Kategoriarkiv: Aardwolf – one hit wonders

Leselyst – Tone Selboe

Jeg leste på bussen da en gutt på rundt ti satte seg ved siden av meg. Jeg synes han virket opptatt av boka, men tenkte først at han sikkert heller forsøkte å se ut vinduet. Men så, rett før han skulle av igjen, sa han plutselig: «Du… Den boka er Leselyst?» Jeg vippet opp forsiden så han fikk se den skikkelig, så han fortsatte: «Ja, det er den. Den er morsom.» Jeg må innrømme at jeg ble såpass forfjamset at jeg ikke svarte særlig fornuftig, og så hadde han gått av bussen.

Når jeg hadde summet meg innså jeg selvsagt at han mest sannsynlig ikke snakket om samme Leselyst som jeg faktisk satt og leste. Jeg har googlet og ser at det finnes lesefremmende prosjekter for barneskolen med samme navn, så mest sannsynlig er det vel det han snakket om. Men jeg synes det var fornøyelig, og litt «hjertevarmende» (er det en anglisisme, eller heter det faktisk det på norsk?). Det hører til historien at ordene ble framsatt på et litt haltende norsk. Ekstra passende var det at jeg akkurat holdt på å lese ferdig kapittelet «Hva», som avsluttes med en anekdote om et møte med en opprinnelig engelsk dame bosatt i Norge på et fly på vei til London, der damen, til tross for å ha uttrykt stor kjærlighet til det norske landskapet likevel siterer Browning når hun skal av flyet: «O, to be in England now that April’s there». Selboe filosoferer deretter kort om barndommens landskap og jeg blir sittende å lure på hvordan sånt forholder seg når man blir tvunget til å bytte landskap midt i barndommen.

Det er mye filosofering i Tone Selboes Leselyst. Boka består av korte kapitler som alle handler om et aspekt ved litteraturen, eller kanskje først og fremst ved det å lese litteratur. Men til tross for at boka altså tilhører en av mine absolutt favorittsjangere, bøker om bøker, er jeg lunken. Og jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hvorfor, men jeg tror i bunn og grunn det handler om at Selboe utelukkende skriver om vedtatte klassikere. Det er knapt en bok som nevnes som ikke er, eller kunne vært, på pensum på Allmenn litteraturvitenskap grunnfag. Og for all del, det går helt fint ann å lese klassikere for moro skyld, jeg gjør det jo selv, men ikke BARE. Og det er ikke disse bøkene jeg trenger tips om. Jeg har enten lest dem allerede eller jeg har dem på den mentale «burde jeg vel ha lest en dag»-lista. Det koker kanskje ned til det: Det er første gang jeg har lest en bøker-om-bøker-bok og ikke oppdaget en eneste ny tittel jeg har lyst til å lese.

Så, lunken.

En bunke sybøker

Jeg er i en ganske dårlig periode for lesing, men en desto bedre en for søm. Her om dagen raidet jeg hylla på mitt lokale bibliotek (Risvollan filial av Trondheim Folkebibliotek) for litt inspirasjon og en bok er en bok, så her er en rekke minianmeldelser av bøkene jeg lånte.

Klær – fra kast til bruk av Anne Brit Opdahl

Redesign er vel fortsatt in (og bra er det), men denne boka kom ut for et tiår siden. Ikke at det nødvendigvis er et problem. For meg var det et større problem at teknikkene som beskrives er en smule for basic til at jeg trenger en bok til å forklare dem og plaggene generelt ikke var av typen jeg ville gått i, delvis fordi de ser så veldig omsydd ut… Altså en underkjole ser fortsatt ut som en underkjole selv om du forer den med en underkjole til… Nå er ikke jeg noen blondeperson, så det er mulig jeg ville sett annerledes på saken om jeg var. Men for generell gjenbruksinspirasjon var dette en helt ok bok å bla gjennom.

Sy om av Jenny Skavlan


Sy om var vel Jenny Skavlans første bok om redesign, den er ikke lenger tilgjengelig i butikken, men kanskje den finnes på et bibliotek nær deg? Her igjen er mitt problem at… vel, Skavlan og jeg har ikke akkurat samme klesstil, kan man si. Samtidig er det mange fine idéer for små grep som kan gjøre plagg mer anvendelige i denne boka, så den er ikke så dum å bla gjennom den heller. Og Skavlans plagg har i alle fall det på sin side at de ser ut som faktiske moteplagg, ikke som «jeg ble utfordret til å bruke denne kanskje grusomme kjolen til å lage et nytt plagg» (altså, jeg ELSKER Det store symesterskapet, men det er ikke så mange av plaggene som produseres som resultat av redesignoppgaven som jeg tror noen faktisk hadde villet gå med).

