Må ha det, bare må ha det

Se hva jeg fant på et supermarked i Tallinn i sommer:

Dette er altså en bokformet metallboks, og inneholder en pose løste. Jeg satset på Earl Grey, siden det er en te jeg faktisk drikker, men det fantes maaaaaange varianter. Egentlig hadde jeg lyst til å kjøpe alle, men jeg klarte å styre meg (den kostet nærmere 10 euro, så…).

Hva skal jeg bruke den til? Tja, jeg vet ikke, men det kan vel ikke nektes for at den er kul?

Jeg elsker vaffel – Stine Åsland

Visst elsker jeg vaffel, men det skal nok sies at Stine Åsland har et enda mer pasjonert forhold til vaffelen enn det jeg selv har, uten noen form for overdrivelse.

Jeg har pleid å unne meg vaffel hver fredag i kantina, men siden jeg nå er sykemeldt i lengre tid blir det jo dårlig med fredagsvaffel, og jeg innså at det var på tide å finne meg en oppskrift jeg kunne bli venn med hjemme. Tidligere har jeg brukt den som er å finne på nett fra sjømannskirka, men ulempen med den (og mange andre vaffeloppskrifter) er at den skal ha 2 dl skummet kulturmelk, et produkt vi ellers aldri har i hus, og hva f skal jeg gjøre med de resterende 8 dl?

Så jeg tenkte det var på tide å eksperimentere litt, det har jo blitt meg fortalt at man kan hive nesten hva som helst i vaffelrøre.  Jeg hadde et håp om at denne boka kunne være et godt utgangspunkt, det slo bare sånn måtelig til.

Jeg elsker vaffel gir deg fire grunnoppskrifter på røre: Rømmerøre, husmannsrøre, grov røre og glutenfri røre. Sistnevnte er ganske uinteressant for meg i letingen etter MIN røre, men skal arkiveres til bruk om behovet skulle oppstå (man er ikke korpsmamma for ingenting…). Rømmerøra har jeg heller ikke testet, jeg er egentlig ikke sikker på om jeg synes rømme i vafler er det helt store (rømme vafler, derimot…). Men husmannsrøra ble god, i alle fall som et utgangspunkt, det samme ble den grove røra (den krever riktignok innkjøp av maltekstrakt, men det står seg bedre i spiskammerset enn kulturmelk), og begge kan jeg med fordel leke meg litt med.

Innimellom oppskriftene får vi små historier fra Stine Åslands liv, da med hovedfokus, selvsagt, på de delene av livet som har med vaffel å gjøre. Det gjør boka mer personlig, og er et pluss.

Det jeg savner i boka er nettopp «hvordan leke seg med røra». Oppslaget med grunnoppskrifter har riktignok en liste over en hel mengde opplagte og mindre opplagte ting som er godt i røra, men fint lite info om hvordan, hvor mye, osv. Jeg skulle i alle fall ønsket at noen av de 40 oppskriftene som følger hadde modifisert røre som utgangspunkt, men sånn er det ikke. Du får oppskrift på tilbehøret og det oppgis hvilken vaffeloppskrift som anbefales. Men hadde det ikke vært mer interessant om det til «Vaffel med kyllingsalat» for eksempel sto: «Bruk grov røre, men tilsett x dl revet eple i røra»? Det er i alle fall det jeg hadde håpet på. I tillegg hadde jeg gjerne sett et avsnitt om «hvordan bruke opp rester i vaffelrøra», noe jeg vet mange driver med, men hint om mengde/hvordan hadde vært velkomment.

Husmannsrøre som toastvaffel med ost og skinke

Er du derimot ute etter ideer til uvanlige måter å servere vafler på er dette boka for deg. Selv har jeg så langt bare testet Toastvaffel med ost og skinke, og det fungerte jo aldeles utmerket (og med grov røre tenker jeg det kan bli en hit i matpakka). Pizzavaffel skal testes, kanskje allerede i helga. Noen av de andre ideene har jeg notert meg bak øret, men for å være ærlig føles endel litt… anstrengt? Her har vi bestemt oss for at det skal være 40 varianter, så da får vi jammen meg finne på 40 varianter også?

