Kategoriarkiv: Children’s

The Christmasaurus – Tom Fletcher

As noted I finished This is How You Lose Her on my way to London, so I found myself without anything to read once we arrived, which left me feeling vaguely panicky. Not that I had much time for reading, but it’s the principle of the thing. Anyway, on our first morning we went on an expedition to a reasonably sized Sainsbury’s where I found The Christmasaurus. The book has been all over my Twitter feed for the last few months, so I did not hesitate in picking it up. By the time we left London it had been joined by rather a lot more books (most are shown here on Instagram, but despite my misgivings about luggage space I managed to squeeze in a couple more). Anyway, I read all of… 20 pages or so while in London, but rather more on the trip back, in fact I finished The Chistmasaurus on the flight into Trondheim and was left twiddling my thumbs the last half hour or so.

While it would certainly be more appropriate to read The Christmasaurus in December, reading it in February worked well enough. According to Goodreads:

The Christmasaurus is a story about a boy named William Trundle, and a dinosaur, the Christmasaurus. It’s about how they meet one Christmas Eve and have a magical adventure. It’s about friendship and families, sleigh bells and Santa, singing elves and flying reindeer, music and magic. It’s about discovering your heart’s true desire, and learning that the impossible might just be possible.

Which sums it up quite nicely. I like William Trundle and his father. I like the Christmasaurus and its elf friends. I think some of Fletcher’s explainations for how things work, like how the presents from Santa actually get «produced», are delightfully quirky and inventive. I have a bit of a problem with the solution to the whole Hunter debacle, but I do like the solution to the other «villain», Brenda Payne. And all the talk about crumpets made me hungry (and I had to google crumpet recipes).

Shane Devries’ illustrations are quite wonderful, some of the expressions on the Christmasaurus’ face being especially delightful, like here:

All in all, a pretty good read, and I’m sorry I didn’t pick up The Creakers when I saw it (though my luggage allowance is not sorry).

Jenta som ville redde bøkene – Klaus Hagerup og Lisa Aisato

Jenta som ville redde bøkene av Klaus Hagerup og Lisa Aisato er nok en bok jeg har sett fram til og som jeg ikke helt forstår hvorfor jeg har ventet så lenge med å lese. Klaus Hagerups fortellerevne, Lisa Aisatos alltid fantastiske illustrasjoner og temaet «jente som elsker å lese» høres ut som en uslåelig kombinasjon. Men…

Hovedinnvendingen min er som følger: Annas redningsaksjon starter med at bibliotekaren fru Monsen forteller at Milton Berg har som oppgave å ødelegge alle bøkene som ikke lånes og leses mer. Men halvveis i boka forsvinner den motivasjonen til fordel for å finne ut hva som skulle vært slutten på og hvem som er forfatteren til en bok fru Monsen får Anna til å lese når hun egentlig har tenkt å ta lesepause fordi hun har lest så mange bøker-som-ingen-låner på kort tid. Jeg skal ikke avsløre hva som skjer med den jakten, men oppdraget «sørge for at bøker som aldri blir lånt blir lånt og lest og dermed ikke trenger å ødelegges» forsvinner helt. Det blir ingen løsning for de glemte bøkene, og om ikke Milton Berg kommer til å gjøre jobben med å ødelegge dem vil nok biblioteksjefen sørge for at noen andre gjør det. Hadde boka hett «Jenta som var redd for å bli eldre» i stedet, hadde jeg kanskje ikke synes det gjorde så mye, men all den tid bokreddingen er del av tittelen synes jeg den burde fått en konklusjon. Bøkene blir ikke bare ikke reddet, men hele redningsoppdraget blir glemt i andre halvdel av boka.

Den andre innvendingen er litt vagere, men jeg føler at det hele blir litt for enkelt. Det vil si, jeg føler på sett og vis at forfatterene har satt seg ned og tenkt på hvilke elementer som må med for at alle bokelskere skal falle for boka. Jeg tror altså ikke at det er slik det foregikk, men jeg føler nærmest at boka prøver for hardt.

