Kategoriarkiv: Aardwolf – one hit wonders

Jeg elsker vaffel – Stine Åsland

Visst elsker jeg vaffel, men det skal nok sies at Stine Åsland har et enda mer pasjonert forhold til vaffelen enn det jeg selv har, uten noen form for overdrivelse.

Jeg har pleid å unne meg vaffel hver fredag i kantina, men siden jeg nå er sykemeldt i lengre tid blir det jo dårlig med fredagsvaffel, og jeg innså at det var på tide å finne meg en oppskrift jeg kunne bli venn med hjemme. Tidligere har jeg brukt den som er å finne på nett fra sjømannskirka, men ulempen med den (og mange andre vaffeloppskrifter) er at den skal ha 2 dl skummet kulturmelk, et produkt vi ellers aldri har i hus, og hva f skal jeg gjøre med de resterende 8 dl?

Så jeg tenkte det var på tide å eksperimentere litt, det har jo blitt meg fortalt at man kan hive nesten hva som helst i vaffelrøre.  Jeg hadde et håp om at denne boka kunne være et godt utgangspunkt, det slo bare sånn måtelig til.

Jeg elsker vaffel gir deg fire grunnoppskrifter på røre: Rømmerøre, husmannsrøre, grov røre og glutenfri røre. Sistnevnte er ganske uinteressant for meg i letingen etter MIN røre, men skal arkiveres til bruk om behovet skulle oppstå (man er ikke korpsmamma for ingenting…). Rømmerøra har jeg heller ikke testet, jeg er egentlig ikke sikker på om jeg synes rømme i vafler er det helt store (rømme vafler, derimot…). Men husmannsrøra ble god, i alle fall som et utgangspunkt, det samme ble den grove røra (den krever riktignok innkjøp av maltekstrakt, men det står seg bedre i spiskammerset enn kulturmelk), og begge kan jeg med fordel leke meg litt med.

Innimellom oppskriftene får vi små historier fra Stine Åslands liv, da med hovedfokus, selvsagt, på de delene av livet som har med vaffel å gjøre. Det gjør boka mer personlig, og er et pluss.

Det jeg savner i boka er nettopp «hvordan leke seg med røra». Oppslaget med grunnoppskrifter har riktignok en liste over en hel mengde opplagte og mindre opplagte ting som er godt i røra, men fint lite info om hvordan, hvor mye, osv. Jeg skulle i alle fall ønsket at noen av de 40 oppskriftene som følger hadde modifisert røre som utgangspunkt, men sånn er det ikke. Du får oppskrift på tilbehøret og det oppgis hvilken vaffeloppskrift som anbefales. Men hadde det ikke vært mer interessant om det til «Vaffel med kyllingsalat» for eksempel sto: «Bruk grov røre, men tilsett x dl revet eple i røra»? Det er i alle fall det jeg hadde håpet på. I tillegg hadde jeg gjerne sett et avsnitt om «hvordan bruke opp rester i vaffelrøra», noe jeg vet mange driver med, men hint om mengde/hvordan hadde vært velkomment.

Husmannsrøre som toastvaffel med ost og skinke

Er du derimot ute etter ideer til uvanlige måter å servere vafler på er dette boka for deg. Selv har jeg så langt bare testet Toastvaffel med ost og skinke, og det fungerte jo aldeles utmerket (og med grov røre tenker jeg det kan bli en hit i matpakka). Pizzavaffel skal testes, kanskje allerede i helga. Noen av de andre ideene har jeg notert meg bak øret, men for å være ærlig føles endel litt… anstrengt? Her har vi bestemt oss for at det skal være 40 varianter, så da får vi jammen meg finne på 40 varianter også?

 

Water Horse by Dick King-Smith

Today I am writing a review about the Water Horse by Dick King-Smith. And to let you know the book is based on an old Scottish story.

The book is about two kids, their parents, their grandfather and of course the Water Horse.

In the book the oldest of the two kids finds a thing that looks like a giant mermaid’s purse, but it is not and they bring it to the bathtub and it hatches and, well a lot of trouble starts.

I liked that the book was very exciting and fun and not boring and something you really want to read.

The book brought me a lot of good ideas for games to play with my friends and art stuff, because I really love a real adventure and a nice art piece.

I liked it because it’s not one of those books you want to just put down and stop reading forever but is one of those books you just need to find out the ending and keep reading again and again.

I didn’t really like that there was so much boring stuff at the beginning because I like to dive right into the fun stuff.

And except for that the book is fantastic.

