Tung tids tale – Olaug Nilssen

Når kortlista for Bokbloggerprisen 2017 var klar reserverte jeg alle bøkene på biblioteket og tenkte at de fordeler de seg vel naturlig utover året. Den gang ei. Plutselig satt jeg med 5 av 6 utlånt. I kombinasjon med dårlig lese-mojo ble resultatet heller labert, 4 av 5 ble levert tilbake ulest. Men Tung tids tale, den er såpass kort at DEN skulle jeg komme meg gjennom, tenkte jeg. Og det gjorde jeg også, om noe sent med tanke på samlesingen, som foregikk i mars.

Boka er altså på kortlista, i romanklassen siden den offisielt er en roman. Det er nok en fortjent plass, for det er en sterk bok. Jeg har en bekjent som sier hun begynte på den, men var nødt til å slutte når hun kom til diskusjonen om språkutvikling fordi barna hennes er for små. Det har jeg stor forståelse for, jeg tror jeg også hadde hatt vanskeligheter med å lese dette uten automatisk å begynne å se etter symptomer hos egne barn desom de hadde vært i rett (eller kanskje heller feil?) alder.

Eg skulle vore ein militant inkluderingsoptimist.

(s. 136)Sønnen til fortelleren har diagnosen regressiv autisme, han utviklet seg «normalt» (var faktisk i forkant språkmessig bl.a.) fram til to-tre års alder, men så gikk utviklingen plutselig tilbake. Det er (minst) tre sider ved fortellingen, det er sorg og maktesløshet over «tapet» av det barnet som man først ble kjent med, det er kamp med etater, byråkrater og helsepersonell for å få den hjelpen man trenger (og har rett på) både for foreldre og søskens skyld, men ikke minst for barnet selv sin skyld, og det hele gjennomsyres av kjærligheten til det barnet man nå faktisk har.

Mange av passasjene som ga mest gjenklang hos meg var de som i ulik grad belyste følelsen av å ikke strekke til, ikke oppfylle de forventningene samfunnet har til deg som forelder, særlig om du er blitt erklært «ressurssterk», slik som foreldrene i denne boka er.

Eg legg meg igjen, utan særleg håp. Du må kvile. Kvile er nødvendig. Alle treng å kvile. Ja. Men nokon disponerer tida betre, det er skilnaden på meg og dei, og det at eg ikkje disponerer tida mi godt nok, gjer at det er mi eiga skuld at eg må kvile no. Derfor står eg opp og disponerer tida, etter først å ha prøvd å kome på kva som er eksempel på god disponering av tid i dette huset.

(s. 35) Jeg har jo ikke slike ekstreme utfordringer som forelder som et barn med kompleks diagnose gir, men jeg tror det er uungåelig å føle på «tidsklemma» og alle burde og skulle. Ingen rekker alt og hva du prioriterer og hva du prioriterer bort kan det alltids stilles spørsmål ved, enten det er din egen indre stemme som stiller spørsmålene eller de rent faktisk kommer utenfra. Her er altså et gjenkjennelig tema, men i n’te potens.

– Det er berre å gjere alt dette, det er ikkje noko vanskeleg når det er automatisert!
– Så sterk du er, seier alle som passerer forbi.
– Eg har aldri tenkt at dette er ei bør, ropar eg, – aldri!
– No tar du det på den rette måten, seier alle.
– Eg er situasjonen overlegen, ropar eg, – både mentalt og moralsk!
– Det gler oss, seier alle og glir forbi.

(s. 96) I mitt tilfelle er det jeg som har diagnosen (og den er forhåpentligvis forbigående), men jeg har kjent på dette. «Du er så sterk» sier bekjente, «du som har små barn og alt». Javel, tenker jeg. Hva er alternativet? Jeg kan jo ikke bare legge meg ned og svinne hen, heller?

En roman, altså. Sjangeruavhengig er dette en fantastisk bok, men jeg må innrømme at jeg var ukomfortabel med plasseringen i romasjangeren mens jeg leste. Jeg hadde hørt om det selvbiografiske aspektet i bruddstykker bare, og ble derfor sittende og pirke i teksten mentalt: Hva er «sant» og hva er fiksjon? Etter å ha lest ferdig boka selv begynte jeg å se gjennom innleggene til de andre bloggerne, med utgangspunkt i samlesningsposten. Og via dem kom jeg til dette intervjuet i Dagbladet der Olaug Nilssen forklarer hvorfor dette ble en roman, noe som ikke var det opprinnelige utgangspunktet:

Det har heller ikke vært selvsagt at boka skulle bli en roman. Hun har fått et faglitterært stipend som hun nå må betale tilbake.