Reparasjonsboka: Klær av Ellen Marie Tesaker

Denne boka er den eneste i bunken jeg lurer på om jeg skal gå til innkjøp av. Den kom dessuten ut i 2018, så den er ganske dagsaktuell. Å reparere – det være seg klær, elektronikk, møbler eller andre ting – er noe som burde være in (om det ikke er det?). I denne boka lærer du teknikker for å fikse både hull, flekker og andre småfeil på klær, med fokus på type materiale og hvor på plagget problemet oppstår. Dette er teknikker som burde være en del av de «life skills» vi alle lærer, egentlig, selv om man ikke er interessert i å sy plagg fra bunnen er det greit å kunne forlenge livet til favorittgenseren og ellers være litt motvekt til bruk-og-kast-samfunnet vi dessverre har levd i litt for lenge.

Redesign av Connie Riiser Berge, Siri Berrefjord og Marianne Hildeng Vigneau

Av de tre redesignbøkene jeg lånte i denne runden var Redesign den som var nærmest til å være nyttig, men fortsatt er problemet at det i liten grad er snakk om et sluttresultat som får meg til å tenke «jo, den kjolen skulle jeg gjerne ha hatt».

Igjen: Kjekk å bla gjennom for inspirasjon, men litt for lite direkte aktuell. Er du litt mindre dreven som syer, derimot, og har lyst til å lære mer tror jeg denne kan være midt i blinken, for her er det ganske bra beskrivelser, med detaljbilder, av prosessene.

Sy til barn av Tone Finnanger

Denne boka har flere søte mønstre for kosedyr, dukker og tilbehør. Det hele blir i overkant søtt for meg, men jeg kunne selvsagt sydd Plapregøyen av dynetrekk fra 70-tallet i knallfarger heller enn av pastell-dominerte Tilda-stoffer, så det kan tenkes jeg låner denne igjen om jeg får behov for kosedyrmønster.

Syglede for mor og barn av Elisabeth Almendingen


Denne boka ble jeg bare irritert av. Barneklærne er nemlig delt inn i «Jenteklær» og «Gutteklær» og – surprise! – alle jenteklærne er rosa og lilla og gutteklærne er lyseblå og brune. Enda mer idiotisk blir det av at flere av modellene (om du ser bort fra stoffvalget) er utvetydig unisex, eller er det jeg som har gått glipp av noe? Er buff bare for gutter?

En annen ting er at materialet i boka gjennomgående er fleece. Altså, jeg liker fleece til sitt bruk, men «vanlige» plagg som kjoler kan jeg ikke ha i fleece, jeg ville forgått av varme i løpet av få minutter (og det samme gjelder i alle fall yngstemann). Det er jo ingen som sier at jeg MÅ sy plaggene i fleece, så hadde jeg ikke blitt så sur for den unødvendige kjønningen av barneplaggene hadde jeg kanskje kunnet bruke noen av mønsterene. Som det er gleder jeg meg til å levere boka tilbake til biblioteket. Hrmf.

Wasted Calories and Ruined Nights – Jay Rayner

Jay Rayner er beryktet som restaurantanmelder. Fortjent, kan man mene, ingen kan skrive slakt som Jay Rayner. Han skriver bra også når han er positiv, men det er jo ikke til å stikke under en stol at det er noe frydefullt ved å lese skikkelig slakt. Noen av hans beste (verste?) har blitt samlet mellom to permer før (anmeldelsene publiseres ellers i britiske aviser og magasiner, Rayner er pt resturantanmelder for The Observer, The Guardians søndagsavis). I oktober kom en ny samling ut, og det passet seg sånn at jeg slengte den med på en bestilling fra Adlibris.

Som kritisk restaurantgjest selv, med et lass med «pet peeves» (ikke minst er jeg stor fan av «kampanjen» We want plates, Rayner har et eksempel som sklir rett hjem; Yorkshire-restauranten som serverer brød i sixpencer – uvisst er det om de er nye eller brukte, uansett virker det ikke helt hygienisk), har jeg bedrevet min andel av slakt, enten kun muntlig til venner og kjente eller skriftlig når jeg følte det var på sin plass. Jeg har derfor stor sympati med Rayners lidelser.