My favorite character is one of the kids (the youngest) named Angus, he is my favorite because he uses a lot of sailors oaths like: shiver my timbers, blow me down,  well I’ll be scuppered and holy mackerel.

I loved the book and I think all ages would like this book if they are in for a big ADVENTURE.

Lars er LOL – Iben Akerlie

Jeg hadde egentlig notert meg Lars er LOL av Iben Akerlie uansett, men når den havnet på langlista til Bokbloggerprisen 2016 og det i tillegg passet seg sånn at jeg nettopp var ferdig med Sweet Masterpiece og derfor trengte en ny ebok for «fem minutter til rådighet til å lese på mobilen» situasjoner var det bare å låne boka i ebokbib.  Etterhvert fenget den riktignok såpass at det ble mer strekklesing enn den kriseløsninga lesing på mobil vanligvis er.

Boka er skrevet i jeg-form og fortelleren er Amanda, som gleder seg til å begynne på skolen igjen etter ferien. Delvis grugleder hun seg til å se Adam, som hun er forelsket i, igjen og delvis er dette det året hennes klassetrinn er faddere for førsteklassingene. Men  så viser det seg at Amanda er blitt plukket ut til å være fadder for et helt spesielt barn. Ikke en søt seksåring, slik hun har sett for seg, men for den jevngamle Lars som har Downs syndrom. Amanda, som hittil har forsøkt å forholde seg ganske nøytral og usynlig, ikke blant de kuleste, men heller ikke blant de som er mest utsatt for mildere former av mobbing, føler seg slett ikke klar for å være en synlig forsvarer for Lars. Det utvikler seg et reellt vennskap mellom Amanda og Lars på ettermiddagstid, men samtidig forsøker Amanda å opprettholde en form for nøytralitet på skolen. Det går selvsagt ikke bra i lengden, og snart må Amanda velge hva slags person hun egentlig vil være.

Side 195.

Jeg skjønner hvorfor Lars er LOL har blitt en favoritt, både blant bokbloggere og i målgruppen (boka vant ARKs barnebokpris 2016, stemt fram av femte-, sjette- og sjuendeklassinger). Ikke minst er historien fengende og har godt driv, mot slutten gikk pulsen høyt mens jeg ventet på klimakset i konflikten. Den tar dessuten Amandas dilemma på alvor, og jeg føler at det er viktig at det skrives historier som viser hvordan motivasjon for mobbing – eller unlatelsessynden å late som ingenting når noen andre mobbes – ofte er ønsket om ikke å bli mobbet selv og å holde seg inne med de «kule». Det som manglet for meg var bedre utdyping av noen av bipersonene, særlig Amandas venner Sari og Kay, blir litt for todimensjonale til at jeg helt får tak i hvordan de påvirker Amandas valg. De to jentene som står for hovedandelen av mobbingen oppleves også litt karikerte. Det er et mindre problem, og sikkert enda mindre hos målgruppen.

Et stort pluss er framstillingen av Lars. Det er ikke akkurat overflod av litterære portretter av personer med Downs, hverken i barne- eller voksenlitteraturen, og det er derfor godt med noe som kan rive ned en fordom eller to.

Jeg humret godt over lærerportrettene, både kontaktlæreren og gymlæreren er godt gjenkjennelige typer som nesten bikker over i karikatur, men bare nesten. De fleste av oss har nok møtt på en Janne eller en Stein Vidar i vår ferd gjennom det norske skoleverket.

Side 143.

Det som virket mest forstyrrende for meg var enkelte av delene av historien som omhandlet Adam. Misforstå meg rett, Adam er ekstremt viktig for Amandas motivasjon, hun tror at hun må være «kul» for at han skal legge merke til henne, men særlig den aller siste scenen med Adam følte jeg var overflødig og flyttet fokuset vekk fra hovedtemaet i boka. Der hadde nok den 11-årige versjonen av meg selv vært uenig, så det er mulig forfatter og forlag har gjort det rette, men jeg ville personlig strøket hele scenen.

En annen svakhet ved boka er at Amandas observasjoner av det som skjer veksler mellom å være troverdig for alderen og overdreven modenhet og av og til overdreven umodenhet. Det er nok også noe som plager meg mer som voksen leser enn det ville plaget meg om jeg var 11.

Alt i alt vil jeg på det sterkeste anbefale Lars er LOL. Særlig om du er i målgruppen (eller kjenner noen som er det som du kan gi den til).

Norges beste vinkjøp 2017 – Ingvild Tennfjord

Krysspostet til drikkelig.no.