– Det var som om formen vant litt over den fulle og hele sannheten. Jeg måtte også endre litt på noen personer, for ikke å henge ut noen. Men jeg har ikke skrevet en rapport om alt vi har vært igjennom. Det er mer en erkjennelsesreise. Jeg synes det er en kjærlighetshistorie.

(Dagbladet) Hun fortsetter med å fortelle hvordan hun jobbet med boka, at hun først skrev ned scener som faktisk har skjedd og så fylte på med oppdiktede ting for å få fram et helhetlig bilde.

Jeg prøver å unngå å lese for mye om en bok før jeg leser selve boka. I dette tilfellet hadde det hjulpet meg å lese Dagbladet-intervjuet først, men det kunne jeg jo ikke vite. Hadde en variant av intervjuet derimot vært en del av selve boka, gjerne i form av et forord, hadde det bedret min leseopplevelse i alle fall. Et tips til pocketutgaven?

Når det er sagt er det vel en heller beskjeden innvending, og det meste annet med boka er så bra som det kan få blitt. Les den!

Once – Morris Gleitzman

Jeg vurderte å vente med å skrive om Once av Morris Gleitzman til jeg hadde lest hele serien, men erfaringsmessig er det bedre om jeg blogger når jeg er i siget, så da får jeg heller komme tilbake til de andre bøkene. Jeg ville også normalt skrevet på engelsk, siden jeg har lest boka på engelsk, men siden den er oversatt til norsk føler jeg at det kan være greit at det finnes innlegg om den på norsk (det er innlegg på norsk om barne- og ungdomsbøker som får suverent mest treff på bloggen i årevis etter at de er skrevet, så det er tydelig at det er behov for slikt). Den norske oversettelsen heter En gang og er utgitt på Cappelen Damm. Bok to er også oversatt – – men der stoppet det visst (desverre!).

Grunnen til at jeg leste boka (i alle fall nå) er at klassen til elleveåringen har hatt den som høytlesing, og så fort de var ferdig med å lese den ville hun på biblioteket for å låne resten av serien (det var for stor konkurranse på skolebiblioteket, som bare hadde to eksemplarer, når en hel klasse ville låne samtidig…). Hun leser en del, men er ikke boksluker på samme måte som jeg var (jeg hadde et snitt på mer enn en bok om dagen i den alderen), så når hun plutselig leser seks bøker i løpet av en drøy uke, og «ved et uhell» leser tre kapitler til når jeg har bedt henne lese ferdig kapittelet og skru av lyset, er det bemerkelsesverdig.

Once er første bok i en serie, nå seks bøker, om Felix, en jødisk gutt i Polen under andre verdenskrig. Alle voksne får vondt i hjertet bare av den setningen, men målgruppa for denne boka er barn. Og i likhet med majoriteten av de tenkte leserene er Felix også til å begynne med uvitende om hva som foregår, noe som er et effektivt grep fra Gleitzman. Felix’ foreldre var bokhandlere, og har sendt ham til et katolsk barnehjem drevet av nonner langt oppe i fjellene «mens de finner ut hvorfor de ikke får bøker levert lenger». Handlingen starter i 1942, da har Felix vært på barnehjemmet i tre år og åtte måneder. Han har brukt tiden på å dikte opp historier om hva foreldrene driver med, for han har livlig fantasi og et talent for å fortelle. Men så kommer verden plutselig tett på, i form av nazisoldater som brenner en del av nonnenes bøker. Felix bestemmer seg for at han er nødt til å forsøke å finne foreldrene, men først må han dra hjem og gjemme bøkene de har i butikken. Det er jo ikke sikkert foreldrene vet at nazistene brenner jødiske bøker, dersom de fortsatt er ute og reiser for å finne ut av hvorfor leveringene har stoppet. Han rømmer derfor fra barnehjemmet og finner veien tilbake til landsbyen han kommer fra.

