Kategoriarkiv: Nesbø, Jo

Farvel til Nesbø

IMG_4647Jeg har alltid hatt problemer med å begynne å lese en overeksponert forfatter når skaden først har skjedd, men når det gjelder Nesbø begynte jeg før hypen tok helt av, og lenge var jeg storfan. Men så skjedde et eller annet. Den siste Harry Hole-boka jeg leste var Panserhjerte. Og jeg likte den, så vidt jeg kan huske (den siste jeg blogget om var Frelseren). Jeg kjøpte Gjenferd, og hadde egentlig tenkt å kjøpe Politi også, men kom ikke så langt. Og så? Vel, så viste det seg at jeg ikke egentlig hadde lyst til å lese Gjenferd. Og jeg prøvde å høre på Hodejegerne, men ga opp, fordi det ikke fenget overhodet. Jeg leste Doktor Proktor-bøkene, som jeg likte når jeg leste dem for meg selv, høyt for eldstemann og lurte litt på hva som hadde gått av meg når jeg hadde vært så begeistret, for var de ikke egentlig litt… platte?

Når Sønnen kom var jeg allerede sikker på at jeg hadde lest min siste Nesbø-krim. Og med det markedsføringsbudsjettskapte hysteriet rundt Blod på snø er jeg enda mer sikker: Jeg har fått hele greia så kraftig i vrangstrupen at du hadde måttet betale meg ganske mye penger for i det hele tatt å få meg til å åpne boka (og det er nok, tross alt, en ganske dårlig bruk av markedsføringskroner, selv om det virker som om de brenner gjennom ganske mange på rimelig dustete ting ellers også for å få vist fram Blod på snø).

Men jeg har vel ikke akkurat inntrykket av at resten av Norge er enige med meg. Så nå har jeg tenkt å frigjøre en liten hyllehalvmeter eller så ved å gi bort all Nesbø-krimmen jeg har til en heldig (?) bloggleser. Siden jeg er treig kommer ikke pakka fram til påske, som opprinnelig planlagt. I stedet trekker jeg en vinner når jeg er tilbake fra påskeferie, tirsdag 7. april.

Så om du har lyst på nesten komplett Harry Hole pluss Hodejegerene i innbundet utgave (Politi mangler, og Sorgenfri er i «billighardback», de andre er ordentlig innbinding med smussomslag) er det bare å legge igjen en kommentar på dette innlegget (sørg for å skrive inn en epostadresse jeg kan nå deg på).

7. april: Trekningen er foretatt.

Doktor Proktor og det store gullrøveriet – Jo Nesbø

proktor_gullrøveriJo Nesbø leverer igjen med Doktor Proktor og det store gullrøveriet, men skuddet sitter ikke så sikkert som tidligere. Etter min mening er dette den dårligste Doktor Proktor-boka. Men den er fortsatt veldig, veldig bra.

Norges banks gullbeholdning (en hel gullbarre) blir stjålet, og det bare en uke før Verdensbanken skal komme på inspeksjon. Dersom det blir oppdaget at gullet er borte vil Norge bli kastet ut i økonomisk krise. Kongen gjør det eneste rette og tilkaller Bulle, Lise og Doktor Proktor. Ferden går til London, og dere har våre tre helter flere helt utrolige eventyr før de – selvsagt – løser oppdraget og redder Norge fra katastrofen.

Jeg vet ikke helt hvorfor det ikke fungerte optimalt denne gangen. Kanskje er tanken på økonomisk kollaps litt for abstrakt til å fungere som trussel? Det burde selvsagt ikke være slik, særlig siden jeg visstnok er voksen nok til å forstå konsekvensen av noe sånt, men jeg fikk ikke den store trusselfølelsen her. Nåja. Morsomt er det. Spenningskurven er bra, om ikke toppen er like høy som i de tidligere bøkene. Krumspringene, både handlingsmessig og språkmessig er der i hopetall, og mye av det er skrevet for voksne, selv om jeg ikke tviler på at ungene synes det hele er storveis også. Selv setter jeg pris på et godt (og ofte også et ikke fullt så godt, noen kaller meg lettmort) ordspill, så jeg flirer høyt av slike ting som dette:

Riktignok var Rublov verdens rikeste mann, rikere enn Olav Kron, Steinrik Hagen og Skillinge Røkke til sammen.

Kan media fluksens begynne å omtale de relevante herrer med deres nye kallenavn, please? Som den anglofil jeg er setter jeg selvsagt også pris på puber som heter ‘Løven, Hamsteret Og Den Ganske Skjeve Oksekjerra Til Herr Woomblenut Som Pleide Å Selge Rugøl Borte På Gamlemølla’.

Snart på tide å teste første boka som høytlesing for seksåringen, kanskje?

Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje. – Jo Nesbø

doktor_proktorDa har jeg fått lest oppfølgeren til Doktor Proktors prompepulver og Doktor Proktors tidsbadekar. Og sjarmerende lesning var det.

I Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje. må våre helter – Lise, Bulle og Doktor Proktor – igjen trå til og redde seg selv, Norge og hele verden forsåvidt. Norges befolkning har blitt hypnotisert av noen vesener som er beskrevet i Dyr du skulle ønske ikke fantes, boken Bulles bestefar har skrevet, og det ser mørkt ut. Ved hjelp av noen nye allierte – noen av Bulle og Lises lærere, en mislykket hanggliderselger fra Sør-Trøndelag og en konge i eksil – rydder våre helter selvsagt opp.

Når jeg leste de to første bøkene var jeg litt kritisk til at de lignet stilen til Roald Dahl så ettertrykkelig. Det opplevde jeg ikke som et problem denne gangen. Som bemerket i forbindelse med smakebiten jeg serverte på søndag er slektskapet til en annen barnebokforfatter framtredende i denne boka, Bulle kunne helt klart vært Pippis barnebarn. At en person fra Di Derres repertoar – Madsen, korpsdirigenten med pilotsolbriller – også får en litt mer framtredende rolle hjelper på å gi persongalleriet mer spennvidde, og er forøvrig en herlig detalj og et nikk til voksne lesere. Likheten med Roald Dahls forfatterskap er tilstede fortsatt, men ispedd alle andre referanser er det ikke lenger forstyrrende.

Plottet er ubetalelig. Dyr du skulle ønske ikke fantes er skumle. Spenningskurven er akkurat slik den skal være. Vennskap er toppen. Annerledeshet er bra. Å redde verden er gøy og forsøket er verdt det selv hvis man skulle mislykkes, for livet er faktisk herlig. Og ikke minst, Bulle og Lise og Doktor Proktor er fortsatt verdens beste bestevenner.

I det hele tatt er dette en serie Nesbø fortjener vel så mye cred for som for Harry Hole. Skikkelig gode barnebøker er det relativt langt mellom. Dette er i alle fall årets første julegavetips fra meg.

Smakebit på en søndag: Doktor Proktor og verdens undergang, kanskje

doktor_proktor

Dagens smakebit kommer fra Jo Nesbøs tredje bok om Doktor Proktor, Lise og Bulle, Doktor Proktor og verdens undergang, kanskje:

«Hva gjorde de andre, ‘a?»
«Vi rekker opp hånda når vi vil spørre om noe, Bulle!» sa frøken Strobe strengt.
«Ja, det gjør dere sannelig,» sa Bulle. «Men jeg kan ikke se at dere får noen bedre svar av den grunn.»

Dette er et sitat som gjør det klart at Bulle slekter på en viss svensk jente med rødt hår og fletter. Siden han også har rødt hår skulle det ikke forundre meg om han var direkte etterkommer.

Jeg irriterer meg forresten over at de har endret design på omslagene fra bok 1 og 2 til denne. Kan det være nødvendig?

Flere smakebiter finner du på Flukten fra virkeligheten.

Doktor Proktors prompepulver og Doktor Proktors tidsbadekar – Jo Nesbø

proktor1Jeg har selvsagt gått og siklet litt på Jo Nesbøs barnebøker siden de kom ut (figurativt, altså, bøker har jo slett ikke godt av fuktighet), men ikke kommet meg så langt som til å kjøpe dem. Jeg har vel tenkt at det er noen år til det er aktuellt å lese dem for snuppa. Men så dukket de jo opp på Mammutsalget, og da var det jo ikke noe særlig å lure på.

Doktor Proktors prompepulver starter med at Lise kjeder seg fordi venninnen hennes har flyttet til Sarpsborg og de eneste andre barna i nabolaget Kanonveien er to bøllete gutter ved navn Trym og Truls, som er mer opptatt av å true og mobbe enn å leke. Så flytter det nye mennesker inn i det tomme huset, og yngstemann i familien viser seg å være på Lises alder. Han heter Bulle, har knallrødt hår og er veldig kortvokst. Bulle og Lise får kontakt med Doktor Proktor, som har bodd i Kanonveien lenge og som er en tilsynelatende mislykket oppfinner. Men nå har hann funnet opp et prompepulver, og moroa kan begynne.

Det er mye bra med Doktor Proktor-bøkene. Som hovedpersoner utfyller Lise og Bulle hverandre bra, Lise er typen som tenker før hun snakker, Bulle den mer spontane typen, men som regel lander han på beina. Doktoren selv er passe sprø og passe tilstede i forhold til at det ikke vil være ham lesergruppen først og fremst identifiserer seg med. Den underliggende tematikken handler om vennskap, annerledeshet og oppfinnsomhet. Stilen, særlig de heller absurde handlingselementene, minner mest av alt om Roald Dahl.

Selvsagt går alt bra til slutt, og de slemme får sin rettmessige straff, sterkt regulert av «poetic justice», også det et ekko av Dahls bøker.

proktor2I bok nummer to har Doktor Proktor reist til Paris for å forsøke å finne igjen sin tapte kjærlighet, en dame ved navn Juliette. Lise mottar et kryptisk postkort fra ham, og etterhvert blir det klart at Lise og Bulle er nødt til å reise til Paris for å redde doktoren, som tydeligvis har rotet seg bort ved hjelp av tittelens tidsbadekar.