«Jeg skulle hatt deg i lomma,» sa en leser til Ingvild Tennfjord, og etter sigende var det sånn idéen til boka Norges beste vinkjøp 2017 oppsto. Dette er definitivt ikke en bok det er meningen du skal sette deg ned og lese fra perm til perm, selv om det selvsagt er mulig å gjøre det (på den annen side: Det er jo mulig å lese telefonkatalogen fra perm til perm også, om du skulle klare å få tak i en fysisk telefonkatalog, da). Den er derimot ment som handlehjelp. Vinanbefalingene er gruppert på tema, og her skulle det være noe for de fleste anledninger. Bryllup? Slunken lommebok? Mørk vinterkveld? Middag av lam? Lyst på vin til kveldsmaten? Besøk fra familiens feinschmecker? Tur innom taxfree? Vintips finner du her. I tillegg er det anbefalinger for å bli kjent med de viktigste vinlandene og druene.

Personlig er jeg nok mest fan av «anledningene», i alle fall i en bok i dette formatet. Land og druer føler jeg hører mer hjemme i bøker av typen Ingvild har gitt ut før, «lærebøker» om vin av typer Skål! og Bobler! Men det er klart at om du nå for eksempel har Skål! på hylla er den allerede blitt fire år gammel, og utvalget på Vinmonopolet har endret seg siden den tid, så skal du bedrive selvstudium ville det sikkert ikke være dumt å supplere med Norges beste vinkjøp for å få oppdaterte anbefalinger. Samtidig tar denne delen opp mesteparten av plassen i boka, og nyttige (for meg) kategorier som «Endelig fredag!» begrenser seg til fire anbefalinger der jeg gjerne skulle hatt 52.

Uansett, anledninger, altså. Jeg har plukket noen viner her og der i boka i løpet av de siste ukene. En Marques de Somera Tempranillo ble fortært en fredagskveld, den luktet fruktig av røde bær og smaken var også av røde bær; litt tørt (som av tyttebær, men uten tyttebærsmaken). Kirsebær, tror jeg, med en snert av krydder i det man svelger. En lettdrikkelig vin, noe som er både positivt og negativt, men i denne prisklassen er det nesten det man må forvente. Den finnes for øvrig også som BiB på polet.

Vinanbefalingene til jul dekker flere anledninger, men jeg valgte en hvitvin til ribba, Meyer Heuchelheimer Weisser Burgunder Trocken, som absolutt fungerte. Den luktet av gule epler og melon og smakte sånn passe tørt og syrlig, med et visst preg av grapefrukt. Den skar greit gjennom ribbefettet og var også helt utmerket å drikke på egenhånd.

Vin til under hundrelappen begynner å bli en sjeldenhet, særlig om man i tillegg gjerne vil ha god vin. Jeg testet ett av Ingvilds tips for dette, en Canepa Classico Cabernet Sauvignon, og ut fra forutsetningene ble jeg ikke skuffet, den luktet av krydder og noe som minte om mørk sjokolade, med litt eik/tanniner og smakte av kirsebær, med et tørt preg; tyttebær etter noen slurker. Price vs performance er altså utmerket og kriteriet oppfylt. Jeg vil nok normalt spandere noen tiere til for å få noe som er hakket bedre, men jeg har drukket langt dyrere som jeg likte mindre.

Vin til ostepop, for eksempel. Det måtte jo testes, til tross for at prisen på den kryper oppover mot to hundrelapper i stedet for en.

Camillo Donati Rosso Della Bandita luktet av røde bær og tanniner. Den smakte lett bittert, noe bær, litt «ung vin» følelse og hadde en tydelig smak av alkohol. Sistnevnte tror jeg det er boblene som forårsaket. Sånn for seg selv var dette ikke min type vin. Perlende rødvin er jo ikke akkurat noe man kommer over veldig ofte, så kanskje er det det er at det er uvant, men jeg synes særlig det at jeg fikk en sånn «ai, her var det masse alkohol»-følelse som var forstyrrende. Det er noe av samme effekten du får når du varmer opp rødvin (i gløgg) eller om du har en slant whisky i kaffen/teen: Alkoholdunst i ganen når du svelger. Jeg er ingen fan (og holder meg da også til å drikke whiskyen og kaffen hver for seg), og dermed var jeg tungsolgt på denne.

Men jeg skulle jo teste den til ostepop: Og joda. Den biter gjennom osten, det gjør den. Og jeg skal innrømme at den smaker bedre til ostepop enn den gjør for seg selv. Men så fort jeg tar to slurker vin i stedet for ostepop – vin – ostepop – vin osv kommer det alkoholstikket tilbake, og jeg vil nødig ha en vin som får meg til å spise mer ostepop enn jeg ellers ville gjort.