Sakte men sikkert går det opp for Felix at det ikke bare er jødiske bøker nazistene hater, selv om han klamrer seg til sine egne historier så lenge som mulig blir det til slutt umulig å ikke ta inn over seg det han bevitner – og hører av rykter – på sin ferd gjennom Polen. Mye på samme måte som mange både jøder og andre valgte å tro den beste versjonen av hendelsene til det ble motbevist på den mest brutale måten. I Once ser vi det skjer i form av en strøm av jøder som hentes i ghettoen for å sendes på arbeidsleir på landet. De tror heller på historien soldatene forteller om snille gårdeiere som trenger arbeidskraft enn på den enslige rømlingen som har klart å komme seg tilbake for å advare om dødsleirene.

Det er en ganske brutal bok for en elleveåring, det spares ikke på grusomhetene, men så var da også holocaust en brutal epoke, og jeg er absolutt tilhenger av påstanden om at de som ikke kjenner til historien er dømt til å gjenta den. Derfor er bøker som levendegjør historien så viktige, også for barn. Å internalisere fortellingene som man gjør når man lever seg skikkelig inn i en bok fungerer som en slags vaksine, i dette tilfellet mot holocaustfornektelse og konspirasjonsteorier. Det er fristende å si at det er spesielt viktig i dagens debattklima, men egentlig er det viktig uansett hvordan samfunnet ellers ser ut, for hadde mange nok av dagens voksne lest bøker som Once når de var elleve hadde kanskje ikke dagens debattklima sett ut som det gjør.

Det eneste som trekker ned for meg i denne boka er det stilistiske grepet med å bruke «Once» som starten på første setning hvert kapittel. Det fungerer i noen tilfeller, men mange av setningene blir kunstige. På den annen side er det et grep som fungerer bedre ved repitisjon, så innen jeg er ferdig med Then, Now, After, Soon og Maybe (forutsatt at grepet videreføres) kan det være jeg synes det er genialt i stedet for irriterende. Uansett er det en pytteliten detalj og overhodet ingen grunn til ikke helhjertet å anbefale boka, både til voksne og til barn fra «tweens» og opp.

The Princess Diarist – Carrie Fisher

After reading Wishful Drinking towards the end of last year I was eager to read more of Carrie Fisher, and therefore I picked up The Princess Diarist in London. I got a little stuck half-way through, but I don’t think that was Fisher’s fault, as I didn’t really read anything else either.

The book oversells itself a bit on the «behind the scenes on the Star Wars set» plot (if one can call it plot in a memoir?), as there is actually very little about the actual filming. Fisher does describe how the auditions happened, which is fascinating, but the main theme of the book is «Carrison», the affair between Fisher and her co-star Harrison Ford.

I’m not a Star Wars fan (I haven’t even seen all of the original three, though I keep meaning to), but even so I was a bit disappointed in this, partly because other people’s love-affairs (real, not fictional) don’t really interest me much. What does create interest, though, is the contrast between the young Fisher – the diarist – and the old Fisher. The former is just entering adulthood and is unsure about pretty much everything, quite far removed from the who-gives-a-fuck Fisher that has been catching my interest lately.

On the whole, though, the parts that deal directly with the events during filming are the least interesting parts of the book. Fisher’s musings on fame and fictional self are much more readworthy.

I had never been Princess Leia before and now I would be her forever. I would never not be Princess Leia. I had no idea how profoundly true that was and how long forever was.

Everything delivered in the style I recognise from Wishful Drinking, a slightly haphazard, very oral style, like you’ve sat down with Fisher one evening and she decides to tell you her story there and then. It creates intimacy, which I find charming, but also somewhat ironic, as one of the problems of being Princess Leia is that everybody feel like they already know you (and have a right to your time and attention) and now Fisher is creating a new connection to her readers/fans which has much of the same quality. However, I suppose that it might be a good thing, as this new connection is something she is in control of the contents of, as opposed to Leia, which was never first and foremost her creation.

Carrie Fisher is worth reading must be my conclusion, though I would definitely recommend Wishful Drinking over The Princess Diarist.

PS: Siden det ble dårlig med lesing av det andre jeg skulle ha lest i februar (og mars, forsåvidt), inkludert Anorektisk og andre kandidater, får jeg hevde at The Princess Diarist er mitt bidrag i biografilesesirkelen. At Fisher passer beskrivelsen «oppdragne piker» er det vel liten tvil om. At jeg er vel sent ute er ikke noe nytt (og det blir neppe siste gang).