Wasted Calories and Ruined Nights inneholder altså noen av Rayners mest omtalte anmeldelser fra de siste årene, blant annet slakten av Le Cinq i Paris, som har tre Michelinstjerner. Noen av dem, inkludert Le Cinq og Farm Girl Café, Chelsea har jeg lest før, siden de er tilgjengelige på nett, men det gjør ingenting, jeg fryder meg på nytt når jeg leser dem i bokform. Hver anmeldelse er også etterfulgt av «What happened next», en kort oppdatering av hvordan anmeldelsen ble mottatt og hvordan det har gått med restauranten etterpå. De som, i motsetning til meg, skulle føle mer sympati med restaurantene enn med Rayner kan trøste seg med at majoriteten lever videre i beste velgående, noen med justeringer i meny og/eller konsept, noen kjører videre på samme linje.

Chasing the Dram – Rachel McCormack

Krysspublisert til drikkelig.no.

På forsiden av min pocketutgave av Chasing the Dram er Val McDermid sitert med «Hard not to hate Rachel McCormack, who bags the best gig of the year and then writes a brilliant book.» Det er vanskelig å være uenig i at dette er en bra «gig», men å kalle boka «brilliant» vil jeg mene er å overdrive. Ikke at den er direkte dårlig, men «ujevn» og «usammenhengende» er ord som faller mer naturlig enn «brilliant».

Det starter ganske bra, med en intro om hvordan og hvorfor som riktignok er litt vimsete, men på en sjarmerende måte. Men etter hvert forsvinner noe av sjarmen med vimseriet.

Boka handler både om whisky og om mat, og noen ganger handler den om whisky og mat, men for det meste er det minimal sammenheng mellom whiskyen og maten. Hvert kapittel inneholder minst en oppskrift, og det er jo vel og bra, men det kunne helt klart vært jobbet litt mer med konseptet. Kapittel 9, for eksempel, From small beginnings…. avsluttes med en oppskrift på «Gigot de la Clinique (Roast Syringed Lamb)» som både har en liten tekst om oppskriftens historie og faktisk benytter whisky i oppskriften, og alt er såre vel med akkurat det. Derimot starter kapittelet med tre sider historie om hvordan Johnnie Walker og andre berømte blends oppsto, før det, midt på side 164, plutselig dukker opp en oppskrift på «Pea and Lettuce Soup» som strekker seg over til midt på side 165 der historien om blends fortsetter som om ingenting har skjedd. Det er rett og slett en veldig merkelig måte å bygge opp en bok på, det er nesten som en form for Tourettes, du må bare ignorere banneordet/oppskriften og late som ingenting og lese videre.

Akkurat så «midt i teksten uten overgang» er altså veldig mange av oppskriftene.

Eller ta begynnelsen av kapittel 12, A Taxing Experience. Først en sjulinjersparagraf om Hebridene og whisky derfra. Så en ny paragraf, en setning, tre linjer, om at ordet whisky stammer fra det skotske uisge beatha. Så blar vi om, og der er det jammen en oppskrift, gitt, riktignok med en trivelig anekdote om McCormacks mor som en slags innledning, men anekdoten har ingenting med whisky eller Hebridene å gjøre, selv om ordene gaelisk og Skottland nevnes. Og rett etter oppskriften begynner det hele å handle om whisky på Hebridene igjen.

På siden etter ertesuppa dukker for øvrig den merkeligste «faktaopplysningen» i boka opp (markert av meg med «?!» under lesing): “The Coffey still is an example of fractional distillation and with this method not only does the process of extracting alchohol from a wash become far quicker, the amount of alcohol you get is greatly increased. A pot still will give you 40-50 per cent alchohol, whereas a Coffey still will produce a liquid that is 80-90 per cent alcohol and a lot faster.” (Side 166) Det er muligens bare dårlig forklart, heller enn direkte feil, for det kan godt tenkes at om du blander hode, hjerte og hale fra en potstilldestillasjon ender du med 40-50 prosent I gjennomsnitt, men for det første gjør man jo ikke det og for det andre hopper McCormack glatt over den destillasjonen som skjer mellom wash og spirit still på et maltwhiskydestilleri som bruker potstills, og den destillasjonen gir bare 20-25 % alkohol. *