Konklusjonen: Liker du denne vinen funker den helt sikkert til ostepop. For vitenskapens skyld testet jeg den rødvinen jeg tilfeldigvis har som BiB mot ostepop også, og jeg ser at den blir mer overdøvet, men det funker tålelig godt likevel og jeg vil nok heller ha en vin jeg liker som ikke fungerer optimalt enn en vin jeg ikke liker noe særlig, selv når jeg blir fysen på ostepop.

Ostepopskuffelsen til tross, jeg har vært fornøyd med de fleste av anbefalingene jeg har testet, og boka kan sånn sett sies å oppfylle funksjonen sin: Når jeg står der halvforvirret foran polhyllene en fredag ettermiddag gir den helt utmerkede tips. Jeg skulle hatt den i lomma da. Men det har jeg jo ikke.

Og nettopp det er aberet med boka. Jeg er stor fan av å gå rundt med bøker i sekken, men setter streken et stykke før å drasse på en pocketbok med vinanbefalinger konstant. Og er den ikke der konstant kan du banne på at den ikke er der når jeg trenger den, jeg tror jeg har vært inne på dette med manglende planleggingsevne før. Det vi skulle hatt var en app. Da hadde tipsene vært tilgjengelige til ethvert tidspunkt. Det hadde ikke lenger vært noen begrensning på antall tips per kategori og nye kategorier kunne blitt lagt til ettersom Ingvild kommer på dem (for anledningskategoriene er jo nettopp en av favorittingene min med boka), og viner kunne vært i mer enn en kategori uten at det ville medført sløsing av papir. Så kunne man abonnert på oppdateringer (mot betaling, selvsagt, Ingvild og hennes framtidige apputvikler skal jo leve av noe), nye tips i forbindelse med hvert polslipp, for eksempel. Hadde ikke dét vært genialt? Når jeg først er i gang med å ønske meg den perfekte vintipsappen kan jeg jo legge til at kobling mot Vinmonopolets api hadde vært perfekt: Filtrer tips etter hva som er på hylla på et pol nær deg! Og mulighet for å merke av de vinene man tester og et lite felt for egne notater (eller i det minste terningkast) er også nice to have.

Så vær så god, Ingvild: Idéen får du helt gratis.

Boka er mottatt fra forlaget.

PS. I mellomtiden kan jeg komme med et tips til dere andre: Jeg har laget meg en liste som heter Ingvild i Vinmonopolet sin app, for å samle vintipsene fra boka (i første omgang, senere legger jeg kanskje til viner fra spaltene i avisene). Om du vil kan du selvsagt lage egne lister for forskjellige kategorier. Der er det også muligheter for å gi stjerner til og å legge til notater på de enkelte vinene, så kan du enten notere hva du selv synes eller stikkord om til hvilken anledning vinen ble anbefalt.

Appen er synket med nettsiden, så lenge du er logget inn. Men pass på: Både i appen og på nettsiden må du eksplisitt lagre kommentarer og stjerner (stjerner lagrest automatisk i appen, men ikke på nettsiden), ellers er de borte neste gang du går inn.

Arbeidsnever – Jan Kristoffer Dale

I boksirkelen jeg er med i går det på omgang å foreslå bøker, og alle leser da den samme boka. Men vi har to unntak: Før sommeren tar alle som vil med seg forslag og alle leser så mange – eller få – av bøkene i løpet av sommeren som de vil, og før jul har alle med seg en novelle eller annen kortere tekst, slik at vi får litt variert lesing i jula. I år var en av novellene på lista tittelnovellen fra Jan Kristoffer Dales Arbeidsnever som kom på Kolon forlag i 2016, og siden boka ikke akkurat er lang leste jeg like gjerne hele når jeg først var i gang, til tross for at reaksjonen min etter den første novellen var: «Nei.»

For: Jeg liker ikke noveller. Jeg beklager. Det funker ikke. Det er ikke det at Dale ikke skriver godt, for det gjør han. Jeg irriterte meg riktignok av og til over noen av replikkene som er skrevet på dialekt og som jeg måtte lese både to og tre ganger før jeg klarte å utliste noen mening, men det går mer på smak og behag (og vane) enn på forfatterens dyktighet.