Prosjekter, prosjekter

Det er så som så med leselysten for tiden. Det vil si, jeg har lyst til å lese, men det går så treeeeeigt å faktisk gjøre det. Til gjengjeld har jeg fått ny driv på jobb-fronten, på sett og vis. Jeg er jo sykemeldt fortsatt (90 % just nu, da), men har så smått begynt å se framover mot å begynne å jobbe igjen, og siden jeg var i avslutningen av et prosjekt når jeg ble sykemeldt vil det nesten helt sikkert være nye prosjekter jeg kommer til å skulle ta tak i. Og alle nye prosjekter i datavarehusbransjen (og muligens det meste av IT-bransjen ellers) involverer skytjenester på en eller annen måte. Så da må man jo oppdatere seg på slikt, og jeg har sett webinarer om AWS og YouTube-videoer om Azure og Snowflake og registrert kontoer både her og der for å teste selv. Dessuten har jeg gjenopptatt forsøket på å lære meg Python (et programmeringsspråk), som muligens blir nyttig i jobbsammenheng, men hovedsakelig er det for moro skyld.

Nå kommer jeg til koblingen til bøkenes verden…

I går postet Elisabeth på Bokmerker om et regneark hun hadde lastet ned og om utfordringen med å holde oversikt over TBR-lista og unngå at den øker. Det er en lett gjenkjennelig problemstilling. Altså, det gjør meg ikke noe å ha en del uleste bøker på hyllene, det er bare bra å ha permanent tilgang på interessant (nytt for meg) lesestoff, men jeg kjøper jo bøker fordi jeg har lyst til å lese dem, ikke (bare) for å ha dem til pynt. Så jeg lastet også ned regnearket, fra Portal in the Pages, og begynte å fylle det inn. Så fant jeg ut at jeg kanskje også burde kopiere inn eventuell info til det regnearket jeg begynte på i desember som liksom skulle bli en slags oversikt over alle bøkene våre etterhvert.

Men det er faktisk ganske mye informasjon jeg kunne tenkt meg å lagre for hver bok, og tabellen blir fryktelig bred, selv før jeg har begynt å legge til all ekstrainformasjonen som jeg gjerne vil ha for å drive med analyse: sjanger, hvor bokas handling er lagt til, målgruppealder og sånt. Og det hadde jo vært fint å kunne ha en egen tabell med info om forfatteren, som nasjonalitet f.eks., som er interessant når man forsøker å lese litt mer internasjonalt. Og plutselig holder jeg på å designe en database i hodet. Og så kobler jeg tanken på en database med behovet for et prosjekt som involverer både database og kode for å sette meg inn i alt jeg skrev om i første avsnitt. Sist sjekket jeg jo muligheten for å bruke en ferdig «skytjeneste» som Collectorz, men nå tenker jeg at jeg like gjerne kan lage min egen. Det er et perfekt prosjekt for formålet og da kan jeg få akkurat de feltene jeg vil.

Så nå drodler jeg videre på regearket sånn at jeg får oversikt over hva jeg faktisk ønsker å inkludere til å begynne med. Neste steg blir å modellere en database og begynne å fylle den med innhold. Parallelt skal jeg lære meg Python sånn at jeg kan lage et grensesnitt for å se på databasen. Dette kan jo bli spennende.

 

Nordlys: Reisen til Jotundalen – Malin Falch

Det har vært Malin Falch og Nordlys i alle kanaler (særlig her i Trøndelag) de siste par ukene, men jeg tror det var Siri Pettersen som på Facebook først gjorde meg oppmerksom på denne nye norske tegneserien for en måned eller to siden. Jeg hev meg på forhåndsbestilling, og fikk derfor signert eksemplar i posten 21. februar. Her om dagen fikk jeg forøvrig også et anmeldereksemplar fra Egmont, bare så det er nevnt. Det eksemplaret ender nok hos skolebiblioteket.

Handlingsreferat fra vaskeseddelen: «Sonja får en natt besøk av en fremmed gutt, som likevel virker merkelig kjent. Han er fra den andre verdenen, og han tar henne med dit. De reiser på nordlyset og kommer til et Norge som ikke er likt noe vi ser til daglig, men som likevel finnes i alle oss som har latt fantasien løpe løpsk.»

