Kategoriarkiv: Jansson, Tove

Sommerboken – Tove Jansson

sommerboken Jeg ble ferdig med Sommerboken i går kveld. Det var kjapp lesing, med sine 113 sider (ikke at knappheten hjalp Lagerkvist, så noen sammenheng er det ikke alltid).

Sommerboken er en ganske stillferdig, men vakker skildring av forholdet mellom to mennesker i hver sin ende av livet, Sophia og hennes farmor. Samtalene dem i mellom utgjør store deler av boken, og det er like mye et vennskap som et slektsforhold som skildres. Sophias mor er død, faren er tilstede fysisk, men er en fjern skikkelse i boken, kanskje også i livet.

Som i de fleste vennskap er ikke alt fryd og gammen, noen ganger blir Sophia riktig sint, kanskje oftest i de situasjonene der farmorens rolle som omsorgsperson bryter inn, eller burde brutt inn. Ganske tidlig i boken blir det klart at farmor ikke alltid er like tilstede i voksenrollen:

Jeg vil bade, sa barnet. Hun ventet seg motstand, men den kom ikke. Da kledde hun av seg, langsomt og engstelig. En kan ikke stole på dem som bare lar alt skje.

(Side 8.) I andre sammenhenger er hun mer tilstede enn man kanskje skulle vente av en farmor, som i episoden der hun og Sophia bygger et Venezia i myrlandet.

I det hele tatt er Sommerboken en bok som bør havne på enhver skal-lese-liste. Kort er den som sagt også, så du har ingen unnskyldning.

Smakebit på søndag: Sommerboken

sommerboken

Siden jeg er så godt i gang med bloggingen om dagen kan jeg jo slenge inn et herlig sitat fra boken jeg holder på med i Flukten fra virkelighetens Smakebit på søndag-samling. Som nevnt tidligere er Sommerboken en av bøkene jeg burde ha lest innen neste boksirkeltreff. Selvsagt burde jeg lest den på svensk, men det var bare den norske utgaven som var lett tilgjengelig på biblioteket, så da ble det det.

Litt kontekst: Sommerboken handler om Sophia og farmoren hennes. Sammen med Sophias far bor de på en liten øy ytterst i havgavet i Finskebukta. En sommer har Sophia besøk av en annen liten jente. Det går ikke så bra, jenta er redd for alt. Sophia forsøker å hjelpe, men det er ikke så lett:

Den tredje dagen kom Sophia inn i gjesteværelset og sa: Nå går det ikke lenger. Hun er umulig. Jeg har fått henne til å stupe, men det ble ikke bedre av det.

Stupte hun virkelig? spurte farmoren.

Ja da. Jeg dyttet henne og da stupte hun.

Aha, sa farmoren. Og nå da?

Håret hennes tåler ikke saltvann, forklarte Sophia bedrøvet. Det ser fælt ut. Og det var håret jeg likte.

(side 21)