Men… det gir meg ingenting. Greit nok, det er små øyeblikksbilder fra livet til «trauste norske arbeidskarer» (med ett unntak) og det er skikkelig gjort. Det handler om et brutalt arbeidsliv, særlig for dem som ikke har utdannelse, om midlertidige jobber som bare kanskje forlenges, om livsstilssykdommer som rammer hardere i en arbeiderklasse der matlaging ikke er et statussymbol og middagen derfor gjerne kan vanemessig inntas på kroa, og om familiebånd som enten slites i stykker eller blir en hemsko på grunn av haltende økonomi. Det handler om Trygve som droppet ut av skolen og jobber i vikariat i panteflaskemottaket og som snart skal bli far uten noe videre økonomisk trygghet å skryte av, om Frank som er betatt av Anne på kroa, om André som utredes for høyt blodtrykk og som er i ferd med å flytte sin snart demente mor på hjem, om Kenneth som kommer i skvis mellom han kameraten med utdannelse og han uten, om Richard som har begynt å få angstantfall og om Gunnvår som er fanget av svigerfarens ensomhet etter mannens død.

Og kanskje burde jeg bli berørt (jeg mener, jeg kan glatt begynne å grine av Åge Aleksandersens Arbeidsledighet, selv når jeg bare begynner å nynne på den), men problemet er, som det nesten alltid er med noveller for min del (og som altså ikke er et problem med dikt eller sangstekster enda de jo som regel er enda kortere), at akkurat når jeg føler at NÅ, nå begynner jeg å få kjøtt på beina på personene, nå begynner historien å interessere meg, da er det brått slutt, og jeg sitter igjen med spørsmålet «var det alt?» rungende i hodet.

Men om du liker noveller, se da, da bør du lese denne boka. For jeg tror ikke den er så verst. Egentlig.

PS. Om du vil lese innlegg fra noen som likte boka, les Artemisia eller Beathe.

Sweet Masterpiece – Connie Shelton

I’ll readily admit that the only reason I read Sweet Masterpiece was that it popped up in one of the Bookhub-emails that I actually read as a free book for Kindle, so I downloaded it to my «emergency library» (i.e. my phone), and then started it one of those times I was suddenly stuck somewhere without a book. It seems to be self-published, which would not normally be something I consider as a selling point. «Free,» however, sometimes works.

On the other hand, I would hardly have continued past the first few pages unless I found something to interest (cue trying to pick the next phone-read and dropping No Game for a Dame by M. Ruth Myers, also downloaded because it was free, like a hot potato after only a few sentences). Because I did. I also found quite a few things to irritate, though, so whether I’ll ever read another book of Shelton’s remains to be seen.

Sweet Masterpiece is the first in a series which belongs to the sub-genre «cosy mystery». I’m not neccessarily averse to a bit of cosyness or a bit of mystery, even in combination, however, a little bit of origininality could perhaps have been nice. The mystery is… well, not very mysterious. The cosyness dominates to the exclusion of much of an actual plot. Add to that a magical element – and fond as I am of fantasy, there is a time and a place for magic and I’m not sure this was it – and an ending which was… Well, both unpredictable in a «they lived happily ever after» sort of way and quite, quite as unbeliveable as that phrase is at the best of times.

On the other hand, I liked Shelton’s characters. Sam is charming (dare I say «sweet») in the way which makes you want to curl up with a glass of wine with her and get her to tell you her life story. And the, well, I guess I could call it extended family do their best to liven up an otherwise lumbering story. Add to that some snippets of local detail from an area of the USA I’m not that familiar with and you have enough to keep me going through the 200 odd pages. But, well, unless the next story in the series turns up as a freebie, I guess I’m unlikely to revisit Sam Sweet.

The Trebizon Series – Anne Digby

En del folk binger på tv-serier, jeg binger på bøker. Særlig når jeg er syk. Da er nemlig det aller beste som finnes å lese om igjen en bok, eller aller helst en serie bøker, som du har lest før og vet at er bra og som ikke krever for mye intellektuelt engasjement, enten fordi du har leste dem så mange ganger før at du strengt tatt kan dem utenat, eller fordi bøkene kanskje ikke er av de mest utfordrende i utgangspunktet. Eller kanskje helst begge deler.

Siden en gang i forrige uke har jeg derfor holdt på med gjenlesing av Anne Digbys Trebizon-serie, og de siste dagene, som er blitt tilbragt på sofaen med sykemelding, har jeg gått all in og lest 3-4 av bøkene per dag.

Ok, så det er ikke verdens tjukkeste bøker. De topper stort sett 100 sider såvidt. Det blir forsåvidt fortsatt et anseelig antall sider per dag, men det høres kanskje litt mer imponerende ut enn det er.

