|
|
 Da har jeg fått lest oppfølgeren til Doktor Proktors prompepulver og Doktor Proktors tidsbadekar. Og sjarmerende lesning var det.
I Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje. må våre helter - Lise, Bulle og Doktor Proktor – igjen trå til og redde seg selv, Norge og hele verden forsåvidt. Norges befolkning har blitt hypnotisert av noen vesener som er beskrevet i Dyr du skulle ønske ikke fantes, boken Bulles bestefar har skrevet, og det ser mørkt ut. Ved hjelp av noen nye allierte - noen av Bulle og Lises lærere, en mislykket hanggliderselger fra Sør-Trøndelag og en konge i eksil - rydder våre helter selvsagt opp.
Når jeg leste de to første bøkene var jeg litt kritisk til at de lignet stilen til Roald Dahl så ettertrykkelig. Det opplevde jeg ikke som et problem denne gangen. Som bemerket i forbindelse med smakebiten jeg serverte på søndag er slektskapet til en annen barnebokforfatter framtredende i denne boka, Bulle kunne helt klart vært Pippis barnebarn. At en person fra Di Derres repertoar – Madsen, korpsdirigenten med pilotsolbriller - også får en litt mer framtredende rolle hjelper på å gi persongalleriet mer spennvidde, og er forøvrig en herlig detalj og et nikk til voksne lesere. Likheten med Roald Dahls forfatterskap er tilstede fortsatt, men ispedd alle andre referanser er det ikke lenger forstyrrende.
Plottet er ubetalelig. Dyr du skulle ønske ikke fantes er skumle. Spenningskurven er akkurat slik den skal være. Vennskap er toppen. Annerledeshet er bra. Å redde verden er gøy og forsøket er verdt det selv hvis man skulle mislykkes, for livet er faktisk herlig. Og ikke minst, Bulle og Lise og Doktor Proktor er fortsatt verdens beste bestevenner.
I det hele tatt er dette en serie Nesbø fortjener vel så mye cred for som for Harry Hole. Skikkelig gode barnebøker er det relativt langt mellom. Dette er i alle fall årets første julegavetips fra meg.
Dagens smakebit kommer fra Jo Nesbøs tredje bok om Doktor Proktor, Lise og Bulle, Doktor Proktor og verdens undergang, kanskje:
“Hva gjorde de andre, ‘a?”
“Vi rekker opp hånda når vi vil spørre om noe, Bulle!” sa frøken Strobe strengt.
“Ja, det gjør dere sannelig,” sa Bulle. “Men jeg kan ikke se at dere får noen bedre svar av den grunn.”
Dette er et sitat som gjør det klart at Bulle slekter på en viss svensk jente med rødt hår og fletter. Siden han også har rødt hår skulle det ikke forundre meg om han var direkte etterkommer.
Jeg irriterer meg forresten over at de har endret design på omslagene fra bok 1 og 2 til denne. Kan det være nødvendig?
Flere smakebiter finner du på Flukten fra virkeligheten.
 Jeg har selvsagt gått og siklet litt på Jo Nesbøs barnebøker siden de kom ut (figurativt, altså, bøker har jo slett ikke godt av fuktighet), men ikke kommet meg så langt som til å kjøpe dem. Jeg har vel tenkt at det er noen år til det er aktuellt å lese dem for snuppa. Men så dukket de jo opp på Mammutsalget, og da var det jo ikke noe særlig å lure på.
Doktor Proktors prompepulver starter med at Lise kjeder seg fordi venninnen hennes har flyttet til Sarpsborg og de eneste andre barna i nabolaget Kanonveien er to bøllete gutter ved navn Trym og Truls, som er mer opptatt av å true og mobbe enn å leke. Så flytter det nye mennesker inn i det tomme huset, og yngstemann i familien viser seg å være på Lises alder. Han heter Bulle, har knallrødt hår og er veldig kortvokst. Bulle og Lise får kontakt med Doktor Proktor, som har bodd i Kanonveien lenge og som er en tilsynelatende mislykket oppfinner. Men nå har hann funnet opp et prompepulver, og moroa kan begynne.
Det er mye bra med Doktor Proktor-bøkene. Som hovedpersoner utfyller Lise og Bulle hverandre bra, Lise er typen som tenker før hun snakker, Bulle den mer spontane typen, men som regel lander han på beina. Doktoren selv er passe sprø og passe tilstede i forhold til at det ikke vil være ham lesergruppen først og fremst identifiserer seg med. Den underliggende tematikken handler om vennskap, annerledeshet og oppfinnsomhet. Stilen, særlig de heller absurde handlingselementene, minner mest av alt om Roald Dahl.