Dette med en portal til en paralell verden er ikke akkurat et ukjent grep i fantasy-genren, men det er delvis fordi det jo er en så effektiv måte å knytte fantasien opp mot «virkeligheten» på.

Jeg liker at Sonjas «virkelighet» er litt ubestemmelig og tidløs (innefor det siste hundreåret, i alle fall) i starten av boka. Sonja bor tydeligvis på en storgård ved Røros, og historien starter på konfirmasjonsdagen hennes, en dag som markeres på tradisjonelt vis. Bare to illustrasjoner på side 32 og 33, av familie og venner som fotograferer konfirmantene (delvis med smarttelefoner) og av biler utenfor gården plasserer historien i samtiden. Så snart Sonja og Espen (et navn som umulig kan være tilfeldig valgt…) kommer til Jotundalens parallelle univers forsvinner all knytning til samtiden og vi befinner oss i et Norge som er hentet fra Asbjørnsen og Moe og vikingesagaene.

I de få anmeldelsene som er kommet på Goodreads nevnes både Peter Pan, Narnia, Alvefolket og Min bror bjørnen, og med unntak av sistnevnte (som jeg ikke har sett) må jeg si meg enig i at Nordlys plasserer seg fint inn i rekken av kvalitetsfantasy for alle aldersgrupper. Selv vil jeg legge til både Disneys Frost og Tone Almhjells Maretorn (som jeg har lest på engelsk) som opplagte mulige inspirasjonskilder. Det er ikke dermed meningen å si at Nordlys er noe slags plagiat eller kopi av andre verk, for universet Falch har skapt oppleves som noen helt eget.

Falchs illustrasjoner er det umulig å kritisere (i alle fall for en vanlig dødelig som meg). Som Beate sier det på Goodreads: «NB! Ha godt lys når du leser, da får du mest glede av de!»

I det hele tatt er det eneste negative jeg har å si om Reisen til Jotundalen at bok to helst bør komme så snart som mulig. Det er en nesten uungåelig konsekvens av å drive med universbygging i tegneserier at bind en ender som en slags prolog og det først er i bind to den egentlige handlingen starter, og sånn er det her også. Det skjer liksom ikke så mye, men potensialet for actionfylte eventyr er absolutt på plass. Så: Hvor kan jeg forhåndsbestille bok to?

Amazon.co.uk’s 100 Books to Read in a Lifetime Tag

My reading mojo seems to have gone into hibernation these last couple of weeks, so to keep up some activity I thought I’d jump in on this tag.

1. Include a link back to Amazon’s official 100 Books to Read in a Lifetime 
2. Tag Perfectly Tolerable, the creator of this meme
3. Tag the person who nominated you (I saw this on Travels in Retrospect)
4. Copy the list of books and indicate which titles you have read.
5. Tally up your total.
6. Comment on the post you were tagged in and share your total count. (For some reason I’m not able to comment…)
7. Tag five new people and comment on one of their posts to let them know. (I’m not going to tag anyone, feel free to nominate yourself.)

Here’s the list:

1984 George Orwell

A Brief History of Time Stephen Hawking

A Fine Balance Rohinton Mistry

A Game of Thrones George R R Martin

A History of the World in 100 Objects Neil MacGregor

All Quiet on the Western Front Erich Maria Remarque

American Gods Neil Gaiman

American Psycho Bret Easton Ellis

Artemis Fowl Eoin Colfer

Atonement Ian McKewan

Bad Science Ben Goldacre

Birdsong Sebastian Faulks

Brideshead Revisted Evelyn Waugh

Bridget Jones’s Diary Helen Fielding

Brighton Rock Graham Greene

Casino Royale Ian Fleming

Catch 22 Joseph Hellier

Charlie and the Chocolate Factory Roald Dahl

Cider with Rosie Laurie Lee

Crime and Punishment Fyodor Dostoevesky

Dissolution C J Sansom

Do Androids Dream of Electric Sheep Philip K. Dick

Fear and Loathing in Las Vegas Hunter S. Thompson

Frankenstein Mary Shelley

Freakonomics: A Rogue Economist Explores the Hidden Side of Everything Stephen D. Levitt and Stephen J. Dubner