Så, ja, jeg er egentlig ganske lunken, og derfor skuffet.

Det er likevel slett ikke sånn at jeg synes boka er dårlig. Historien er sjarmerende, konklusjonen på Annas frykt for bursdager er tankevekkende og Aisatos illustrasjoner er like fantastiske som alltid. Spesielt liker jeg bildene av Milton Berg, jeg synes Aisato er usannsynlig flink til å få fram det vakre i rynker og grått (eller mer fraværende) hår. Jeg kunne glatt hengt nesten alle bildene fra boka på veggen (om jeg hadde veggplass, da, det er bokhyller på de fleste veggene her…).

Altså definitivt en bok jeg har tenkt å beholde, også når bøkene vi bare har for ungenes skyld ryddes ut og doneres til nye lesere. Men, ja, jeg er skuffet.

Keeperen og havet – Maria Parr

I og med at jeg egentlig har gått og ventet på ny bok fra Maria Parr siden jeg leste både Tonje Glimmerdal og Vaffelhjarte i 2010 kan man jo lure på hvorfor det tok meg flere måneder å begynne på boka. En viss redsel for å bli skuffet var nok medvirkende årsak. Når jeg først begynte var den *poff* utlest på mindre enn et døgn og jeg kan trygt si at bekymringene var ubegrunnet. Om noe er Keeperen og havet bedre enn Vaffelhjarte.

Trille og Lena er altså tilbake, litt eldre, men ikke nødvendigvis klokere. Drama og komplikasjoner oppstår som følge av graviditeter, tilflyttere fra Nederland, fotball og musikkskole. Blant annet. Jeg lo så jeg hikstet og jeg grein både en og to ganger. Parr har vel uttalt at hun ikke egentlig hadde tenkt å skrive noen oppfølger til Vaffelhjarte, men at persongalleriet ikke lot henne være i fred (eller noe sånt). Det er jeg glad for. Og jeg håper at returen til Knert-Mathilde har løsnet på det man som leser nesten må tolke som en skrivesperre (åtte år er lenge å vente på ny bok!) og at vi får fler bøker fra Maria Parr, gjerne så snart som mulig.

Percy Jackson and the Lightning Thief – Rick Riordan

I’m a little late to the party as far as Percy Jackson goes. I’ve been meaning to give him a chance, but then there is the problem of so many books, so little time. However, a few weeks ago we were at the local dump (literally) to get rid of our was-actually-due-for-the-dump-when-we-got-it-second-hand-eigth-years-ago recliner, and when we’re there we always have a look at «Gratisbutikken», which is basically a freecycle shop, where people leave useable stuff and other people then can take it away for free. Well, someone had been in recently and left a shitload of children’s/YA books in English, mostly fantasy, amongst them three complete Rick Riordan series, including Percy Jackson. I first started picking up just the books I wanted to read myself, but then I remembered that we have a school library which is always in need of donations of popular books, so I thought «What the h, we’ll just grab the lot.» Which is how we left the place with 12 kilos of looks-like-they’ve-hardly-been-opened books. See exhibit A:

A post shared by Ragnhild Lervik (@lattermild) on

Anyway, most of them are now with the school librarian, but I held back The Lightning Thief, the whole Cat Warriors series (on request from the ten-year-old), the non-fantasy YA and the more adult fantasy books, all of which at least one of us would like to read before passing them forward.

