Kategoriarkiv: Jacobsen, Roy

Bokbloggerprisen 2013

I september 2014 skal Bokbloggerprisen deles ut for første gang. Prisen har to kategorier: Roman og Diverse, og alle bøker av norske forfattere utgitt i 2013 kan nomineres. For å kunne nominere og stemme må man ha en norsk bokblogg. Etter at nominasjonsrunden er gjort i januar, lages det en kortliste, og så leser vi (de av oss som har tid og lyst) bøkene på kortlisten fram mot august, og så stemmer vi. Vinnerne annonseres på bokbloggertreffet under Oslo bokfestival 2014. Formålet med prisen er å sette fokus på norsk litteratur, og kanskje løfte fram noen ukjente perler som ikke får så mye oppmerksomhet ellers.

Bakgrunn og vedtekter kan du lese mer om hos Bokelskerinnen. Elin har laget oversikter over norske utgivelser i 2013 på Norske bokbloggere-bloggen, slik at det skal være lett å finne ut hvilke bøker som kan nomineres. Line har også skrevet en del om tankene bak prisen.

Jeg trenger ikke noen særlig gjennomgang for å konstantere at om jeg skal kunne bidra noe videre må jeg fokusere lesinga mot slutten av året. For så langt har jeg lest Roy Jacobsens De usynlige (som vel fortjener nominasjon, men ikke akkurat er «en ukjent perle som ikke får så mye oppmerksomhet ellers»…) og, ja, i klassen for romaner var vel det alt. I diverse-klassen har jeg nok lest noen barnebøker, i alle fall, men ikke blogget om dem. Det får jeg vel se å gjøre noe med. Og så har jeg tenkt å prøve å få vært med på samlesingen av kortlisten neste år, da får jeg i alle fall bidratt med noe.

Jeg kommer til å tagge alle innlegg, både om aktuelle bøker og generelt om prisen, med Bokbloggerprisen 2013, så blir de lette å finne igjen.

Andre som har skrevet om sin lesing fram mot prisen (tips meg gjerne om fler):

De usynlige – Roy Jacobsen

deusynligeEt bilde som er mye delt på diverse sosiale media – i hvertfall der jeg henger, i bibliofile kretser – har teksten (på engelsk) «Bare dårlige bøker har lykkelige slutter. En god bok har alltid en ulykkelig slutt, for hvis den er god vil du ikke at den skal slutte.» De usynlige har en grusom slutt.

De usynlige er nemlig en god bok. Jeg vil gå så langt som til å si at det er en meget god bok. Faktisk en av de beste jeg har lest. Noensinne.

Min introduksjon til Roy Jacobsens forfatterskap var Seierherrene. Læreren vår på videregående hadde klart å få ordnet det slik at Roy Jacobsen skulle komme på besøk i klassen og fortelle om boka, og de av oss som hadde lyst leste den først (det var mange av oss som hadde lyst, så vidt jeg kan huske, vi var den typen klasse). Jeg ELSKET den. Ikke minst fordi det føltes som om jeg leste min egen familiehistorie, min mormor kom nordfra og flyttet til Oslo fordi det var der det var jobb å få. Jeg kjøpte Seierherrene i julepresang til mamma det året. For et par år siden fant jeg den på loppemarked, og har hatt den på «skal leses igjen»-lista siden det. Jeg må nok flytte den nærmere toppen av bunken nå.

Siden Seierherrene har jeg lest både gode og ikke fullt så gode bøker av Roy Jacobsen. Hoggerne var vakker på en stillferdig måte, Vidunderbarn likte jeg også. Anger var jeg altså ikke helt sikker på og pre-blogg vet jeg at jeg i hvert fall prøvde meg på Fata morgana, men jeg husker ikke engang om jeg fullførte. Blant annet.

Men De usynlige? Hvor skal jeg begynne?

Atmosfæren etableres fra første setning, allerede første replikk fikk meg til å trekke på smilebåndet og dessuten grave fram merkepost-its:

På en vindstille dag i juli stiger røyken rett opp. Presten Johannes Malmberget blir rodd ut til øya og tatt imot av fiskarbonden Hans Barrøy, øyas rettmessige eier og overhode for dens eneste familie. Han står i støa som forfedrene har lagt opp av fjærestein og betrakter den ankommende færingen, de bulende ryggtavlene til de to roerne og bak de svarte sixpencene deres det smilende og nybarberte ansiktet til presten. Da de er kommet nær nok, roper han:

– Jasså, det kjem fintfolk.

deusynlige2(Side 1) Det ble bruk for mange slike etterhvert.

For det er noe med språket til Roy Jacobsen. Det var der i Hoggerne og Vidunderbarn, det lå og vaket i bakgrunnen i Anger, men i De usynlige slår det ut i full blomst. En vindblåst og karrig blomst, kan man si, for språket kler landskapet det beskriver og det kler menneskene som befolker landskapet.

De usynlige er en vakker bok, men det er også en brutal bok, fordi det er en sann bok, og sannheten er som regel brutal. Samtidig er det en optimistisk bok. Slutten var altså grusom for denne leseren, jeg skulle gjerne sett at boka var dobbelt så lang, tre ganger så lang, ti ganger så lang (til tross for at Mount Toberead begynner å ligne faretruende på Mount Everest). Men det er også egentlig en lykkelig slutt, selv om det er en realistisk slutt (og det å kombinere realisme med lykke er vanskelig og skal berømmes).

