Kategoriarkiv: Uri, Helene

Kjerringer – Helene Uri

kjerringer_uriJeg hadde store forhåpninger til Helene Uris Kjerringer. Til tross for også å ha hatt forventinger til De beste blant oss klarte nemlig den å overraske meg positivt ved å ha en helt uventet oppbygging og slutt. Sånn sett overrasket Kjerringer negativt, den var langt mer forutsigbar og mindre morsom enn jeg hadde forventet, og håpet.

Utgangspunktet er lovende: En rekke tilfeldige mennesker begynner på latinkurs. Utover et ønske om å lære latin har de lite felles (en av dem har sogar ikke engang det ønsket, kjæresten har gitt henne kurset i gave i den tro at det var et italienskkurs). Fire av damene finner fort en ekstra god tone og med litt dytt fra en av dem som har hatt en slags plan helt fra starten danner de en «liga» med det formål å utdele lærepenger til menn som har oppført seg lite bra på den ene eller andre måten.

Som sagt synes jeg historien ble noe forutsigbar etterhvert. Det overnaturlige aspektet ved Jennas historie irriterte meg. Men boka er underholdende og «Kjerringenes» bragder imponerer. Anbefales som lettbent underholdning og kan sikkert med fordel leses om man er litt ekstra oppgitt over mannfolk en periode for å få litt søsterlig støtte i fiktiv form.

De beste blant oss – Helene Uri

helene_uriJeg har i grunn hatt lyst til å lese Helene Uris De beste blant oss siden den kom ut. Når den dukket opp på Mammutsalget for et år eller to siden kjøpte jeg den derfor. Etter det har den blitt stående og vente på en passende anledning, og når det var tid for å lese en norsk bok i Thereses nordiske utfordring i mars ble det Helene Uri jeg plukket frem. (Ja, jeg leste den i mars, jeg er bare litt treig til å blogge for tiden.)

Og det er jeg glad for. Livet ved Futling – Institutt for futuristisk lingvistikk – ved Universitetet i Oslo er lett gjenkjenbart på mange måter om man noensinne har oppholdt seg på et norsk universitet, i det minste om man har bedrevet humanistiske studier. Helene Uri har selv vært ansatt som lingvist og bør derfor vite hva hun snakker om, og hun beskriver det på en slik måte at jeg blir sittende og ikke vite om jeg skal le eller gråte. Dette er et godt eksempel, fra ganske tidlig i boka:

Et annet sentralt mandat for Institutt for futuristisk lingvistikk er å arbeide for å bevare norsk som bruksspråk i Norge. Hun som er ansvarlig for prosjektet Maintenance of Norwegian as the Future Language of Norway, har spurt om det hadde vært mulig å publisere iallfall deler av arbeidet på norsk, men det måtte instituttledelsen avvise, for med norsk som publiseringsspråk kan resultatene bare publiseres i norske, til nød skandinaviske, tidsskrifter, det gir ikke nok credits, som igjen er grunnlaget for kommende års bevilgninger til Futling.

Side 98. Det er nok fiksjon, men det ville slett ikke forundre meg om et lignende prosjekt eksisterer i virkelighetene og har fått akkurat det samme svaret på det samme spørsmålet.

Og jeg liker hovedpersonene til Uri. Jeg liker Pål Bentzen, som kanskje har fått en jobb han ikke fortjener og som egentlig er mer interessert i språkhistorie enn i futuristisk lingvistikk. Jeg liker Påls mor, som skriver kioskromaner av beste sort. Og jeg liker Edith Rinkel, tross hennes asosiale tendenser og hennes tilsynelatende hensynsløshet.

Det er vanskelig å si noe om handlingen uten å røpe for mye. Jeg slet litt med «spenningskurven» i og med at når jeg hadde femti sider igjen av boka føltes det som om handlingen skulle til å starte og at alt før bare hadde vært introduksjon og opptakt. Ikke at det gikk treigt å lese eller noe slikt, men oppbyggingen av historien var uvanlig. Det skjedde til gjengjeld en hel masse i løpet av de gjenværende få sidene, så på sett og vis var følelsen min rett, og boka som helhet fungerte utmerket.

Jeg skal nok lese mer av Helene Uri.