So, Percy Jackson and the Lightning Thief. I would assume the premise is familiar to most readers, but Percy Jackson is a troubled 12-year-old. He’s had to change schools at least once a year, and is now at a fancy (the name Yancy rhymes with fancy, I refuse to believe that is a coincidence) boarding school for delinquent youths, where he’s made friends with a boy called Grover and is on friendly terms with the latin teacher, Mr Brunner. On a school outing the maths teacher – who seems to really hate Percy – turns out to be some kind of monster who tries to kill him, but Percy instead kills her with the help of a sword his latin teacher throws him. Afterwards, though, everyone claims there was never any such teacher, so Percy wonders if he imagined the whole thing. Even after he overhears Grover and Mr Brunner talking about him, were Grover, definitely, proves he is not quite what he seems, Percy still doesn’t really accept that something supernatural has occurred. Once the summer holiday has started, though, things escalate and Percy discovers that he is a half-god (his absent father being Poseidon, one of the greek gods of Olympus) and that Zeus believes Percy has stolen his main lightning bolt and is, to put it mildly, not happy about it. Percy, Grover and a girl called Annabeth (who is the daughter of Athena and a mortal man) set out on a quest to retrieve the lightning bolt and prevent a war amongst the gods. So… not exactly a walk in the park.

It’s a bit of a page turner, it must be said. I did actually go to bed with about 80 pages to go, but it was a wrench. Percy is, as far as we get to know him, a likeable kid who’s been dealt a bit of a rough hand. The threesome that is Percy, Grover and Annabeth have a pretty good dynamic. And their sassing off to the olympian gods is good fun, as is the juxtaposition of the greek mythology and modern America.

I’ll probably be reserving the rest of the series at the library (since I’ve already given the others to the school). Just when I finished reading yesterday I’d have started book two immediately, had I had it available. Now that 24 hours have passed, however, the urgency has passed, and I’ve been eying my tbr pile and finding other things that I want to read more immediately.

So why is that, then? Well. Much as Percy Jackson was entertaining, I feel like I’ve read other books with the same ideas done better. The quote on the back from the Sunday Times says it’s «Buffy meets Artemis Fowl», which I feel is short-selling poor Percy quite badly (I did NOT like Arthemis Fowl when I read it way back), even if I can approve of the Buffy-comparison. However, with the «12 year old hero and his two friends» setup, I can’t help but draw parallels to Harry Potter. It doesn’t help that Percy has black hair, Grover is kind of dorky and clumsy and Annabeth is the intellectual one, being Athena’s daughter, and a host of other details, like this quote:

Remarkable, really, the lengths to which humans will go to fit things into their version of reality.

From page 155. Which is not only familiar in its basic premise (which I’m sure Rowling was not the first to describe, confirmation bias is what you’d call it in a scientific context, for example), but in the offhand way it’s said as a sort of afterthought.

And, let’s face it, anything that reminds me of Harry Potter without being Harry Potter is fighting an uphill struggle.

Another book that came to mind while reading Percy Jackson was Neil Gaiman’s American Gods. And again there can be no contest. Much as I love Neverwhere for being set in London, American Gods is my favourite Gaiman novel, and much of it comes from the clever way it combines mythology and modern (American) popular culture. Of course, American Gods is written for an older audience, but there you are.

So, yes, Percy Jackson and the Lightening Thief is definitely readable, and I might very well read the rest of the series, but it’s also quite possible that that is one of those things I’ll never get around to.

August går i glemmeboka av Erik Barfoed

augustiglemmebokaMamma leste boka høyt for meg. Boka var morsom. Det var veldig morsomt når det sto

han stakk hånda i lomma og trakk fram noe som han kastet til Alfred.

– Her, sa han, – et supervåpen!

Alfred grep boksåpneren og svingte den foran seg.

– HAN HAR EN BOKSÅPNER! hylte bokseridderne skrekkslagne.

(Side 166.)

augustiglemmeboka2

Mesterdetektiv Tim & Co 3: Pil og bue-mysteriet – Hilde Hagerup og Klaus Hagerup

hagerupx2Alle som var på Arschehougs presentasjon av høstens bøker i Trondheim (mer om det kommer) fikk med seg en bok. Jeg var litt treig, så det var ikke så mye å velge i når jeg kom fram til bordet, men jeg hadde uansett merket meg Mesterdetektiv Tim & Co 3: Pil og bue-mysteriet som en kandidat, så jeg var fornøyd.