Men, altså, Trebizon: Det er en internatskoleserie i god gammel engelsk tradisjon, men skrevet på tampen, eller til og med etter, sjangerens storhetstid. Den første boka kom ut i 1978, den siste (det er fjorten i alt) i 1994. Jeg tror jeg må ha lånt dem på skolebiblioteket i Gambia (1986/7) og så kjøpt dem i London på vei hjem til Norge sommeren 1987, så jeg leste ikke lenger enn til maks bok 10 som barn. Det er først nylig at jeg ved en tidligere binge kom på å søke opp serien og komplettere fra ABEBooks med de jeg manglet. Titlene er som følger:

First Term at Trebizon
Second Term at Trebizon
Summer Term at Trebizon
Boy Trouble at Trebizon
More Trouble at Trebizon
The Tennis Term at Trebizon
Summer Camp at Trebizon
Into the Fourth at Trebizon
The Hockey Term at Trebizon
Fourth Year Triumphs at Trebizon
The Ghostly Term at Trebizon
Fifth Year Friendships at Trebizon
Secret Letters at Trebizon
The Unforgettable Fifth at Trebizon
Serien handler om (den fiktive) internatskolen for jenter Trebizon, som ligger i «the west country», det vil si Cornwall, Devon, Dorset, Somerset eller Bristol (men jeg antar Cornwall/Devon er mest aktuelle). Hovedpersonen gjennom alle bøkene er Rebecca Mason, som starter – i First Term at Trebizon – et år etter alle andre. Hun har gått på lokalskolen sin i London, men så blir faren hennes tilbudt jobb i Saudi Arabia, inkludert skolepenger betalt for datteren, og whoosh er hun plutselig på en ganske posh internatskole. Det kunne vært starten på en sosialrealistisk fortelling om å forsøke å passe inn blandt bemidlede og adelige som usikker middelklassejente, men det er det ikke. En eventuell klassekamp er enten bevisst eller ubevisst aldeles utelatt fra bøkene. Anne Digby har uttalt at serien oppsto som en slags forlengelse av hennes egne internatskolefantasier fra barndommen, og det er vel nettopp sånn de fungerer også for oss lesere. Virkelighetsflukt for 10-12-åringer (og de av oss som for evig er «going on 14»), med konflikter og spenning, ja visst, men av det «snille» slaget.
Fra Rebecca begynner på andreåret er det en bok per semester (tre semester i året) pluss et par bonuser (Summer Camp at Trebizon foregår i sommerferien, f.eks.) til hun er ferdig med femte og har fått GCSE-resultatene sine. Da er det to år igjen på Trebizon, to sjetteår (som virker en smule forvirrende) med A-level-studier før Rebecca og klassekameratene skal videre på universitet eller andre mer yrkesrettede studier. Disse siste to årene har det (ennå) ikke blitt bøker om, og det er vel urealistisk at de skal dukke opp nå. Det ville kanskje også måttet bli veldig annerledes bøker. Digby klarer helt til siste bok å holde de romantiske forholdene som oppstår platoniske, eller i alle fall rimelig aseksualiserte, sannsynligvis fordi bøkene fortsetter å rette seg mot barn i samme alder som Rebecca er i bok 1, altså rundt 11. Når Trebizon-jentene nå har fyllt 15 og nærmer seg 16 ville det være ganske unaturlig å fortsette i den leia. Så jeg slår meg til ro med at jeg ikke får vite hvordan det går med Rebeccas A-levels, serien har likevel en ganske naturlig slutt der resultatene for GCSEs har ankommet, siden arbeidet fram mot dem har vært i fokus i de siste tre-fire bøkene og utfallet er viktig for hva Rebecca (og hennes jevngamle) kan velge å gjøre videre (sammenlignbart, i alle fall nesten, med videregåendevalg i Norge, men GCSE-resultat bestemmer også hvilke fag du overhodet har mulighet til å gå videre med).
Såh. Nå har jeg atter en gang lest den ene av mine mange favoritter blant internatskoleserier. Så er spørsmålet om jeg skal gi meg i kast med en til, i så fall hvilken? St. Clare’s eller Mallory Towers av Enid Blyton (fra sjangerens virkelige storhetstid og helt klart blant klassikerne)  eller Harry Potter (internatskolerevival)? Eller skal jeg gi meg i kast med Puk-bøkene – jeg har 40 av dem på dansk – av Lisbeth Werner (pseudonym for Knud Meister, som forøvrig også står bak Jan-bøkene. Jeg MÅ skrive mer om Meister på noe tidspunkt)? Eller noe helt annet? Jeg skal fortsatt tilbringe noen dager på sofaen, så noe må det bli.