Goodnight Mister Tom Michelle Magorian

Great Expectations Charles Dickens

Gulliver’s Travels Jonathan Swift

Harry Potter and the Philosopher’s Stone J K Rowling

High Fidelity Nick Hornby

In Cold Blood Truman Capote

Knots and Crosses Ian Rankin

Last Orders Graham Swift

Little Women Louise May Alcott

Lolita Vladimir Nabokov

London Fields Martin Amis

London: The Biography Peter Akroyd

Long Walk to Freedom Nelson Mandela

Lord of the Flies William Golding

Midnight’s Children Salman Rushdie

My Man Jeeves P G Woodhouse

Never Let Me Go Kazuo Ishiguro

Norwegian Wood Haruki Murakami

Notes From A Small Island Bill Bryson

Noughts and Crosses Malorie Blackman

One Hundred Years of Solitude Gabriel Garcia Marquez

Oranges Are Not the Only Fruit Jeanette Winterson

Pride and Prejudice Jane Austen

Rebecca Daphne Du Maurier (dnf, though)

Stormbreaker Anthony Horowitz

Tess of the d’Urbervilles Thomas Hardy

The Book Thief Markus Zusak

The Boy in the Striped Pyjamas John Boyne

The Colour of Magic Terry Pratchett

The Commitments Roddy Doyle

The Diary of a Young Girl Anne Frank

The Enchanted Wood Enid Blyton

The English Patient Michael Ondaatje

The Fellowship of the Ring J R R Tolkien

The Girl with the Dragon Tattoo Stieg Larsson

The Grapes of Wrath John Steinbeck

The Great Gatsby F. Scott Fitzgerald

The Gruffalo Julia Donaldson

The Handmaid’s Tale Margaret Atwood

The Hare with Amber Eyes Edmund de Waal

The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy Douglas Adams

The Hound of the Baskervilles Sir Arthur Conan Doyle 

The Kite Runner Khaled Hosseini

The Man Who Mistook His Wife for a Hat Oliver Sacks

The Mill on the Floss George Eliot

The Old Man and the Sea Ernest Hemingway

The Picture of Dorian Gray Oscar Wilde

The Poisonwood Bible Barbara Kingsolver

The Road Cormac McCarthy

The Secret Diary of Adrian Mole Sue Townsend

The Secret History Donna Tartt

The Selfish Gene Richard Dawkins

The Sense of an Ending Julian Barnes

The Stand Stephen King

The Story of Tracy Beaker Jacqueline Wilson

The Tale of Peter Rabbit Beatrix Potter 

The Tiger Who Came to Tea Judith Kerr

The Time Machine H G Wells

The Worst Witch Jill Murphy

Tinker, Tailor, Soldier, Spy John Le Carré

To Kill a Mockingbird Harper Lee

To the Lighthouse Virginia Woolf

The Wasp Factory Iain Banks

Trainspotting Irvine Welsh

Venice Jan Morris

Watchmen Alan Moore

Watership Down Richard Adams

We’re Going on a Bear Hunt Helen Oxenbury

White Teeth Zadie Smith

Wild Swans: Three Daughters of China Jung Chang

Winnie the Pooh A A Milne

Wuthering Heights Emily Brontë

37. Or 36,5, since I only skimmed most of Rebecca (since I hated it…). I’ve also at some point read a digested version of Great Expectations, though, so I’m sort of at 37 in total. Anyway, some interesting books here compared to a lot of other «top 100» lists.

The Christmasaurus – Tom Fletcher

As noted I finished This is How You Lose Her on my way to London, so I found myself without anything to read once we arrived, which left me feeling vaguely panicky. Not that I had much time for reading, but it’s the principle of the thing. Anyway, on our first morning we went on an expedition to a reasonably sized Sainsbury’s where I found The Christmasaurus. The book has been all over my Twitter feed for the last few months, so I did not hesitate in picking it up. By the time we left London it had been joined by rather a lot more books (most are shown here on Instagram, but despite my misgivings about luggage space I managed to squeeze in a couple more). Anyway, I read all of… 20 pages or so while in London, but rather more on the trip back, in fact I finished The Chistmasaurus on the flight into Trondheim and was left twiddling my thumbs the last half hour or so.