Innimellom får vi noen riktig gode anekdoter, som forklaringen på hvorfor det finnes ganske store inns på tilsynelatende øde plasser i Skottland: «No one in Scotland could buy a drink in a public place on a Sunday unless they were a bona fide traveller – which meant having travelled a distance of over 20 miles. (…) You can still see large inns in unexpected places in Scotland, and if you look at them on a map, many are just outwith the 20-mile boundary of a big city. They were all places families would drive to in order to have an alcoholic drink.” (Side 39) Mange av anekdotene handler til og med delvis om whisky og/eller mat. Men innimellom får vi også noen… Vel, overlange utlegginger om ting som ikke har med noen av delene å gjøre. På side 189 starter det jeg helst vil beskrive som en «rant» om Lanarshire og Wishaw (der McCormacks far vokste opp) og når jeg tror den endelig er ferdig og vi faktisk skal komme til whiskyrestauranten det egentlig skal handle om får vi en to-siders utlegning om veiarbeid, så først på side 194 kan vi lese om resturanten i Wishaw som har 1300 whiskyer på menyen. (Det hjelper selvsagt ikke på humøret mitt at en av mine pet peeves er folk som kjører bil og klager over veiarbeid. Du vil at veien skal vedlikeholdes, men bare ikke akkurat når DU skal kjøre der?)

Jeg blir langt mildere stemt når McCormack drar til Campbeltown og møter Mark Watt (side 272) og beskriver ham i særdeles flatterende ordelag. Jeg har kjent Mark i femten år eller der omkring og kan ikke annet enn å si meg enig i hvert bidige ord. Får du noen gang sjansen til å gå på en smaking med Mark bør du gripe dem med begge hender.

Senere i samme kapittel nikker jeg gjenkjennende når McCormack beskriver hva slags folk du bør ha med deg på reise:

If you ever decide to go on any kind of road trip where you are dependent on public transport, take friends like Sam, Sheri or Wullie. Their patience and laughter at being cold, or being in a rubbish place, or sleeping on a bench; their ability to turn anything and everything into a joke left me marveling at my good luck in knowing such people. Travel companions can be complicated, but the best are determined to enjoy themselves no matter what and aren’t fazed by unexpected weather, travel arrangements or conversations with strangers.

(Side 296.) Jeg har lest dårligere reisebeskrivelser fra Skottland og dårligere tekster om whisky. Det er mye med Chasing the Dram som er bra, og hadde jeg ikke skullet skrive om boka hadde jeg kanskje lettere oversett det negative. Dessverre skulle jeg jo det, så jeg ble sittende og irritere meg over springende narrativ og oppskriftstourette. Sistnevnte er jeg forresten ikke helt ferdig med, for vet du hva det verste er? Det finnes ingen indeks eller innholdsfortegnelse som forteller deg hvor oppskriftene finnes. Den dagen du finner ut at du skal teste McCormacks oppskrift på Pakora, si, ja da må du bare pent bla deg gjennom bokas 313 sider til du finner den. (Ja, ikke jeg da, for jeg var lur nok til å markere den siden med en Post-it.) Så, styr ikke unna, nødvendigvis, men utstyr deg med Post-its og en porsjon velvilje, så kan du få en helt ok leseopplevelse. Tror jeg.

__________________________

* Om du ikke kan noe om maltwhiskydestillasjon og har lyst til å lære mer kan jeg anbefale å lese min egen whiskyskole, del 4, som nettopp handler om hvordan maltwhisky lages.

The Girl Who Drank the Moon – Kelly Barnhill

A buzz on Twitter a while back made me add The Girl Who Drank the Moon by Kelly Barnhill to one of my Adlibris orders, and it seemed like a good book to pick up while waiting for the next Pratchett from the library.

Warning: The following contains spoilers of sorts.

I can see why people would be enchanted by The Girl Who Drank the Moon, though for me it fell somewhat short of its potential (perhaps precisely because I had read about people being enchanted). I’m hard pressed to put my finger on exactly why, though, because when I try to sum up the cast of characters and the plot it seems to me that the book should be a perfect fit. The closest I have come to a reason is that I don’t feel I get to know any of the main characters as well as I’d like, or as well as I’d need to in order to really care about what happens to them. It is partly a consequence of the way the plot centers around forgetting (or rather repression of memories) and storytelling as a way to deceive rather than inform. The reader is partly kept in the dark along with the characters, which is unavoidable for the plot’s progression, but I think this is what detracts from the character building. For a large part of the novel the main characters are not wholly themselves, insofar as you need your memories to be yourself, and it certainly affected my perception of Luna, Xan, Antain and the rest. That said, towards the last hundred pages or so the fog is lifted, literally and figuratively, and I am much more invested in «what happens next». Unfortunately, of course, the novel then ends (and it’s not reading as though a sequel is intended).