Tre tegneserier

Jeg var en svipptur innom biblioteket for å hente noen bestilte bøker her om dagen og svingte da innom tegneserieavdelingen. Det er mulig det var et bevisst tema for de utstilte bøkene, for jeg innså i etterkant at alle jeg hadde plukket med meg hadde kvinnelige hovedpersoner, men det kan selvsagt også være tilfeldig. I alle fall har jeg den siste uka i rask rekkefølge lest Real Life av Cory Doctorow og Jen Wang, Adventures of Superhero Girl av Faith Erin Hicks og Lumberjanes, vol 2 av Noelle Stevenson m.fl.

lumberjanes2For å ta Lumberjanes først. Jeg har lest volum 1 før (selvsagt), og var litt ambivalent til det, men synes det var interessant nok til å gi meg i kast med toern. Konseptet for Lumberjanes er egentlig ganske rett frem, vi følger en gjeng jenter som deler hytte på en sommerleir. «Lumberjanes» er nærmest en slags speiderbevegelse, og hvert kapittel har et slags utgangspunkt i beskrivelsen av hva deltagerne må mestre for å oppnå en «badge». Så langt høres det ganske prosaisk ut, men det er det altså egentlig ikke. For det første er beskrivelsene av hva en Lumberjane må kunne ikke akkurat noe du ville funnet i en normal leirhåndbok, for det andre er hendelsene i tegneserien definitivt ikke noe du ville opplevd på en normal sommerleir. «Overnaturlig» er vel egentlig bare forbokstaven. Årsaken til at jeg er ambivalent er todelt, det ene er at hendelsene virker litt… tilfeldige. En del som var uklart i volum en fikk riktignok en slags forklaring i volum to, så kanskje jeg bare må fortsette å lese. Det andre er at hovedtråden i fortellingen later til å være vennskap og lojalitet, jeg tolker det i alle fall dithen at det er vennskap forfatterne ønsker å si noe om, men selv om jeg altså tolker det dithen synes jeg det temaet drukner litt i alle de sprø, og altså tilsynelatende litt tilfeldige, tingene som skjer. Likevel, jeg er fortsatt interessert nok til at jeg sikkert kommer til å låne volum 3 også.

superherogirlAdventures of Superhero Girl handler om en ganske vanlig jente som tilfeldigvis har superkrefter, og som har bestemt seg for å bruke dem til beste for menneskeheten. Dessverre lider hun under en mangel på supervillains i Kanada. Superhero Girls eventyr er egentlig lett gjenkjennelige også for oss uten superkrefter, hun sliter med annerkjennelse fra omgivelsene («Du ser ikke ut som en superhelt»), har en eldre bror som er mer perfekt og mer populær og slike «prøver å finne min plass i verden» problemer som hører hjemme i en «coming of age» fortelling. Jeg likte historiene riktig så godt, kanskje særlig de som involverer (den «vanlige») jenta SG deler leilighet med. Når jeg gikk på Goodreads for å sjekke om det var kommet fler bøker i serien (det har det visst ikke) oppdaget jeg at ikke bare har Faith Erin Hicks forfattet Friends With Boys, som jeg leste i fjor og har sett fram til fortsettelsen på (den kommer snart), men hun har også vært bidragsyter til Lumberjanes.

Oops. Plutselig er det tre måneder senere, innlegget ligger fortsatt som en kladd og siste bok mangler helt…

reallifeReal Life skiller seg litt fra de andre to i at handlingen faktisk er virkelighetsnær. Hovedpersonen, Anda, begynner å spille et online multispiller spill og blir etterhvert rekruttert til å være med i en slags patrulje som jakter på gullgravere, spillere som kun er i spillet for å generere inntekter (akkurat hvordan dette fungerer har jeg ikke helt skjønt, men jeg har hørt om fenomenet). Siden gullgraving er mot reglene i spillet føler Anda seg først som en slags helt, men så blir hun kjent med en av de hun jakter på og oppdager at dette er unge kinesere som er ansatt på luselønn for å gjøre denne jobben. Når Andas nye venn i tillegg plutselig forsvinner, han har mistet jobben på dagen når det ble oppdaget at han kommuniserte med Anda, blir forskjellen på rett og galt en smule mer komplisert. Akkurat som i RL, kan man si. Både forteller- og tegnestilen fungerer godt, og boka bekrefter egentlig målsetningen min om å få lest noe mer av Doctorow.