While it would certainly be more appropriate to read The Christmasaurus in December, reading it in February worked well enough. According to Goodreads:

The Christmasaurus is a story about a boy named William Trundle, and a dinosaur, the Christmasaurus. It’s about how they meet one Christmas Eve and have a magical adventure. It’s about friendship and families, sleigh bells and Santa, singing elves and flying reindeer, music and magic. It’s about discovering your heart’s true desire, and learning that the impossible might just be possible.

Which sums it up quite nicely. I like William Trundle and his father. I like the Christmasaurus and its elf friends. I think some of Fletcher’s explainations for how things work, like how the presents from Santa actually get «produced», are delightfully quirky and inventive. I have a bit of a problem with the solution to the whole Hunter debacle, but I do like the solution to the other «villain», Brenda Payne. And all the talk about crumpets made me hungry (and I had to google crumpet recipes).

Shane Devries’ illustrations are quite wonderful, some of the expressions on the Christmasaurus’ face being especially delightful, like here:

All in all, a pretty good read, and I’m sorry I didn’t pick up The Creakers when I saw it (though my luggage allowance is not sorry).

Giveaway

Avsluttet og trukket, se kommentarfeltet for vinnere.

Jeg har diverse bøker som vansmekter her hjemme. Bøker jeg med ett unntak har fått i forbindelse med forlagenes bokmøter, men som jeg av forskjellige grunner vet jeg ikke kommer til å lese. Og hva er vel da bedre enn å gi dem bort? Kommenter hvilke(n) du kunne tenke deg, og jeg trekker vinner(e) tirsdag 13. februar, så kommer kanskje bøkene fram til vinterferien (iaf vinterferien i Trøndelag).

Lena Andersson: Rettsstridig forføyningBok 1: Lena Anderssons Rettsstridig forføyning (heftet). Denne har jeg faktisk lest, men på svensk. Jeg var vel sånn tålelig middels fonøyd, men andre har definitivt likt boka.

Levi Henriksen: Harpesang

Bok 2: Levi Henriksens Harpesang (innbundet). Denne kan jeg forsåvidt godt finne på å lese på noe tidspunkt, men det holder i så fall å låne den på biblioteket når ånden eventuelt kommer over meg, jeg trenger ikke å ha den støvende ned i hylla.

J. D. Vance: Hillbillyens klagesangBok 3: J. D. Vances Hillbillyens klagesang (heftet, merket forhåndseksemplar). Jeg er ikke uinteressert i denne heller, men om jeg skal lese den vil jeg lese den på engelsk.

Peter Frankopan: SilkeveieneBok 4: Peter Frankopans Silkeveiene (innbundet). Denne skal jeg lese, men på engelsk. Jeg har den på hylla i pocketutgave.

Ruth Hogan: Vokteren av tapte tingBok 5: Ruth Hogans Vokteren av tapte ting (heftet). Denne boka har jeg kjøpt – på Bunnpris – i panikk en kveld i desember når jeg plutselig måtte overnatte på sykehuset sammen med femåringen og ikke hadde med meg lesestoff. I litt mer sober tilstand ville jeg kanskje husket at jeg har både ebokbib og kindle på mobilen, og at det uansett neppe ble så mye lesing, men boka ble nå i alle fall kjøpt. Men når jeg har hyllevis med uleste bøker å ta av blir den garantert ikke lest, i alle fall ikke på norsk.

Jørn Horst: Katharina-kodenBok 6: Jørn Horsts Katharina-koden (innbundet). Denne boka er til og med signert (se nedenfor). Jeg leser jo nesten ikke krim, og skal jeg lese Horst kommer jeg ikke til å begynne med den 12. boka om Wisting.

Jørn Lier Horsts signatur i boka

Så der har vi det. 6 bøker som vansmekter hos meg, vil du gi dem et bedre hjem?

This is How You Lose Her – Junot Díaz

Ikke boka som har vært hyllevarmer lengst, akkurat, men med over et år på hylla bør vel denne utgaven av This is How You Lose Her likevel greit kvalifisere til Bokhyllelesing 2018 sitt januartema: Gult omslag. (Resten av innlegget blir på engelsk, siden boka ble lest på engelsk.)