Seksåringen var også fornøyd, det er sjelden hun klager når det dukker opp nye bøker beregnet på henne i heimen. Vi tok den med oss på høstferie og leste hele boka på noen få dager.

Mesterdetektiv Tim & Co er en serie bøker skrevet av far og datter, Klaus og Hild Hagerup. Begge er habile barnebokforfattere hver for seg, så det bør love ganske bra.

Bokas forteller er Jenny. Hun har en lillebror som er et geni, i alle fall er han en slags Sherlock Holmes reinkarnert i sin evne til å observere og å trekke slutninger på basis av observasjonene. Han er altså Mesterdetektiv Tim. Jenny er & Co. Det kan nok være litt slitsomt å være & Co innimellom, for det er ikke alltid man får så mye annerkjennelse. Utover det er Tim og Jenny gode venner, og Jenny er også full av beundring for sin supersmarte lillebror.

Mysteriet i akkurat denne boka er en forsvunnet pokal, premien i pil og bue-mesterskapet som skal holdes på Soltoppen. Akkurat passe spennende og litt skummelt på rett sted for min seksåring i alle fall. Hun ville i alle fall at vi skulle få tak i bok nummer en og to sporenstreks, så det må vel kalles en suksess.

For den voksne leseren ga dette kanskje litt lite. Dette er ikke en bokserie jeg ville lest for egen del. Jeg trakk på smilebåndet av og til, men det var alt. Den siste episoden i boka, der Tim skyter blink «tilfeldig» etter å ha latt være å delta på bueskytingen gjennom hele historien og ha rost Jenny for hvor god hun er synes jeg var unødvendig, jeg synes Jenny kunne fått lov til å være best til noe, og det får meg til å lure på hva formelen er i de andre bøkene. Det får jeg vel vite, siden planen er å sjekke om biblioteket har dem, og da må jeg vel til pers og lese høyt igjen, skulle jeg tro.

Hårfine floker! – Tania Kjeldset

kjeldsetJeg leste altså Hårfine floker! av Tania Kjeldset i helgen. Det var forsåvidt et hyggelig bekjentskap. Fanny er en sympatisk niåring av typen jeg gjerne skulle vært venn med når jeg var i samme alder (eller nå, for den saks skyld). Boka starter med at alt går på tverke for Fanny, akkurat slik verden kan gå på tverke av og til, og hvor hver nye ting du gjør bare gjør situasjonen verre, samme hvor godt ment handlingen din var. Heldigvis er det alltid lov å si unnskyld.

Fanny har en venninne som heter Klara og er gammel. Det er ikke bare niåringer verden kan gå litt på tverke for, og når alt er som verst for Fanny viser det seg at Klara har minst like store problemer. Fanny bestemmer seg for å hjelpe Klara og når hun gjør det løser hun samtidig de fleste av sine egne floker.

Som sagt er Fanny selv sympatisk, ellers falt jeg vel mest for familien hennes, men ingen av personene i boka er spesiellt utdypende beskrevet. Skal jeg ha noe å innvende er det vel at dette virkelig føltes som en barnebok når jeg leste den – i motsetning til f.eks. Tonje Glimmerdal som føles som en bok, rett og slett. Men den står nå i hylla sammen med de andre «les selv»-barnebøkene i påvente av at snuppa skal bli gammel nok til å gjøre nettopp det, og jeg likte den godt nok til å være litt skuffet over at det ikke later til å finnes flere bøker om Fanny. Tania Kjeldset har derimot skrevet en del andre bøker, så jeg kommer vel til å holde utkikk etter dem, tenker jeg, men i første omgang på loppemarked (der også min kopi av Hårfine floker! stammer fra).