Selvsagt går alt bra til slutt, og de slemme får sin rettmessige straff, sterkt regulert av “poetic justice”, også det et ekko av Dahls bøker.
 I bok nummer to har Doktor Proktor reist til Paris for å forsøke å finne igjen sin tapte kjærlighet, en dame ved navn Juliette. Lise mottar et kryptisk postkort fra ham, og etterhvert blir det klart at Lise og Bulle er nødt til å reise til Paris for å redde doktoren, som tydeligvis har rotet seg bort ved hjelp av tittelens tidsbadekar.
Spenningsnivået er høyere her enn i den første boka, jeg ble faktisk sittende oppe lenge etter at jeg hadde planlagt å legge meg fordi jeg var “nødt til” å lese ferdig. Historien er forøvrig like innfløkt og oppfinnsom som i “prompeboka”. Også her får de slemme sin straff og de snille sin belønning, men vi blir også introdusert for konseptet “slemming som gjør opp for seg”, og jeg synes det er bra med litt gråsoner, også i barnebøker. Ikke alle kan leve lykkelig hele tiden.
Hvis jeg skulle ha en innvendig mot Proktor-bøkene er det at likhetene til Roald Dahls barnebøker nesten blir i meste laget for meg. Jeg tror ikke jeg hadde stusset dersom samme manus hadde blitt presentert for meg som noe noen hadde funnet på loftet hos Dahl-familien. Per Dybvigs illustrasjon hjelper ikke, heller, fordi de minner om Quentin Blakes, blandt annet i bruk av overdrevne kroppsfasonger og fysiske aspekter for å understreke et poeng. Helheten føles nesten som pastiche og jeg blir sittende og lure litt på hvor bevisst det egentlig er. Samtidig føles det litt feil å klage over likhetene. Illustrasjonsstilen er allikevel orginal, og illustrasjonene føles helt perfekte for boka. Og hva angår fortellingen er det unektelig sånn at det ikke finnes nok Roald Dahl-bøker i verden og at Dahl selv desverre ikke er i stand til å skrive fler, så hvorfor skulle jeg klage når Nesbø gjør en så utmerket jobb?
Nå ja. I det store og hele hadde jeg det svært så hyggelig med disse bøkene, og jeg ser fram til å kunne lese dem for snuppa når hun blir et år eller tre eldre.
Endelig ble det mulig å få fatt i Frelseren til en nogenlunde ok pris, så endelig fikk jeg lest den. Fort gikk det også. Boka var veldig bra, men jeg kom jo selvsagt på hvorfor jeg ikke kan lese så mange realistiske krim-bøker på rad. Det er nemlig slik at i “snill krim” – Agata Christie for eksempel – er det som regel slik at de som blir drept “fortjener” det (i den grad det er mulig, selvsagt) og dersom morderen er sympatisk så løser det seg liksom ganske bra til slutt. Sånn er det ikke i virkeligheten, selvsagt. I virkeligheten er det til stadighet folk som blir drept som ikke har gjort noe som helst for å fortjene en vrikket fot en gang. Sånn er det gjerne også i realistisk krim – det er noe av det som gjør den realistisk. Og sånn er det i Nesbø, og jeg liker det virkelig ikke når “feil” mennesker dør. Ikke at jeg synes at han skulle begynne å skrive “snille” krimbøker, da ville ikke bøkene være på langt nær så gode, men jeg må altså prøve å huske at jeg ikke skal lese flere slike bøker på rad, for det har jeg ikke godt av.
Men en om gangen er helt fint, og Frelseren levde opp til forventningene. Kan anbefales på det varmeste – men begynn i andre enden dersom du ikke har lest noe Nesbø før.
Endelig.
Jaja, så var det over for denne gang. Blir nok en stund til jeg leser krim igjen. Ikke fordi Harry Hole bøkene er dårlige, tvert imot. Fordi de er for bra, på en måte. Alt for spennende, eller engasjerende eller hva det nå er. Jeg er ikke så glad i å bli skremt, egentlig, så derfor burde jeg opplagt holde meg langt unna denne typen bøker. Vi får se hvor lenge jeg husker det denne gangen.
Nå begynner jeg å bli irritert. Det er ikke rettferdig å la sånne ting henge i flere bøker på rad. Noe av poenget med krim er at når saken er løst er saken løst. Løser tråder hører hjemme i det virkelige liv og har ingenting i en krimroman å gjøre.