I must admit that had I noticed that This is How You Lose Her was described as a «collection of stories» rather than a novel, I would probably have left it on the book-sharing table at the bookblogger meetup. And I would probably not have started it now, even if I hadn’t left it. But I did. And since I brought it along to read on my way to London – the only book I brought, seeing as I knew I’d be purchasing books enough once there – I decided to stick to it in any case. The book was finished on the tube from Heathrow, so the timing was pretty good, though I must admit that I pushed through the last half knowing that if I didn’t finish before aqcuiring new reads I would probably have to log it as dnf.

So. A collection of stories, they say. And so it is. However, I found it a weird collection. At least four of the stories are about the same family (or at least uses the same names, the narrator, Yunior and Rafa – his elder brother – and the same basic plot), which ought to please me, I guess, since my main gripe with short-stories is that I don’t get to know enough about the characters. However, I’m not so sure I wanted to know quite so much about these characters, so that’s a hitch. On the other hand, the story I liked best (and which I would recommend, despite the coming gripe), Otravida, otravez,  ended a bit too abruptly for me. I want to know what happened next! And yes, I can quite see why the author would leave it open-ended, but I still want to know.

On the whole there are positive things to say about the book. Some of the insights into the plight of immigrants are both poignant and illuminating (to those of us privileged enough to not have been in that situation for generations). The language is frequently quoteworthy. The casual sex and infidelity, though, that just gets too repetitive for me. And some of the stories are written in second person narrative (echoing the «you» in the title) and I may have mentioned before that I HATE second person narrative? It may be meant to connect the reader to the story, for me it does the complete opposite. In the end, as mentioned, I finished mostly out of defiance (and lack of other reading options) and gave it a lukewarm two stars on Goodreads. Still, it had its moments, and I’ll end with a quote from the story I most recommend, Otravida, otravez, page 66:

Ana Iris once asked me if I loved him and I told her about the lights in my old home in the capital, how they flickered and you never knew if they would go out or not. You put down your things and you waited and couldn’t do anything really until the lights decided. This, I told her, is how I feel.

I left the book in a phone booth by Christchurch Gardens in London, if it gets logged its journey can be followed on Bookcrossing.

Verda er ein skandale – Agnes Ravatn

Jeg kan vel trygt si jeg er mer begeistret for Agnes Ravatn som essayist enn som romanforfatter (og del to), og det var naturlig å sette seg på venteliste for å få låne Verda er ein skandale når den kom ut i høst. Mulig jeg var treig til å gjøre nettopp det, for det ble 2018 før det ble min tur, men til slutt fikk jeg altså melding om at boka var klar til henting.

Verda er ein skandale er en sjarmerende bok. Ravatn drar en katt-og-kaniner og tar med mann og barn og flytter på landet, riktignok midlertidig (etter planen). Ikke bare «landet», heller, men Vestlandet. Med Einar Økland som nærmeste nabo.

Det er lite som får meg til å le høyt i denne boka, men det er mye som får meg til å nikke gjenkjennende. Eskaleringen av selvbergingsfantasier, for eksempel, i gledesrus over å ha utnyttet en fiskefangst til det fulle. Jeg har også tenkt tanken at et småbruk på landet er en utmerket idé, mer hus for pengene, plass til høner i hagen og kanskje man kunne hatt hest? Heldigvis kommer jeg som regel fort på at jeg hater hagearbeid, at jeg liker å kunne reise bort uten å hyre inn dyrepassere og at jeg helst vil ha gangavstand til både (store) bibliotek og brukbare ølbarer. Men at jeg innser det betyr jo ikke at det ikke er trivelig å lese om noen som har et heldigere utgangspunkt for å trives med livet på landet enn meg selv.

Samtalene med Økland er utvilsomt med på å bære boka, men vel så ofte er det de selvironiske refleksjonene over klisjeene som leves ut som får munnvikene til å peke oppover. Som her, på side 14:

Det hadde vore fantastisk morgonsol, og frukost utandørs i tunet. Etterpå hadde eg baka brød og laga suppe med urter og grønnkål frå hagen, deretter ein pai med lokale blåbær – ja, det er krampaktig, og eg er klar over at å trykke det i ei bok berre er highbrow-varianten av å dele det i sosiale medium. Men når ingen damebladredaksjonar tar seg råd til å reise hit for å lage livsstilsreportasje om meg, så får eg nesten skrive den sjølv.

Absolutt en bok verdt å lese.