Spenningsnivået er høyere her enn i den første boka, jeg ble faktisk sittende oppe lenge etter at jeg hadde planlagt å legge meg fordi jeg var «nødt til» å lese ferdig. Historien er forøvrig like innfløkt og oppfinnsom som i «prompeboka». Også her får de slemme sin straff og de snille sin belønning, men vi blir også introdusert for konseptet «slemming som gjør opp for seg», og jeg synes det er bra med litt gråsoner, også i barnebøker. Ikke alle kan leve lykkelig hele tiden.

Hvis jeg skulle ha en innvendig mot Proktor-bøkene er det at likhetene til Roald Dahls barnebøker nesten blir i meste laget for meg. Jeg tror ikke jeg hadde stusset dersom samme manus hadde blitt presentert for meg som noe noen hadde funnet på loftet hos Dahl-familien. Per Dybvigs illustrasjon hjelper ikke, heller, fordi de minner om Quentin Blakes, blandt annet i bruk av overdrevne kroppsfasonger og fysiske aspekter for å understreke et poeng. Helheten føles nesten som pastiche og jeg blir sittende og lure litt på hvor bevisst det egentlig er. Samtidig føles det litt feil å klage over likhetene. Illustrasjonsstilen er allikevel orginal, og illustrasjonene føles helt perfekte for boka. Og hva angår fortellingen er det unektelig sånn at det ikke finnes nok Roald Dahl-bøker i verden og at Dahl selv desverre ikke er i stand til å skrive fler, så hvorfor skulle jeg klage når Nesbø gjør en så utmerket jobb?

Nå ja. I det store og hele hadde jeg det svært så hyggelig med disse bøkene, og jeg ser fram til å kunne lese dem for snuppa når hun blir et år eller tre eldre.

Frelseren

Endelig ble det mulig å få fatt i Frelseren til en nogenlunde ok pris, så endelig fikk jeg lest den. Fort gikk det også. Boka var veldig bra, men jeg kom jo selvsagt på hvorfor jeg ikke kan lese så mange realistiske krim-bøker på rad. Det er nemlig slik at i «snill krim» – Agata Christie for eksempel – er det som regel slik at de som blir drept «fortjener» det (i den grad det er mulig, selvsagt) og dersom morderen er sympatisk så løser det seg liksom ganske bra til slutt. Sånn er det ikke i virkeligheten, selvsagt. I virkeligheten er det til stadighet folk som blir drept som ikke har gjort noe som helst for å fortjene en vrikket fot en gang. Sånn er det gjerne også i realistisk krim – det er noe av det som gjør den realistisk. Og sånn er det i Nesbø, og jeg liker det virkelig ikke når «feil» mennesker dør. Ikke at jeg synes at han skulle begynne å skrive «snille» krimbøker, da ville ikke bøkene være på langt nær så gode, men jeg må altså prøve å huske at jeg ikke skal lese flere slike bøker på rad, for det har jeg ikke godt av.

Men en om gangen er helt fint, og Frelseren levde opp til forventningene. Kan anbefales på det varmeste – men begynn i andre enden dersom du ikke har lest noe Nesbø før.

Marekors

Endelig.

Jaja, så var det over for denne gang. Blir nok en stund til jeg leser krim igjen. Ikke fordi Harry Hole bøkene er dårlige, tvert imot. Fordi de er for bra, på en måte. Alt for spennende, eller engasjerende eller hva det nå er. Jeg er ikke så glad i å bli skremt, egentlig, så derfor burde jeg opplagt holde meg langt unna denne typen bøker. Vi får se hvor lenge jeg husker det denne gangen.

Sorgenfri

Nå begynner jeg å bli irritert. Det er ikke rettferdig å la sånne ting henge i flere bøker på rad. Noe av poenget med krim er at når saken er løst er saken løst. Løser tråder hører hjemme i det virkelige liv og har ingenting i en krimroman å gjøre.

Rødstrupe

Nå husker jeg hvorfor jeg ikke liker krim. Krimforfattere har en ekkel vane med å ta liv av folk, og av og til tar de liv av folk man liker. Fy, Nesbø, det var ikke snillt. Du må lære av Agata Christie, der er nesten alle mordofrene folk som uansett fortjente sin skjebne. Jeg skjønner jo at det blir mer engasjerende og slikt når kriminaliteten går ut over folk man har rukket å bli kjent med, men jeg liker det ikke.

Dessuten er krim alt for stressende. God krim, altså. Skummelt, mener jeg. Jeg tror slett ikke det er sunt. Vel, vel. Three down, two to go.

Flaggermusmannen

Tid for påske, tid for krim. Eller noe. I hvert fall er krim kjekt å lese på hytta, så jeg fant ut at jeg kanskje endelig skulle få kommet meg gjennom resten av Nesbø sine bøker om Harry Hole (jeg begynte jo litt i feil rekkefølge siden jeg leste Kakkerlakkene først, påsken for to år siden, var det vel). Flaggermusmannen er grei krim. Kanskje ikke den beste jeg har lest, men langt fra den verste heller. Harry Hole er akkurat passe sympatisk og usympatisk på samme tid og denne gangen gjettet jeg ikke løsningen før det var meningen at jeg skulle gjette den, noe som er helt greit for meg.