Et slags PS: Hadde den utgaven jeg fant hatt det omslaget som den utgaven som nå er i salg har hadde jeg ikke kjøpt den, tror jeg. Og jeg som pleier å si at utseendet til boka ikke har noe å si. I dette tilfellet synes jeg det gir et HELT annet inntrykk av hva slags bok det er, jeg får nærmest et litt sånn «kioskroman for barn»-inntrykk av det nye designet. Men det er nå meg.

Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje. – Jo Nesbø

doktor_proktorDa har jeg fått lest oppfølgeren til Doktor Proktors prompepulver og Doktor Proktors tidsbadekar. Og sjarmerende lesning var det.

I Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje. må våre helter – Lise, Bulle og Doktor Proktor – igjen trå til og redde seg selv, Norge og hele verden forsåvidt. Norges befolkning har blitt hypnotisert av noen vesener som er beskrevet i Dyr du skulle ønske ikke fantes, boken Bulles bestefar har skrevet, og det ser mørkt ut. Ved hjelp av noen nye allierte – noen av Bulle og Lises lærere, en mislykket hanggliderselger fra Sør-Trøndelag og en konge i eksil – rydder våre helter selvsagt opp.

Når jeg leste de to første bøkene var jeg litt kritisk til at de lignet stilen til Roald Dahl så ettertrykkelig. Det opplevde jeg ikke som et problem denne gangen. Som bemerket i forbindelse med smakebiten jeg serverte på søndag er slektskapet til en annen barnebokforfatter framtredende i denne boka, Bulle kunne helt klart vært Pippis barnebarn. At en person fra Di Derres repertoar – Madsen, korpsdirigenten med pilotsolbriller – også får en litt mer framtredende rolle hjelper på å gi persongalleriet mer spennvidde, og er forøvrig en herlig detalj og et nikk til voksne lesere. Likheten med Roald Dahls forfatterskap er tilstede fortsatt, men ispedd alle andre referanser er det ikke lenger forstyrrende.

Plottet er ubetalelig. Dyr du skulle ønske ikke fantes er skumle. Spenningskurven er akkurat slik den skal være. Vennskap er toppen. Annerledeshet er bra. Å redde verden er gøy og forsøket er verdt det selv hvis man skulle mislykkes, for livet er faktisk herlig. Og ikke minst, Bulle og Lise og Doktor Proktor er fortsatt verdens beste bestevenner.

I det hele tatt er dette en serie Nesbø fortjener vel så mye cred for som for Harry Hole. Skikkelig gode barnebøker er det relativt langt mellom. Dette er i alle fall årets første julegavetips fra meg.

Bak Mumme bor Moni – Gro Dahle

mumme_moniI dag har jeg lest Bak Mumme bor Moni for fireåringen. Vi lånte den på biblioteket forrige uke. Det var hun selv som valgte den, med ordene «Den hadde vi i den gamle» – hun snakker om barnehagen – «og jeg har savnet den sånn!»

Bak Mumme bor Moni er en billedbok med tekst av Gro Dahle og illustrasjoner av Svein Nyhus. Boka handler om Mumme, som er en snill og rolig liten gutt, men av og til kommer Moni, som rir på en svart hest med seksten ben eller kjører en lastebil med hundre svarte hjul. Og Moni er ikke snill og rolig, Moni er raseri og mørke.

Historien er en underfundig framstilling av raseriet som bor i oss alle, hvordan følelsene kan bli så sterke at de tar helt overhånd og føles som om et annet, separat vesen og av hvordan man kan lære å takle dem. Teksten er en fryd å lese høyt, poetisk, drivende og vakker, tross det tidvis svært sinte innholdet. Illustrasjonene kler teksten og understreker både hvordan Mumme og Moni er forskjellige og hvordan de likevel er den samme.

Flere bilder, og noen tanker om (selv)sensur i barnebøker kan du finne på Svein Nyhus sin blogg.

