Kategoriarkiv: Lillegraven, Ruth

Manilahallen – Ruth Lillegraven

manilahallenJeg skal gjøre et forsøk på å få postet en rekke miniomtaler de nærmeste dagene for å komme litt ajour, og starter med sist leste bok først.

Etter å ha lest Urd av Ruth Lillegraven som forberedelse til Bokbloggerprisen 2013 hadde jeg ikke akkurat fått avsmak for Lillegravens dikt, selv om jeg var noe lunken til akkurat Urd. Jeg, og andre med meg, likte bitene om Seselja best, og Lillegraven sa vel når hun ble bokbadet i forkant av prisutdelingen i september at tilbakemeldingene fra folk om nettopp det var noe av det som gav ideen til årets bok fra hennes hånd: Manilahallen.

Manilahallen er nemlig noe så sjeldent som en biografi i diktform. Birgit, bokas hovedperson og forteller heter egentlig Berit Bjerke, og var blant de første her i landet til å gi anoreksi et ansikt. Birgits historie er sterk, og Lillegraven forvalter den med kløkt og varsom hånd. Diktformen fungerer overraskende bra, og selv om biografien nok inneholder færre ord enn en gjennomsnittlig biografi i prosaform føler jeg ikke at det er noe som mangler, her er nok til at leseren blir kjent med både Birgit og familien hennes, nok til at man blir følelsesmessig involvert. Ja, for oss som er lettrørte kan det være en god idé å ha papirlommertørkler i nærheten når slutten nærmer seg.

kva har skjedd
seier dei andre
er du dårleg
har nokon
døydd

nei, seier eg, det
er berre eg som
har blitt sint

(Side 124)

Det funker, altså. Anbefales.

Urd – Ruth Lillegraven

urdJeg leste faktisk Urd i rett måned for samlesingen for bokbloggerprisen, men kom ikke så langt som til å skrive noe. Så nå har jeg lest den en gang til. Og skjønner hvorfor jeg ikke kom så langt. Jeg vet nemlig ikke helt hva jeg synes.

Urd er ikke så mye en diktsamling som ett langt dikt delt i kapitler og avsnitt. Det handler om Cecilie og Seselja, «to kvinner i kvar sin ende av det tjuande hundreåret» som baksideteksten formulerer det. Det handler om livet som kommer og går og om minner som sitter igjen i husvegger.

Og, altså, dårlig er det jo slett ikke. Tidvis er det helt fantastisk. Men tidvis er det litt mer på det jevne, og når jeg er ferdig føler jeg kanskje at det var mer som var på det jevne enn som var fantastisk.

her kan
du sitje, seier
han, nikkar mot
bordet og stolen
og symaskina

ikkje
kan eg sy
ikkje vil
eg heller
seier eg

(…)

så kan du
sitje her, sjå
ut over tunet
og vatnet

karde dine
tankar, spinne
dine setningar
veve din
vev

(Side 14-15) Kort og muligens ikke så givende omtale fra meg, altså, men så kan jeg i alle fall levere tilbake boka til biblioteket som begynner å bli skikkelig utålmodige etter å få den igjen skal man dømme etter antall eposter de har sendt meg.