Nå husker jeg hvorfor jeg ikke liker krim. Krimforfattere har en ekkel vane med å ta liv av folk, og av og til tar de liv av folk man liker. Fy, Nesbø, det var ikke snillt. Du må lære av Agata Christie, der er nesten alle mordofrene folk som uansett fortjente sin skjebne. Jeg skjønner jo at det blir mer engasjerende og slikt når kriminaliteten går ut over folk man har rukket å bli kjent med, men jeg liker det ikke.
Dessuten er krim alt for stressende. God krim, altså. Skummelt, mener jeg. Jeg tror slett ikke det er sunt. Vel, vel. Three down, two to go.
Tid for påske, tid for krim. Eller noe. I hvert fall er krim kjekt å lese på hytta, så jeg fant ut at jeg kanskje endelig skulle få kommet meg gjennom resten av Nesbø sine bøker om Harry Hole (jeg begynte jo litt i feil rekkefølge siden jeg leste Kakkerlakkene først, påsken for to år siden, var det vel). Flaggermusmannen er grei krim. Kanskje ikke den beste jeg har lest, men langt fra den verste heller. Harry Hole er akkurat passe sympatisk og usympatisk på samme tid og denne gangen gjettet jeg ikke løsningen før det var meningen at jeg skulle gjette den, noe som er helt greit for meg.
Ok, Easter is over and I’m back at work (sigh).
For some reason it has become almost mandatory to read whodunnits at Easter in Norway, so that’s what I’ve been doing. I had a very frustrating time of it, though, as what I like is to be surprised when I get to the end, and this year very few things surprised me.
First, I read Kakerlakkene by Jo Nesbø. It’s a Norwegian one, and I don’t think it’s been translated, so those of you who don’t read Norwegian will just have to ignore this bit. Nesbø is one of my favourite songwriters, so I thought it was about time I checked out his novels, too. And I’m glad I did, too. Very engaging, and beautifully written. Unfortunately, I sort of guessed major parts of the plot way before they happened. Pity. Still, I’m certainly going to read the other Harry Hole books as well.
Right, then I got on to P.D. James’ last novel, Death in Holy Orders. I got rather worried half way through, as the person I thought would be murdered had just been murdered and I thought maybe I knew who’d done it, too. Fortunately, I was proved wrong – I hadn’t guessed the murderer, though I’d sort of guessed the motive. All in all, the end made me very happy (for another reason, too – trying to avoid spoilers here), and I can say that, as usual, P.D. James really has to be read.
I also watched Evil Under the Sun (Agatha Christie) on television, and got the murderer way too early. Very annoying, but the Poirot mini-series are always so throughly enjoyable because of the setting and the people that it didn’t really matter all that much.
Gosford Park is a whodunnit of a sort, too, and I saw that Saturday. Beautifully done, with an amazing cast, wonderful props, costumes and cars, lovely lines abounding and an invaluable addtion to the portayal of upstairs/downstairs life. But again: there were no surprises. It was obvious who the murderer was, how the murder was done and what the motives were. So disappointing. On the other hand, you get Altman’s inimitable touches of reality twisted, so despite the obvious solution it’s a picture well worth seeing. And you never know, you might not think it all too obvious…
Adding to the disappointments, I finished listening to Ian Carmichael reading The Nine Tailors by Dorothy L. Sayers yesterday. Delightfully read, Lord Peter was lovely company as usual and Sayers isn’t normally one to disappoint. But. I actually guessed at the “murder weapon” in the very first few chapters – granted, by the time the body was found I had forgotten about this (it was a few days later, my time). However, when the puzzle was almost solved but the weapon still a mystery, of course I remembered again. And it was so b****ing obvious! Fair enough, a little specialist knowledge helped, but I can’t believe that Lord Peter (who should, judging from the rest of the story, have more knowledge on the subject than me) would take weeks and even months to come up with the solution. In this case, then, as opposed to the others, the problem wasn’t so much that I guessed the solution, but that the sleuth didn’t. And in some ways I think that’s worse. I really do not want to be steps ahead of Lord Peter. Really.
All in all, as you see, I have been a bit too clever this Easter. Problem is, I don’t really think I’ve been too clever, I think the authors haven’t been clever enough. I still think I’ll read those other Nesbø books, though. And I’ve just started Lord Peter views the Body (same narrator), so I haven’t given up on him, either.
|
|