Boka er visst ikke i trykk lenger, men jeg skal nok se om vi ikke kan få tak i en brukt utgave, for dette er en bok jeg gjerne vil ha i hylla permanent.

Baby Einsteins’ Former og farger (Shapes and colours) – a review, with some observations on the concept in general thrown in

Oh, the horrors you have to suffer through as a parent! Not only does the word «worry» take on a whole new meaning (I still check on the lass to see if she’s still breathing. She’s pushing two, now. Quite possibly I’ll still be doing it when she pushes eighteen), you are subjected to the strangest products designed to entertain your child. Unfortunately, mum and dad are still the child’s favourite toy, and so no matter how exciting a product may be you still tend to end up taking part in whatever activity it involves.

When it comes to books, you’d think I wouldn’t mind. Well, I do and don’t. I like reading with the lass, but like all toddlers she prefers to read the same books over and over and over, and though I reread books all the time, I tend to leave a little more than an hour between readings. I therefore attempt to achieve a nice mixture between reading the same books over and over again and discovering new ones. To that end we visited the library a few weeks ago. One of the books we took home was Baby Einsteins’ Former og farger (literally: Shapes and colours). The lass liked the illustrations. So far so good. Mum has some problems with it, though.

Former og farger

First: Shapes AND colours? Ok, so the shapes are very colourful and I can name them when reading, however the only actual mention of colour in the whole book is in relation to triangles when the goat says his horns are triangular and yellow. So colours? Not so much. The English version of the book seems to be called See and Spy Shapes, so that deals with part of the problem (i.e. the Norwegian editors committed a SNAFU). To continue in the gripy vein, though, why «See» AND «Spy»? Aren’t they synonyms in this context? Well, ok, children like repetition, I grant you, so we’ll move quietly on…

Gule horn

Second: Shapes. Another blooper – I assume – from the Norwegian editors. «Square» is translated «firkant». Not wrong, as such, just very imprecise. Firkant means, literally «four sides», i.e. it can refer to any quadrilateral. The correct translation, geometrically, for square, is «kvadrat». Had the squares been the only quadrilaterals in the book I might not have given it a second thought, but rectangles and diamonds are also given a mention. The fact that most Norwegians use firkant to mean square matters to me not one jot, it is still not the correct term.

Third: Shapes. Again. Stars, this time. I do not dispute that that is how we generally represent a star and that that shape is called star, but is it necessary to teach kids that that is what the stars in the night sky look like? Because, duh, they don’t.

Stjerner

Yes, I’m splitting hairs. I wouldn’t mind (much)  if this was any old children’s board book. But by taking the name Einstein the company is asking for it. I don’t particularly want the lass to be the next Einstein, Curie, Fert or Grünberg, but I do try to avoid teaching her things that she will have to unlearn later.

We’ve handed the book back to the library, now, and I don’t think we’ll be buying a copy.

And on the subject of Einsteins, Little Einsteins is shown here at «barne-tv», the children’s hour on the state channel. I have several other gripes when it comes to that show, but they also contain these stupid, well, they can hardly be called mistakes, really, so lets call them unsound premises. The most recent example came just the other day when the gang were helping a pet called «Melody» find its ticket for the pet train. They stumble into Monets garden at some point and Melody ends up out in the lake, walking on the waterlily leaves. The gang need to rescue her, and do so with the help (or not) of the viewers by conducting Melody’s melody making her (him?) jump from leaf to leaf. Fine, you say? Well, yes, except the melody needs to be conducted quickly or slowly depending on how fast the leaves are moving up and down the lake. Anything strike you as odd in that scenario?

Of course it’s not the end of the world, but it’s so unneccesary. Especially in a show that purports to teach the kids things. Fine, so the kids may recognise Monets waterlilies next time they see them (though somehow I doubt it), but couldn’t they try to not in the process teach the kids things that are pure nonsense?