The Comic Book Story of Beer – Hennessy, Smith, McConnell & Orzechowski

comic_beerKrysspostet til drikkelig.no.

I en av mine runder i tegneserieavdelinga på Trondheim folkebibliotek kom jeg over The Comic Book Story of Beer: The world’s favorite beverage from 7000 BC to today’s craft brewing revolution, og måtte selvsagt låne den. Boka har fire opphavsmenn, Jonathan Hennessy og Mike Smith har skrevet teksten, Aaron McConnell tegnet og Tom Orzechowski har «bokstavert» (altså håndskrevet teksten).

Tittelen på boka er selvforklarende. Den har en slags rammehistorie, en mann blir oppringt med beskjed om å innfinne seg på en festlig sammenkomst og å plukke opp noe øl på veien, noe mer spesielt enn det skvipet han normalt stiller med. Han drar til en velassortert forhandler, blir noe overveldet av utvalget og får hjelp av en entusiastisk butikkansatt. Så hopper vi inn i ølets historie og starter med de tidligste tegnene arkeologer har funnet på at folk laget gjæret drikke. Deretter går det slag i slag fram til nåtiden og den moderne ølrevolusjonen. Sistnevnte del har et nordamerikansk fokus, noe som ikke er unaturlig, delvis fordi det utvilsomt kan hevdes at ølrevolusjonen startet der, delvis fordi boka er nordamerikansk.

Forfatterene har klart å klemme inn mye info på relativt få sider, og det grafiske uttrykket er definitivt med på å løfte boka. Noe av det mest interessante er hvordan sosiøkonomiske faktorer har påvirket ølet historie, men også hvordan ølhistorien har påvirket sosiøkonomiske faktorer, og det synes jeg boka klarer å formidle tydelig. Et eksempel er hvordan oppdagelsen av humlas egenskaper ikke bare gjorde eksport (oppbevaring over tid og transport) mulig og slik skapte ekspansjonsmuligheter for gode bryggerier, men også slo beina vekk under gruit-monopolet overklassen hadde i store deler av Europa og dermed demokratiserte bryggingen.

Boka er tydelig heftig researchet og jeg klarte i alle fall ikke å ta den på faktafeil, eller lettvint omgang med fakta – et langt vanligere problem – noe som er et stort pluss. The Comic Book Story of Beer anbefales til deg selv eller ølnerden i ditt liv, og norske forlagshus kan gjerne merke seg tittelen, det hadde gjort seg med en utgave på norsk.

Tanta til Roald Dahl – Sven Kærup Bjørneboe

tantatilroalddahlTanta til Roald Dahl lånte jeg som bok to i eBokBib (om det første lånet mitt i appen kan du lese her), selv om det ikke er en diktsamling. Tittelen gjorde meg nysgjerrig, av naturlige årsaker, og boka er såpass kort og lettlest at den ble fortært på diverse bussreiser og i lunsjpauser. Hovedhistorien (selv om den tar opp under halparten av sidene) handler om den gangen forfatteren som student leide rom i en leilighet eid av tanta til Roald Dahl. Utover det har boka fint lite med Dahl å gjøre, men historien om livet i leiligheten med orginalene som bodde på de andre rommene og forholdet til den lett eksentriske eierinnen er interessant nok som et slags tidsbilde.

I tillegg til dette fragmentet av et memoar inneholder boka en rammehistorie, der forfatteren nedtegner og så leser hovedhistorien for sine to døtre, og der døtrene mener den bør gis ut som bok, men hvor forfatteren innvender at en bok må være lenger. Slik starter jakten på en mulig historie nummer to eller annen måte å utøke sideantallet på. Denne jakten tar tid og vips er boka, med rammehistorie, altså, over to hundre sider, uten at man noensinne finner en egentlig løsning. Jeg er forsåvidt stor fan av slik metalitteratur som konsept, men i dette tilfellet synes jeg vel at rammen to uforholdsmessig mye plass (78 mot 115 sider), uten egentlig å være fryktelig interessant. Døtrenes entusiasme og påfunn er sjarmerende lesning, og en og annen filosofisk utlegning fra forfatteren rundt – vel, la oss kalle det «moralen» i mangel av et bedre ord – hovedhistorien er selvsagt greit å få med seg. Men rammen, som altså opptar et betydelig antall sider, fungerer ikke egentlig som en stand-alone historie i seg selv, og dem tilfører heller ikke memoarbiten noe betydelig, så vidt jeg kan se.

Sjarmerende, men litt intetsigende er inntrykket jeg sitter igjen med.