Still, it’s a good book, in fact I’d say it’s a very good book. It just lacked that final 5 % tug-at-my-heartstrings-from-page-1, and that is so exceedingly rare that it really is unreasonable to ask for it.

Checkout: A Life on the Tills – Anna Sam

As a long-time reader of Not Always Right, including the sometime sister blog, now sub-category Not Always Working, the subject matter of Checkout is not new to me. In fact, although I have never worked the tills myself, I’ve briefly worked in customer service and also have sufficient empathy to realise that the person behind the till (the checkout girl, according to Anna Sam, hereabouts it’s just as frequently – I think, though I haven’t counted – a checkout boy) is a person, and that jokes such as «oh, if it has no price it must be free, right?» are not funny the one billionth time (if they ever were).

However, reading about clueless customers and hopeless coworkers is entertaining (you get the latter in all industries), and so I was rather looking forward to Checkout. But I must admit the book left me less than enthusiastic. I don’t know exactly what I’d expected, but I guess probably more actual anecdotes, something there is very little of. The book reads as a sort of (spoof) manual for wannabe checkout girls, explaining the various duties (counting your box at the end of the day) and challenges (finding a chair for your till; as management never replaces broken ones there is a shortage) you will encounter. Along the way there are customer stories, to be sure, but they are mostly anonymised to such an extent that they are left somewhat flat. I understand the need to anonymise, especially while you’re still employed as a checkout girl (and as far as I understand Sam first wrote a blog before being given a book contract), but it does spoil the impact, at least when it’s carried out to the degree it is here.

Another thing that bothered me, and it’s a niggling concern and probably a matter of personal taste, is that my English copy refers to British conditions whenever there are identifiable details such as currency and brands. As the book was first published in French (as Les tribulations d’une caissière) I am pretty sure that lines such as «According to the latest news the Bank of England has run out of small coins» (page 127) and «Yet again I ask for £1 and £2 coins» (page 171) did not refer to Bank of England and £ in the original. I may be unusually aware that I’m reading a translation (as I so seldom do, partly because I am so aware, it’s something of a Catch 22), but I am annoyed rather than helped by the translation of such details, and it breaks my reading flow.

In conclusion, I guess if you’re the sort of person who treats the cashier as a robot or your own personal servant, you might need to read this book, but I doubt you will. And in any case you – and the rest of us – would be better off reading Not Always Right, to be honest.

My copy will be bookcrossed. I guess I should leave it in a supermarket?

Vær snill med dyrene – Monica Isakstuen

Vær snill med dyrene er denne månedens valg i boksirkelen jeg er med i, ellers tror jeg neppe jeg ville lest boka, siden temaet ikke er et jeg normalt oppsøker. Utgangspunktet for fortellingen er en liten familie på tre, mor, far og barn, der barnets ankomst gjør at forholdet mellom mor og far sprekker og familien går i oppløsning. Det er moren, Karen, som er fortellerstemmen, så vi ser alt fra hennes perspektiv. Hun sliter med skyldfølelse for å ha gått (for det var hun som gikk) og med separasjonsangst når hun må sende barnet fra seg til faren annenhver uke. Karen har også selv en mor som ble sittende alene med to barn når mannen gikk, og som ikke viser noen særlig forståelse for datterens valg om å gå.

Romanen er på drygt to hundre sider, men går relativt fort å lese siden mange av «kapitlene» er svært korte – en paragraf bare, eller en enkelt setning til og med – og likevel får en hel side for seg selv.

I begynnelsen hadde jeg litt samme reaksjon som min bekjent hadde til Tung tids tale: «Barna mine er for små, jeg klarer ikke lese dette» (til tross for at min yngste er flere år eldre enn barnet i boka). Fortellingen gikk altså inn på meg og gjenkjennelsesfaktoren var der, selv om (kryss i taket og bank i bordet) det ikke ligger an til at jeg (vi) skal havne i samme situasjon med det første. Hvor godt hadde jeg taklet å være deltidsmor? Hadde jeg hengt meg opp i alle detaljer og analysert barnas reaksjoner for å finne ut om de hadde det best hos meg eller ham? Hadde jeg sagt som bokas forteller (et utsagn som gjentas flere ganger i boka):

Jeg vet, jeg vet, jeg vet. Dette er ingen konkurranse. Men jeg vil vinne den.