 

Bout of Books wrap-up

Well.

Bout of Books

I am afraid I was caught up in a wave of renewed enthusiasm for sewing this week, so I read… next to nothing. I am 72 pages into Men Explain Things to Me by Rebecca Solnit, and unless I’m having a blackout that is the extent of my reading for the rest of the week (well, apart from sewing instructions).

I made a bookspine rainbow, though, and decided it’s time to reread Jasper Fforde. I just need to find The Eyre Affair first, it’s gone missing.

The next Bout of Books is in January. I’ll probably give it a shot.

Bout of Books Day 1 and 2

Well, I must admit, the numbers are not looking particularly impressive so far.

Day 1 I read the entirety of Alex Rider Point Blanc, a graphic novel the eldest had borrowed from the school library and loved. I can see why she liked it, and I found it entertaining myself, but I am quite clearly not its target market.

Day 2 I read… well, at least 10 pages of a book about millinary. But I did go to a reading circle meeting, so that was a couple of hours of bookish activity, even if it wasn’t technically reading.

Must do better today.

Bout of Books

Even though the reason that I suddenly have a bit of time to read is not such a pleasant one, having time to read sure is. And since the start of my involuntary downtime coincides pretty well with Bout of Books 20, I may as well join.

Bout of Books

The Bout of Books read-a-thon is organized by Amanda Shofner and Kelly @ Reading the Paranormal. It is a week long read-a-thon that begins 12:01am Monday, August 21st and runs through Sunday, August 27th in whatever time zone you are in. Bout of Books is low-pressure. There are challenges, giveaways, and a grand prize, but all of these are completely optional. For all Bout of Books 20 information and updates, be sure to visit the Bout of Books blog. – From the Bout of Books team

Let it Snow Maureen Johnson, John Green and Lauren Myracle

Let it Snow, or more specifically John Green’s story «A Cheertastic Christmas Miracle», was my suggested Christmas read in the book circle, based on very little other than «not too long, christmassy and John Green». The books is a collection of, well, not short stories, I guess novellas might be a better description. Three stories by three different writers, all at just over 100 pages, and with the common theme «Christmas» and «romance». And, yes, YA as target market, I guess. All three stories are tied together into a whole, something I did not realise at first, as I suggested (and read) the middle story by Green for the book circle. It may all have made even more sense if I’d started at the beginning, but it worked well enough in a jubled order as well.

A Cheertastic Christmas Miracle by John Green is a charming story. Admittedly the ending is hardly a surprise, but the main action driver, the quest to get to the Waffle House in a blizzard, is at least original, and provides plenty of comic relief, and the build up is sufficiently long and with enough quirky personality details that by the end I care for the characters. And this being John Green there are plenty of little nuggets of, well, for lack of a better word, wisdom. It helps, of course, that the characters are people I recognise as «my people» (i.e. nerds/geeks) of course. On the whole I am reminded that I meant to read more Green despite not being completely sold on The Fault in Our Stars (not because it wasn’t good, I just didn’t think it was The Best Book Ever™, like the interwebz had led me to belive I might.

Maureen Johnsons story The Jubilee Express was in some ways even better, and quirky in a «that’s preposterous but utterly believable» way. Lauren Myracle’s The Patron Saint of Pigs was somewhat more frustrating, since the main character is being quite infuriating for much of the story, but it somehow came together nicely at the end. For a bit of YA romancey Christmas cheer you could do much worse altogether.

(And I know I am publishing this in August and Christmas is the last thing on most sane people’s minds, but I did actually read the book at Christmas, it’s just that the post has been languishing in the drafts folder while I have been off doing non-bookblogging things. At least you now have plenty of time to order the book from you favourite pusher and have it arrive in time for the festive season.)

Samlesing bokbloggerprisen i august: 60 damer du skulle ha møtt – Marta Breen og Jenny Jordahl

I august er det på tide for årets siste bokbloggerprissamlesing, og turen er kommet til årets «joker», den boka fra langlista som ikke kom med på kortlista på første forsøk, men som ble stemt frem i andre runde.

