed to have been written by Richard, he is the writer, after all. But is he the one to tell Biafra’s story?

________________________

Adichie besøkte både Sverige og Norge forrige uke i anledning utgivelsen av hennes nye bok, Americanah, desverre kom hun ikke til Trondheim og jeg hadde ingen mulighet til å reise for å se henne. Men SvD publiserte en tekst hun har skrevet om at virkeligheten overgår diktningen og hos Och dagarna går kan du se en video der hun snakker om boka.

Half of a Yellow Sun er oversatt til norsk av Mona Lange og gitt ut av Gyldendal med tittelen En halv gul sol.

Saturday – Ian McEwan

saturdayDet begynte så bra. Henry Perowne våkner midt på natten og står ved soveromsvinduet og ser et fly i flammer komme inn over London. Post-ellevte september er det naturlig å mistenke terrorisme, og Perowne våkner dagen etter med en uro i kroppen, er hans trygge, idylliske liv truet?

Perownes lørdag fortsetter først i vante mønstre. Han kjøper fisk til kveldens fiskegryte, han besøker sin mor, og så drar han for å spille squash. På vei til squashen blir han involvert i en liten bilulykke og møter Baxter, som med hjelp av kompisene truer Perowne mer direkte. Perowne snakker seg ut av situasjonen ved å utnytte diagnosen han instinktivt stiller og slipper altså unna bank der og da, men ved å ydmyke Baxter stiller han seg åpen for framtidige angrep.

Etter squash drar Perowne hjem og starter med matlagingen, gjestene (sønn, datter og svigerfar) ankommer og når de alle er samlet ankommer også Baxter med makker som tar familien som gisler i et innbruddsdrama.

Gjennom hele boka får vi Perownes filosoferinger over livet generelt og over politikk og neurologisk sykdom spesielt. En gryende irak-krig problematiseres, spørsmålet om mennesker kan lastes for ting de gjør som er forårsaket av sykdom likeså.

Som sagt, det begynner bra. Jeg liker Perowne på sett og vis og jeg liker det McEwan skriver. Men etterhvert begynner ting å skurre. Og innbruddscenen med Baxter er rett og slett så… idiotisk at det er vanskelig å ta boka 100 % alvorlig.

Det mest interessante aspektet ved boka er diskusjonen rundt nevrologisk sykdom og hva det kan ha å si for atferden til mennesker, og altså hvorvodt de kan lastes for sine handlinger hvis det er sykdommen som forårsaker dem. I den sammenhengen er Baxter et særdeles interessant kasus, men McEwan sløser det hele bort i den tynneste, Hollywood-aktige resolusjonen av en konflikt jeg noensinne har lest i såkalt seriøs litteratur.

Og det er så synd, for han kunne gjort så mye mer med det persongalleriet han har skapt. Perowne selv kunne vært dissikert og blottlagt (på John Updike-vis som gjestebloggeren hos och dagarna går ønsker seg). Ekteskapet mellom Henry og hans kone Rosalind er også verdt enda fler linjer enn det allerede får, det samme er forholdet til barna og til svigerfaren Grammaticus, her er materiell nok til tre-fire bøker minst. Og diskusjonen om virkelighet, særlig hjernens virkelighet sett med nevrokirurgens øyne, og litteraturen representert ved svigerfar og datter er også verdt mer fokus enn det får.

A man who attempts to ease the miseries of failing minds by repairing brains is bound to respect the material world, its limits, and what it can sustain – consciousness, no less. It isn’t an article of faith with him, he knows it for a quotidian fact, the mind is what the brain, mere matter, performs. If that’s worthy of awe, it also deserves curiosity; the actual, not the magical, should be the challenge. This reading list persuaded Perowne that the supernatural was the recourse of an insufficient imagination, a dereliction of duty, a childishevasion of the difficulties and wonders of the real, of the demanding re-enactment of the plausible. (Page 67-68)

I det hele tatt. McEwan skriver for det meste bra, men undergraver sitt eget prosjekt i mine øyne. Har jeg blitt skremt fra å lese fler bøker av McEwan? Nei. Han kan da ikke ødelegge alle bøkene sine på denne måten, kan han vel? Og i utgangspunktet likte jeg virkelig boka.

Jeg hadde moro av denne anmeldelsen på Goodreads, forresten, jeg er ganske enig, for å si det slik.

Ps: Plutselig skrev jeg visst på norsk. Det var i grunn en forglemmelse, men jeg gidder altså ikke oversette når jeg først har skrevet… Boka er utgitt på norsk av Gyldendal, oversatt av Halvar Kristiansen, med tittelen Lørdag.

Disgrace – J. M. Coetzee

coetzee

(I guess it would be appropriate to start this with a trigger warning for rape.)

Disgrace was our February read in the bookcircle, which is probably just as well because I don’t think I’d ever have read it (and certainly not finished it) of my own accord.

David Lurie is an ageing professor at a university in Cape Town, teaching Communications since his orginial subject – literature – has been deemed too old-fashioned and the department shut down. He falls in lust with one of his students and has an affair of sorts with her, but is subsequently accused of harassment (rightly so, I should say). He refuses to apologise and therefore loses his job. To get away from it all he goes to visit his daughter Lucy, who lives «the simple life» in the Eastern Cape. She has help on the farm from Petrus, who is also developing the land next-door. David and his daughter do not have an easy relationship, it is clear that while he loves her, he does not approve of the way she choses to live her life. He does, however, get involved in her daily routine. That routine is broken when a gang of three attack the farm, stealing anything of value, setting fire to David and – David believes and we with him – gang-raping Lucy. After the attack, the differences between father and daughter increase, he wants her to get out of there while she wants to stay.