(s. 56, bl.a.) Jeg håper jeg slipper å finne ut av det.

Men et stykke ut i boka begynte jeg å miste noe av sympatien for Karen. Det blir for mye, rett og slett, for sytete, for langdrygt. Det blir meg, meg, meg. Selv i passasjene der hun bekymrer seg for datteren er det mer fokus på hennes valg og hennes følelser dersom de valgene påvirker datteren negativt enn noe jeg klarer å lese som reell bekymring for barnet som et separat individ. Jeg begynte med hobbypsykologi: Kan hun ha en form for depresjon? Men det framstilles ikke sånn, som jeg leser det (da hadde jeg kanskje hatt sympati likevel), i stedet blir jeg sittende og tenke «Men ta deg sammen, da, menneske!» Innen boka er ferdig (og det går som nevnt rimelig fort) er jeg lunken, og jeg ga den skarve to av fem stjerner på Goodreads.

Addendum: Nå som jeg har lest og skrevet om boka selv kunne jeg kikke litt på hva andre bloggere har sagt, og her er et par lenker for de som vil ha fler synspunkter. Boka fikk forøvrig Brageprisen i 2016 (noe jeg hadde glemt fram til nå), så føyer seg pent inn i rekken av «populære norske bøker jeg ikke liker»:

Aya fra Yopougon: Sesong 2 – Marguerite Abouet og Clément Oubrerie

Jeg leste den første samlingen om Aya i 2016, men skrev ikke om den. Det blir ikke noe langt innlegg om del to heller, men jeg synes serien fortjener noen ord. Forfatteren av serien, Marguerite Abouet, er selv fra Elfenbenskysten der handlingen i denne tegneserien – eller «grafiske romanen» – er lagt. Abouet flyttet til Frankrike når hun var tolv, fortellingen og Aya er basert på hennes barndomsminner om livet i Abidjan, i det som var en fredfull og framgangsrik periode i Elfenbenskystens historie.

Serien føyer seg selvsagt fint inn i lesemålene mine om mangfold, men er også verdt å ta en titt på for sin egen del. Det er mange forskjellige historier som fortelles her, og Aya fungerer mer som et slags midtpunkt som alle de andre personene har til felles enn som noe hovedperson i tradisjonell forstand. Clément Oubreries tegninger fungerer utmerket sammen med teksten. Denne samlingen avslutter historien om Aya, noe jeg er litt lei meg for, for jeg skulle gjerne visst hva som skjedde videre, men jeg kan ikke beskylde Abouet for å etterlate noen løse tråder.

Boka er opprinnelig på fransk. Den norske utgaven er utgitt av Minuskel Forlag, oversettelsen er ved Alexander Leborg.

Tung tids tale – Olaug Nilssen

Når kortlista for Bokbloggerprisen 2017 var klar reserverte jeg alle bøkene på biblioteket og tenkte at de fordeler de seg vel naturlig utover året. Den gang ei. Plutselig satt jeg med 5 av 6 utlånt. I kombinasjon med dårlig lese-mojo ble resultatet heller labert, 4 av 5 ble levert tilbake ulest. Men Tung tids tale, den er såpass kort at DEN skulle jeg komme meg gjennom, tenkte jeg. Og det gjorde jeg også, om noe sent med tanke på samlesingen, som foregikk i mars.

Boka er altså på kortlista, i romanklassen siden den offisielt er en roman. Det er nok en fortjent plass, for det er en sterk bok. Jeg har en bekjent som sier hun begynte på den, men var nødt til å slutte når hun kom til diskusjonen om språkutvikling fordi barna hennes er for små. Det har jeg stor forståelse for, jeg tror jeg også hadde hatt vanskeligheter med å lese dette uten automatisk å begynne å se etter symptomer hos egne barn desom de hadde vært i rett (eller kanskje heller feil?) alder.

Eg skulle vore ein militant inkluderingsoptimist.

(s. 136)Sønnen til fortelleren har diagnosen regressiv autisme, han utviklet seg «normalt» (var faktisk i forkant språkmessig bl.a.) fram til to-tre års alder, men så gikk utviklingen plutselig tilbake. Det er (minst) tre sider ved fortellingen, det er sorg og maktesløshet over «tapet» av det barnet som man først ble kjent med, det er kamp med etater, byråkrater og helsepersonell for å få den hjelpen man trenger (og har rett på) både for foreldre og søskens skyld, men ikke minst for barnet selv sin skyld, og det hele gjennomsyres av kjærligheten til det barnet man nå faktisk har.