Når langlista ble annonsert var jeg positivt overrasket over å finne 60 damer du skulle ha møtt på den. Jeg hadde nominert den selv, og synes derfor selvsagt at den fortjente plassen, men jeg hadde hverken kommet så langt som til å skrive om den eller lagt merke til at den hadde fått noe særlig oppmerksomhet blant andre bokbloggere. Det var ikke bare jeg som var overrasket, flere andre jeg har snakket med hadde ikke en gang hørt om boka før. Så det var kanskje ikke å vente at den skulle være blant kortlistebøkene, og det var den heller ikke, men kanskje fikk den drahjelp i jokeravstamningen nettopp fordi den var en ny oppdagelse for mange?

8 av 10 biografier som kommer ut i Norge i dag, handler om menn. 87 prosent av alle omtalte personer i de vanligste svenske lærebøkene er menn. I visse skolebøker er det flere navngitte nazister enn kvinner

Slik starter forlagets omtale av boka. Nå kan man selvsagt forsøke å argumentere at det finnes fler biografier om menn fordi fler menn har gjort noe som gjør det verdt å skrive biografier om dem, men man skulle også tro at det var en mer interessant utfording – og givende oppgave – å være den første som skrev en god biografi om en hittil ganske ukjent, men betydningsfull og/eller interessant kvinne enn å være en av sju som gir ut biografi om Ibsen i år.

For å bøte litt på skjevheten (og kanskje gi noen vordende biografer gode idéer?) har Breen og Jordal tatt for seg 60 damer og gir oss en hurtig innføring i deres liv i tekst og i Jordahls uforlignelige illustrasjoner, selvsagt med hovedfokus på årsaken til at det ville vært interessant å møte vedkommende. Noen av damene vil de aller fleste ha hørt om før, andre vil være nye navn for de aller fleste. Til sammen beviser de i alle fall at det ikke er mangel på mulige hovedpersoner som gjør at det er så langt mellom «damebiografiene».

Nå i august – eller senere – håper jeg det er mange som plukker opp boka for første gang, eller kanskje tar den fram igjen for å friske opp minnet fra den ble lest i fjor? Manifest har i skrivende stund tilbudspris på boka, 199 kroner (fullpris 329 kroner), så kanskje du skulle benytte sjansen?

Om du blogger (eller har blogget) om boka ser vi gjerne at du lenker til innlegget ditt på samlesingsinnlegget på Norske Bokbloggere. Og kommenter gjerne her!

Water Horse by Dick King-Smith

Today I am writing a review about the Water Horse by Dick King-Smith. And to let you know the book is based on an old Scottish story.

The book is about two kids, their parents, their grandfather and of course the Water Horse.

In the book the oldest of the two kids finds a thing that looks like a giant mermaid’s purse, but it is not and they bring it to the bathtub and it hatches and, well a lot of trouble starts.

I liked that the book was very exciting and fun and not boring and something you really want to read.

The book brought me a lot of good ideas for games to play with my friends and art stuff, because I really love a real adventure and a nice art piece.

I liked it because it’s not one of those books you want to just put down and stop reading forever but is one of those books you just need to find out the ending and keep reading again and again.

I didn’t really like that there was so much boring stuff at the beginning because I like to dive right into the fun stuff.

And except for that the book is fantastic.

My favorite character is one of the kids (the youngest) named Angus, he is my favorite because he uses a lot of sailors oaths like: shiver my timbers, blow me down,  well I’ll be scuppered and holy mackerel.

I loved the book and I think all ages would like this book if they are in for a big ADVENTURE.

Lars er LOL – Iben Akerlie

Jeg hadde egentlig notert meg Lars er LOL av Iben Akerlie uansett, men når den havnet på langlista til Bokbloggerprisen 2016 og det i tillegg passet seg sånn at jeg nettopp var ferdig med Sweet Masterpiece og derfor trengte en ny ebok for «fem minutter til rådighet til å lese på mobilen» situasjoner var det bare å låne boka i ebokbib.  Etterhvert fenget den riktignok såpass at det ble mer strekklesing enn den kriseløsninga lesing på mobil vanligvis er.