To start with I was pleasantly surprised. I liked David more than I had expected to, and although I did not approve of his relationship to Melanie (parts of which were dangerously close to rape), I rather liked his refusal to «issue an apology» – regardless of whether he meant it or not – in order to save the university’s face and keep his position. Most of all I liked his way with words, and up until half-way through the novel I have marked several quoteworthy passages.

His temperament is not going to change, he is too old for that. His temperament is fixed, set. The skull, followed by the temperament: the two hardest parts of the body.

After that, though… At some point «liking» David becomes impossible. As far as trying to understand his daughter, well, he says he’s trying, but he is not, really. However, I don’t really like Lucy, either. I found her somewhat, well «boring» is not quite the correct word, but certainly not terribly interesting. All honour to her for chosing the simple life and being happy with it, but for one I felt her resignation to Petrus’ encroachment had started long before the attack, and I also to a large extent disapprove of her handling of the attack just as much as her father does (though with an understanding that it would not have been my business to approve or disapprove, had this been real life, which he lacks).

And I do need someone to root for when I read, and there really isn’t anyone once I lose all respect for David. Which is one problem.

The other problem is that I really don’t understand what Coetzee wants with this book. What is he trying to say? I do realise this may say as much about me as about Disgrace, but still, it’s my blog, so I will say it: The whole thing seems somewhat pointless to me. And it leaves a sour taste, too, as I feel that Lucy – much as I fail to really like her I do not wish her harm – is sacrificed in order to make a point about David’s relationship to his daughter specifically and humanity in general. The attack is used to turn the spotlight on David’s feelings and actions, rather than as the highligth of a plotline in itself. I guess what I’m saying is that I don’t approve of rape as a literary device, especially one that just showcases the emotional angst of middle-aged white males.

Still, there is meat here, and I can sort of see why the novel is so celebrated. For me, though, it’s a thumbs down.

Go Tell it on the Mountain – James Baldwin

Phew. Done. Now, perhaps I can stop humming that bl**dy song every waking hour.

Well.

Go Tell it on the Mountain was picked as this month’s read for our bookclub by the simple expedient of pointing randomly into the shelves at Krambua* which are furnished with second-hand books. Not a bad result, really, it could probably have been much, much worse (I wasn’t at that meeting, so I don’t know what else is on those shelves, but I’ll check next time).

It’s James Baldwin’s first novel, and a good read. The quotes on my copy says he knows the Harlem language, which I have no reason to doubt. It’s almost always easier to point out what I don’t like about a book than what I do, so excuse me if this is a bit lopsided, but here goes: For one thing, I had a hard time keeping apart the events happening in Harlem and the events happening in «the south». The first setting is immensly urban, the second, as far as I can tell, is supposed to be rural. The pictures in my head, though, were mostly a sort of mix-up with a bit of spagetti western clap-board towns thrown in for good measure. The latter I take full responsibility for, but I feel Baldwin has to shoulder some of the blame for not making the settings distinct enough. Though it could be argued that he was doing it on purpose to show that nothing really changes and you can take the boy out of x, but never the x out of the boy or something. That would not sit well with the blurb on my copy claiming Baldwin deals with the old generation versus the new generation and the change in values, however Balwin can’t be blamed for the blurb, and I think the blurb-writer was a bit off in any case, it seems to me the old generation and the new have a lot in common and it’s down to individuals to make change. So there is that. The second quarrel I had is that I felt the novel ended somewhat prematurely. Perhaps I just didn’t understand it, but, well, I sort of wanted a bit MORE to happen. Like some of this change, which is in the air the whole way through, but which doesn’t really materialise.

Still and all, I gave it four out of five stars on Goodreads.

And I’m ticking off all sorts of things: A new to me author makes it the first book in my Boktolva, and surely, surely it can be called a classic? Well, it’s a 1001 book, so I call it a classic. And I guess I’m a bit early for black history month, but it seems a fitting read to celebrate the second inauguration of Barack Hussein Obama (who I have great hopes for now that he doesn’t need to worry about reelection).

Kafka on the Shore – Haruki Murakami

kafkaAs I was contemplating what to say about this book, Julie’s blog entry about it somehow showed up in my rss-feed (even though it’s published in October). She says pretty much exactly what I thought, and it also echoes the opinion of most of the members of the reading circle I discussed it with: I like it, but I have no idea why.

Pros: A main character who loves books. A few other severely attractive characters.

Cons: Mystical happenings, souls (or something) living their own lives outside the body, dreams being «real» and so on.

Normally those cons would put me off completely. And to some extent, they do. That part of the story didn’t appeal to me at all, and only worked insofar as it was neccessary to drive the plot. What did work for me was the wealth of appealing characters and the flashes of pure brilliance in the way they are described.

Her long hair is loosely tied back, her face very refined and intelligent-looking, with beautiful eyes and a shadowy smile playing over her lips, a smile whose sense of completeness is indescribable. It reminds me of a small, sunny spot, the special patch of sunlight you find only in some remote, secluded place. My house in Tokyo has one just like it in the garden, and ever since I was very young I loved that bright little place. (p. 49)

Though that is a description of Miss Saeki, one of the few characters I never really warmed to. Perhaps because so much of her wasn’t there.

On the other hand, I liked Kafka, whose buildungsroman this is. I liked Nakata, I liked Oshima and I really, really liked Hoshino. I find him fascinating, the way he is so down to earth but at the same time takes all Nakatas rather wild statements at face value.

On the whole, I found Kafka on the Shore very hard to put down once I started, and I am not at all sorry to have several more Murakamis in my to-be-read pile.