Mange av passasjene som ga mest gjenklang hos meg var de som i ulik grad belyste følelsen av å ikke strekke til, ikke oppfylle de forventningene samfunnet har til deg som forelder, særlig om du er blitt erklært «ressurssterk», slik som foreldrene i denne boka er.

Eg legg meg igjen, utan særleg håp. Du må kvile. Kvile er nødvendig. Alle treng å kvile. Ja. Men nokon disponerer tida betre, det er skilnaden på meg og dei, og det at eg ikkje disponerer tida mi godt nok, gjer at det er mi eiga skuld at eg må kvile no. Derfor står eg opp og disponerer tida, etter først å ha prøvd å kome på kva som er eksempel på god disponering av tid i dette huset.

(s. 35) Jeg har jo ikke slike ekstreme utfordringer som forelder som et barn med kompleks diagnose gir, men jeg tror det er uungåelig å føle på «tidsklemma» og alle burde og skulle. Ingen rekker alt og hva du prioriterer og hva du prioriterer bort kan det alltids stilles spørsmål ved, enten det er din egen indre stemme som stiller spørsmålene eller de rent faktisk kommer utenfra. Her er altså et gjenkjennelig tema, men i n’te potens.

– Det er berre å gjere alt dette, det er ikkje noko vanskeleg når det er automatisert!
– Så sterk du er, seier alle som passerer forbi.
– Eg har aldri tenkt at dette er ei bør, ropar eg, – aldri!
– No tar du det på den rette måten, seier alle.
– Eg er situasjonen overlegen, ropar eg, – både mentalt og moralsk!
– Det gler oss, seier alle og glir forbi.

(s. 96) I mitt tilfelle er det jeg som har diagnosen (og den er forhåpentligvis forbigående), men jeg har kjent på dette. «Du er så sterk» sier bekjente, «du som har små barn og alt». Javel, tenker jeg. Hva er alternativet? Jeg kan jo ikke bare legge meg ned og svinne hen, heller?

En roman, altså. Sjangeruavhengig er dette en fantastisk bok, men jeg må innrømme at jeg var ukomfortabel med plasseringen i romasjangeren mens jeg leste. Jeg hadde hørt om det selvbiografiske aspektet i bruddstykker bare, og ble derfor sittende og pirke i teksten mentalt: Hva er «sant» og hva er fiksjon? Etter å ha lest ferdig boka selv begynte jeg å se gjennom innleggene til de andre bloggerne, med utgangspunkt i samlesningsposten. Og via dem kom jeg til dette intervjuet i Dagbladet der Olaug Nilssen forklarer hvorfor dette ble en roman, noe som ikke var det opprinnelige utgangspunktet:

Det har heller ikke vært selvsagt at boka skulle bli en roman. Hun har fått et faglitterært stipend som hun nå må betale tilbake.

– Det var som om formen vant litt over den fulle og hele sannheten. Jeg måtte også endre litt på noen personer, for ikke å henge ut noen. Men jeg har ikke skrevet en rapport om alt vi har vært igjennom. Det er mer en erkjennelsesreise. Jeg synes det er en kjærlighetshistorie.

(Dagbladet) Hun fortsetter med å fortelle hvordan hun jobbet med boka, at hun først skrev ned scener som faktisk har skjedd og så fylte på med oppdiktede ting for å få fram et helhetlig bilde.

Jeg prøver å unngå å lese for mye om en bok før jeg leser selve boka. I dette tilfellet hadde det hjulpet meg å lese Dagbladet-intervjuet først, men det kunne jeg jo ikke vite. Hadde en variant av intervjuet derimot vært en del av selve boka, gjerne i form av et forord, hadde det bedret min leseopplevelse i alle fall. Et tips til pocketutgaven?

Når det er sagt er det vel en heller beskjeden innvending, og det meste annet med boka er så bra som det kan få blitt. Les den!

Once – Morris Gleitzman

Jeg vurderte å vente med å skrive om Once av Morris Gleitzman til jeg hadde lest hele serien, men erfaringsmessig er det bedre om jeg blogger når jeg er i siget, så da får jeg heller komme tilbake til de andre bøkene. Jeg ville også normalt skrevet på engelsk, siden jeg har lest boka på engelsk, men siden den er oversatt til norsk føler jeg at det kan være greit at det finnes innlegg om den på norsk (det er innlegg på norsk om barne- og ungdomsbøker som får suverent mest treff på bloggen i årevis etter at de er skrevet, så det er tydelig at det er behov for slikt). Den norske oversettelsen heter En gang og er utgitt på Cappelen Damm. Bok to er også oversatt – – men der stoppet det visst (desverre!).