Boka er skrevet i jeg-form og fortelleren er Amanda, som gleder seg til å begynne på skolen igjen etter ferien. Delvis grugleder hun seg til å se Adam, som hun er forelsket i, igjen og delvis er dette det året hennes klassetrinn er faddere for førsteklassingene. Men  så viser det seg at Amanda er blitt plukket ut til å være fadder for et helt spesielt barn. Ikke en søt seksåring, slik hun har sett for seg, men for den jevngamle Lars som har Downs syndrom. Amanda, som hittil har forsøkt å forholde seg ganske nøytral og usynlig, ikke blant de kuleste, men heller ikke blant de som er mest utsatt for mildere former av mobbing, føler seg slett ikke klar for å være en synlig forsvarer for Lars. Det utvikler seg et reellt vennskap mellom Amanda og Lars på ettermiddagstid, men samtidig forsøker Amanda å opprettholde en form for nøytralitet på skolen. Det går selvsagt ikke bra i lengden, og snart må Amanda velge hva slags person hun egentlig vil være.

Side 195.

Jeg skjønner hvorfor Lars er LOL har blitt en favoritt, både blant bokbloggere og i målgruppen (boka vant ARKs barnebokpris 2016, stemt fram av femte-, sjette- og sjuendeklassinger). Ikke minst er historien fengende og har godt driv, mot slutten gikk pulsen høyt mens jeg ventet på klimakset i konflikten. Den tar dessuten Amandas dilemma på alvor, og jeg føler at det er viktig at det skrives historier som viser hvordan motivasjon for mobbing – eller unlatelsessynden å late som ingenting når noen andre mobbes – ofte er ønsket om ikke å bli mobbet selv og å holde seg inne med de «kule». Det som manglet for meg var bedre utdyping av noen av bipersonene, særlig Amandas venner Sari og Kay, blir litt for todimensjonale til at jeg helt får tak i hvordan de påvirker Amandas valg. De to jentene som står for hovedandelen av mobbingen oppleves også litt karikerte. Det er et mindre problem, og sikkert enda mindre hos målgruppen.

Et stort pluss er framstillingen av Lars. Det er ikke akkurat overflod av litterære portretter av personer med Downs, hverken i barne- eller voksenlitteraturen, og det er derfor godt med noe som kan rive ned en fordom eller to.

Jeg humret godt over lærerportrettene, både kontaktlæreren og gymlæreren er godt gjenkjennelige typer som nesten bikker over i karikatur, men bare nesten. De fleste av oss har nok møtt på en Janne eller en Stein Vidar i vår ferd gjennom det norske skoleverket.

Side 143.

Det som virket mest forstyrrende for meg var enkelte av delene av historien som omhandlet Adam. Misforstå meg rett, Adam er ekstremt viktig for Amandas motivasjon, hun tror at hun må være «kul» for at han skal legge merke til henne, men særlig den aller siste scenen med Adam følte jeg var overflødig og flyttet fokuset vekk fra hovedtemaet i boka. Der hadde nok den 11-årige versjonen av meg selv vært uenig, så det er mulig forfatter og forlag har gjort det rette, men jeg ville personlig strøket hele scenen.

En annen svakhet ved boka er at Amandas observasjoner av det som skjer veksler mellom å være troverdig for alderen og overdreven modenhet og av og til overdreven umodenhet. Det er nok også noe som plager meg mer som voksen leser enn det ville plaget meg om jeg var 11.

Alt i alt vil jeg på det sterkeste anbefale Lars er LOL. Særlig om du er i målgruppen (eller kjenner noen som er det som du kan gi den til).

Adventure Time Volume 1 – Ryan North, Braden Lamb & Shelli Paroline

Adventure Time is about two super broes who go on adventures and their names are Finn and Jake. Finn is in love with Princess Bubblegum, who is half bubblegum, and Jake is a dog.

The book is more of a comic than a book but it is really funny. This particular one is about Bmo (the robot), the Lich (the stupid bad guy), Finn, Jake and Princess Bubblegum.

I think that boys and girls around the age of 7 to 1000000 would like this book.