Kategoriarkiv: Helle, Helle

Biler og dyr – Helle Helle

helle_bilerOm ikke noe annet godt kommer ut av denne nordiske utfordringen, kan det i hvert fall se ut til at jeg har oppdaget to nye favorittforfattere. Jeg må lese mer av både Jonas Gardell og Helle Helle for å være sikker på at de fortjener en plass på listen, men de ligger begge godt an så langt.

Jeg liker jo ikke egentlig noveller en gang. Hovedproblemet mitt med noveller er at akkurat når jeg begynner å interessere meg for historien er den slutt. Det er forsåvidt til en viss grad et problem når det gjelder Biler og dyr også, for jeg hadde gjerne lest en roman per historie, men samtidig funker det bare så sinnsykt bra det Helle Helle gjør med sine små utsnitt av noen historier at det umulig går an å klage.

Les den!

Smakebit på søndag: Biler og dyr

helle_bilerJeg begynte på Helle Helles Biler og dyr i går uten å vite at det var en novellesamling. Og så jeg som normalt ikke leser noveller. Jaja, like greit forsåvidt, for de er ganske gode, selv om jeg ved slutten av hver eneste føler behov for å lese mer av den historien heller enn å begynne på en ny. Nettopp det er grunnen til at jeg sjelden leser noveller.

I alle fall, her er en smakebit fra novellen Globryllup:

– Ja, ja, siger hun. – Det er da en sød kjole.
– Den er fra Israel, siger jeg.
– Selvfølgelig. Det er i Israel, du bor.
– Nej, siger jeg.
– Er det ikke?
– Nej. Jeg bor i Randers.
– Nåh. Jamen, det ene kan vel også være lige så godt som det andet, siger Britta.

(Side 22)

Flere smakebiter finner du på Flukten fra virkeligheten.

PS: I anledning av at denne bloggen snart er ti år gir jeg bort bøker. Se forrige innlegg.

Ned til hundene – Helle Helle

helle_hundeneNår jeg hadde lest ferdig boka i kveld lukket jeg den og sukket tungt. Mannen lurte på hva som var galt. «Boka er slutt,» sa jeg.

Jeg ble anbefalt denne boka av mjoff på Bokelskere.no (vel, rett skal være rett, Ingalill anbefalte også Helle Helle), og tenkte at den var jo verdt et forsøk siden jeg uansett måtte finne meg noen danske forfattere dersom jeg skulle komme meg gjennom den nordiske utfordringen. Likevel var jeg forberedt på å bli skuffet, mine erfaringer med norsk samtidslitteratur er nedslående, så hvorfor skulle danskene være noe bedre? Vel, ikke vet jeg med danskene, men Helle Helle? Hun er storveis. I alle fall å dømme ut fra Ned til hundene.

Sitatet fra tidligere er altså åpningslinjene i boka. Boka er fortalt i førsteperson, og jeg’et har altså nettopp steget av en buss et sted ved kysten på leting etter et sted å gråte – man må formode i Danmark, men det blir aldri nærmere bestemt. Stedet er nokså øde, og det går slett ikke buss særlig ofte, selv i normalt vær, og nå er det i ferd med å blåse opp til orkan. Jeg’et blir hentet inn av et par som bor i nærheten – Putte og John – og får sove på deres sofa. Og der blir hun, og blir viklet inn både i det dagligdagse og det mer katastrofale. Men det er først og fremst det dagligdagse som preger romanen. Her er kaffedrikking, fyring i vedovnen og lufting av hunder.

Stillferdig og likevel intens. Denne boka kommer til å sitte i en stund. Jeg skal nok lese mer Helle Helle.

Det er noe med språket, med det dagligdagse som likevel sier så mye. Jeg-personen har, framkommer det etterhvert, forlatt samboeren sin i «parcelhuset», men før det har hun vært i en depresjon (eller noe slikt) en tid, og ikke gjort stort – knapt kommet seg opp om morgenen – og i alle fall ikke skrevet, som var det hun burde gjort siden hun er forfatter. Likevel tas det hjelpeløst hensyn:

Han var lige kommet hjem med en gave til mig, en uopsprættet digtsamling fra firserne, han sad ved sofabordet og sprættede den op, så jeg ikke skulle have dét at tænke på, jeg har jo så meget andet for tiden.

Jo. Jeg liker det.

Og slutten, slutten er altså bare så bra som den kan få blitt, egentlig, men du må lese boka selv for å få vite hva som er så bra med den (og om du ikke sukker når du lukker boka etter siste side, ja da vil jeg mene det er deg det er noe galt med).

Smakebit på en søndag: Ned til hundene

helle_hundeneSøndag var jeg på Bogforum – bokmesse i Forum i København. Helle Helle var der og snakket om sin siste bok, men akkurat det prioriterte jeg bort (det var så mye annet som foregikk, og vi skulle jo se på standene også). Det angrer jeg litt på nå som jeg har begynt å lese Ned til hundene, for jeg skule gjerne vist om hun snakker like gripende som hun skriver. Forhåpentligvis får jeg en ny sjanse til å høre henne snakke en annen gang.

Jeg hadde ikke engang lest en hel side i denne boken før jeg måtte grave etter blyant i sekken for å markere minneverdige setninger. Her kommer de første jeg markerte, som faktisk er åpningslinjene i boken:

Jeg leder efter et godt sted at græde. Det er slet ikke let at finde sådan et sted. Jeg har kørt rundt i bus i flere timer, nu sidder jeg på en vakkelvorn bænk helt ude ved kysten. Her er der ingen færger. Kun en pram, der fragter kreaturer frem og tilbage til en ubeboet ø.

Flere smakebiter finner du på Flukten fra virkeligheten.