Grunnen til at jeg leste boka (i alle fall nå) er at klassen til elleveåringen har hatt den som høytlesing, og så fort de var ferdig med å lese den ville hun på biblioteket for å låne resten av serien (det var for stor konkurranse på skolebiblioteket, som bare hadde to eksemplarer, når en hel klasse ville låne samtidig…). Hun leser en del, men er ikke boksluker på samme måte som jeg var (jeg hadde et snitt på mer enn en bok om dagen i den alderen), så når hun plutselig leser seks bøker i løpet av en drøy uke, og «ved et uhell» leser tre kapitler til når jeg har bedt henne lese ferdig kapittelet og skru av lyset, er det bemerkelsesverdig.

Once er første bok i en serie, nå seks bøker, om Felix, en jødisk gutt i Polen under andre verdenskrig. Alle voksne får vondt i hjertet bare av den setningen, men målgruppa for denne boka er barn. Og i likhet med majoriteten av de tenkte leserene er Felix også til å begynne med uvitende om hva som foregår, noe som er et effektivt grep fra Gleitzman. Felix’ foreldre var bokhandlere, og har sendt ham til et katolsk barnehjem drevet av nonner langt oppe i fjellene «mens de finner ut hvorfor de ikke får bøker levert lenger». Handlingen starter i 1942, da har Felix vært på barnehjemmet i tre år og åtte måneder. Han har brukt tiden på å dikte opp historier om hva foreldrene driver med, for han har livlig fantasi og et talent for å fortelle. Men så kommer verden plutselig tett på, i form av nazisoldater som brenner en del av nonnenes bøker. Felix bestemmer seg for at han er nødt til å forsøke å finne foreldrene, men først må han dra hjem og gjemme bøkene de har i butikken. Det er jo ikke sikkert foreldrene vet at nazistene brenner jødiske bøker, dersom de fortsatt er ute og reiser for å finne ut av hvorfor leveringene har stoppet. Han rømmer derfor fra barnehjemmet og finner veien tilbake til landsbyen han kommer fra.

Sakte men sikkert går det opp for Felix at det ikke bare er jødiske bøker nazistene hater, selv om han klamrer seg til sine egne historier så lenge som mulig blir det til slutt umulig å ikke ta inn over seg det han bevitner – og hører av rykter – på sin ferd gjennom Polen. Mye på samme måte som mange både jøder og andre valgte å tro den beste versjonen av hendelsene til det ble motbevist på den mest brutale måten. I Once ser vi det skjer i form av en strøm av jøder som hentes i ghettoen for å sendes på arbeidsleir på landet. De tror heller på historien soldatene forteller om snille gårdeiere som trenger arbeidskraft enn på den enslige rømlingen som har klart å komme seg tilbake for å advare om dødsleirene.

Det er en ganske brutal bok for en elleveåring, det spares ikke på grusomhetene, men så var da også holocaust en brutal epoke, og jeg er absolutt tilhenger av påstanden om at de som ikke kjenner til historien er dømt til å gjenta den. Derfor er bøker som levendegjør historien så viktige, også for barn. Å internalisere fortellingene som man gjør når man lever seg skikkelig inn i en bok fungerer som en slags vaksine, i dette tilfellet mot holocaustfornektelse og konspirasjonsteorier. Det er fristende å si at det er spesielt viktig i dagens debattklima, men egentlig er det viktig uansett hvordan samfunnet ellers ser ut, for hadde mange nok av dagens voksne lest bøker som Once når de var elleve hadde kanskje ikke dagens debattklima sett ut som det gjør.

Det eneste som trekker ned for meg i denne boka er det stilistiske grepet med å bruke «Once» som starten på første setning hvert kapittel. Det fungerer i noen tilfeller, men mange av setningene blir kunstige. På den annen side er det et grep som fungerer bedre ved repitisjon, så innen jeg er ferdig med Then, Now, After, Soon og Maybe (forutsatt at grepet videreføres) kan det være jeg synes det er genialt i stedet for irriterende. Uansett er det en pytteliten detalj og overhodet ingen grunn til ikke helhjertet å anbefale boka, både til voksne og til barn fra «tweens» og opp.