Det er så mye jeg gjerne skulle sitert, men jeg skal nøye meg med dette, som på ypperlig måte viser hvordan få ord kan fortelle en uendelighet om forholdet mennesker i mellom.

Maria kom og telte over og regnet seg til hva det kostet, men sa ikke noe, på den måten hun alltid unnlot å si noe.

Og Hans lot som han ikke hørte.

(Side 99) Det kan tenkes jeg må kjøpe De usynlige til mamma og pappa til jul i år. Egentlig har jeg sagt at de kan låne min kopi, men jeg er ikke sikker på om jeg vil gi den fra meg. I alle fall ønsker jeg ikke å fjerne merkelappene mine helt ennå, og de kan nok være litt i veien for andre lesere.

P.S.: Boken er motatt som anmeldereksemplar fra forlaget, etter at jeg sendte en forespørsel om jeg muligens kunne få den tilsendt. Det er første gang jeg sender en slik forespørsel til et forlag, og det føles både hyggelig og på sett og vis litt feil å følge opp med å skamrose boka, men jeg har formidlet min ærlige mening, og noe annet kan jeg ikke gjøre.

Anger – Roy Jacobsen

angerDet har tatt en stund å komme seg gjennom Anger. Vi hadde den som boksirkelbok før ferien, det var til og med mitt forslag, siden jeg nettopp hadde funnet den brukt (eller ‘pre-owned’, lest så den ikke ut til å blitt). Men når vi kom så langt som til treffet der den skulle diskuteres hadde jeg bare lest omtrent halve, og var ikke helt overbevist. Jeg synes den hadde noe ved seg, men synes også at den var springende og virket litt ubesluttsom. Siden konsensus i boksirkelen lot til å være at det ikke ble bedre, ble den liggende halvlest etter treffet, og hadde kanskje ligget slik fortsatt om ikke den ikke hadde ligget akkurat der den lå. Den lå nemlig beleilig innefor rekkevidde når jeg trengte noe å lese på mens jeg satt og ventet på at ettåringen skulle sovne her for et par uker siden. Og så har jeg lest noen sider her og noen sider der mens jeg har ventet på at hun skulle sovne de påfølgende kveldene også. Og i dag var det så få sider igjen at den fikk bli med på stua. Og nå er den altså lest.

Og hva synes jeg så? Jo, du. Det er ikke Jacobsens beste. Og jeg sitter fortsatt med inntrykket at den er litt springende og litt ubesluttsom. Men den har definitivt noe ved seg. På sitt beste er språket besnærende, på sitt verste forstår jeg faktisk ikke hva Jacobsen forsøker å si. Nå skulle jeg selvsagt kommet med eksempler, men jeg har visst bare eksempel på noe jeg likte, så får det være med det andre.

Hans Larsen var ensom i paradiset sitt. En kveld brukte han flere timer på å fundere på om han skulle begynne å tro på Gud, noe han hadde forsøkt noen ganger tidligere i livet, uten hell. Han slo det fra seg nå også, og lurte isteden på om han skulle ta seg en runk, men kom ikke til noen konklusjon på det spørsmålet heller.

(Side 158) Så kommer jeg til noen konklusjon? Tja, jeg er i alle fall ikke lei for at jeg fullførte boka.

Ah, poor, neglected bookblog

I guess a catch-up post is in order, and then I need to get back into proper posting. But, really, APRIL? How am I supposed to remember all I’ve read since April?

What with moving house and all, there’s been less time for reading than I could have wished, so there’s less to remember, but still.

Ah, well, let’s see:

Somewhere South of Here by William Kowalski, engaging, now bookcrossed.

Seventy-Seven Clocks by Christopher Fowler. Less funny than I had hoped, but still entertaining. Bookrcossing copy.

Theatre of Fish by Gimlette, found in my father’s colloection, an interesting account of Newfoundland, a place of which I knew very little, now I know a little more.

It’s a Long Way from Penny Apples, autobiography by Bill Cullen. An absorbing read. My two gripes were that though it’s supposed to be a memoir the author is referred to in third person throughout, which to me makes it more impersonal, and that in passages the sentences are waaaaay too short (unlike mine, as you can tell, I rather like run-on sentences). Now bookcrossed.

The Importance of Being Seven and The Double Comfort Safari Club by Alexander McCall Smith. Brilliant, as usual.

The Bronte Project by Jennifer Vanderer. Picked up at a bookcrossing meetup in Mainz (of all places). Nice enough, but left me feeling a little, uhm, I don’t know, deflated perhaps?

Tonje Glimmerdal og Vaffelhjarte av Maria Parr. Disse fortjener egentlig egne innlegg, særlig Tonje Glimmerdal som muligens er den beste boka jeg har lest dette årtusenet, uavhengig av genre.

Peat Smoke and Spirit by Andrew Jefford, a reread in preparation for this summer’s  trip to Islay.

Call the Midwife: A True Story of the East End in the 1950ies by Jennifer Worth. A very worthwhile read. I see it’s available from Amazon in a set with its two sequels, and I think I have to ordr it, because I do want to read the sequels.

Vidunderbarn av Roy Jacobsen. Vidunderlig, sår, ekte og gripende.

Hoggerne – Roy Jacobsen

En ganske så stillferdig, men svært så tankevekkende historie om «landsbyidioten» som nekter å evakuere fra hjembyen sin i Finnland under krigen og hans møte med russerne og deretter de tilbakevendende finnene. Nok en bookcrossing-bok, dette, og jeg er glad for at den falt meg i hende.