Kategoriarkiv: Aardwolf – one hit wonders

Checkout: A Life on the Tills – Anna Sam

As a long-time reader of Not Always Right, including the sometime sister blog, now sub-category Not Always Working, the subject matter of Checkout is not new to me. In fact, although I have never worked the tills myself, I’ve briefly worked in customer service and also have sufficient empathy to realise that the person behind the till (the checkout girl, according to Anna Sam, hereabouts it’s just as frequently – I think, though I haven’t counted – a checkout boy) is a person, and that jokes such as «oh, if it has no price it must be free, right?» are not funny the one billionth time (if they ever were).

However, reading about clueless customers and hopeless coworkers is entertaining (you get the latter in all industries), and so I was rather looking forward to Checkout. But I must admit the book left me less than enthusiastic. I don’t know exactly what I’d expected, but I guess probably more actual anecdotes, something there is very little of. The book reads as a sort of (spoof) manual for wannabe checkout girls, explaining the various duties (counting your box at the end of the day) and challenges (finding a chair for your till; as management never replaces broken ones there is a shortage) you will encounter. Along the way there are customer stories, to be sure, but they are mostly anonymised to such an extent that they are left somewhat flat. I understand the need to anonymise, especially while you’re still employed as a checkout girl (and as far as I understand Sam first wrote a blog before being given a book contract), but it does spoil the impact, at least when it’s carried out to the degree it is here.

Another thing that bothered me, and it’s a niggling concern and probably a matter of personal taste, is that my English copy refers to British conditions whenever there are identifiable details such as currency and brands. As the book was first published in French (as Les tribulations d’une caissière) I am pretty sure that lines such as «According to the latest news the Bank of England has run out of small coins» (page 127) and «Yet again I ask for £1 and £2 coins» (page 171) did not refer to Bank of England and £ in the original. I may be unusually aware that I’m reading a translation (as I so seldom do, partly because I am so aware, it’s something of a Catch 22), but I am annoyed rather than helped by the translation of such details, and it breaks my reading flow.

In conclusion, I guess if you’re the sort of person who treats the cashier as a robot or your own personal servant, you might need to read this book, but I doubt you will. And in any case you – and the rest of us – would be better off reading Not Always Right, to be honest.

My copy will be bookcrossed. I guess I should leave it in a supermarket?

Vær snill med dyrene – Monica Isakstuen

Vær snill med dyrene er denne månedens valg i boksirkelen jeg er med i, ellers tror jeg neppe jeg ville lest boka, siden temaet ikke er et jeg normalt oppsøker. Utgangspunktet for fortellingen er en liten familie på tre, mor, far og barn, der barnets ankomst gjør at forholdet mellom mor og far sprekker og familien går i oppløsning. Det er moren, Karen, som er fortellerstemmen, så vi ser alt fra hennes perspektiv. Hun sliter med skyldfølelse for å ha gått (for det var hun som gikk) og med separasjonsangst når hun må sende barnet fra seg til faren annenhver uke. Karen har også selv en mor som ble sittende alene med to barn når mannen gikk, og som ikke viser noen særlig forståelse for datterens valg om å gå.

Romanen er på drygt to hundre sider, men går relativt fort å lese siden mange av «kapitlene» er svært korte – en paragraf bare, eller en enkelt setning til og med – og likevel får en hel side for seg selv.

I begynnelsen hadde jeg litt samme reaksjon som min bekjent hadde til Tung tids tale: «Barna mine er for små, jeg klarer ikke lese dette» (til tross for at min yngste er flere år eldre enn barnet i boka). Fortellingen gikk altså inn på meg og gjenkjennelsesfaktoren var der, selv om (kryss i taket og bank i bordet) det ikke ligger an til at jeg (vi) skal havne i samme situasjon med det første. Hvor godt hadde jeg taklet å være deltidsmor? Hadde jeg hengt meg opp i alle detaljer og analysert barnas reaksjoner for å finne ut om de hadde det best hos meg eller ham? Hadde jeg sagt som bokas forteller (et utsagn som gjentas flere ganger i boka):

Jeg vet, jeg vet, jeg vet. Dette er ingen konkurranse. Men jeg vil vinne den.

(s. 56, bl.a.) Jeg håper jeg slipper å finne ut av det.

Men et stykke ut i boka begynte jeg å miste noe av sympatien for Karen. Det blir for mye, rett og slett, for sytete, for langdrygt. Det blir meg, meg, meg. Selv i passasjene der hun bekymrer seg for datteren er det mer fokus på hennes valg og hennes følelser dersom de valgene påvirker datteren negativt enn noe jeg klarer å lese som reell bekymring for barnet som et separat individ. Jeg begynte med hobbypsykologi: Kan hun ha en form for depresjon? Men det framstilles ikke sånn, som jeg leser det (da hadde jeg kanskje hatt sympati likevel), i stedet blir jeg sittende og tenke «Men ta deg sammen, da, menneske!» Innen boka er ferdig (og det går som nevnt rimelig fort) er jeg lunken, og jeg ga den skarve to av fem stjerner på Goodreads.

Addendum: Nå som jeg har lest og skrevet om boka selv kunne jeg kikke litt på hva andre bloggere har sagt, og her er et par lenker for de som vil ha fler synspunkter. Boka fikk forøvrig Brageprisen i 2016 (noe jeg hadde glemt fram til nå), så føyer seg pent inn i rekken av «populære norske bøker jeg ikke liker»:

Aya fra Yopougon: Sesong 2 – Marguerite Abouet og Clément Oubrerie

Jeg leste den første samlingen om Aya i 2016, men skrev ikke om den. Det blir ikke noe langt innlegg om del to heller, men jeg synes serien fortjener noen ord. Forfatteren av serien, Marguerite Abouet, er selv fra Elfenbenskysten der handlingen i denne tegneserien – eller «grafiske romanen» – er lagt. Abouet flyttet til Frankrike når hun var tolv, fortellingen og Aya er basert på hennes barndomsminner om livet i Abidjan, i det som var en fredfull og framgangsrik periode i Elfenbenskystens historie.

Serien føyer seg selvsagt fint inn i lesemålene mine om mangfold, men er også verdt å ta en titt på for sin egen del. Det er mange forskjellige historier som fortelles her, og Aya fungerer mer som et slags midtpunkt som alle de andre personene har til felles enn som noe hovedperson i tradisjonell forstand. Clément Oubreries tegninger fungerer utmerket sammen med teksten. Denne samlingen avslutter historien om Aya, noe jeg er litt lei meg for, for jeg skulle gjerne visst hva som skjedde videre, men jeg kan ikke beskylde Abouet for å etterlate noen løse tråder.

Boka er opprinnelig på fransk. Den norske utgaven er utgitt av Minuskel Forlag, oversettelsen er ved Alexander Leborg.

Tung tids tale – Olaug Nilssen

Når kortlista for Bokbloggerprisen 2017 var klar reserverte jeg alle bøkene på biblioteket og tenkte at de fordeler de seg vel naturlig utover året. Den gang ei. Plutselig satt jeg med 5 av 6 utlånt. I kombinasjon med dårlig lese-mojo ble resultatet heller labert, 4 av 5 ble levert tilbake ulest. Men Tung tids tale, den er såpass kort at DEN skulle jeg komme meg gjennom, tenkte jeg. Og det gjorde jeg også, om noe sent med tanke på samlesingen, som foregikk i mars.

Boka er altså på kortlista, i romanklassen siden den offisielt er en roman. Det er nok en fortjent plass, for det er en sterk bok. Jeg har en bekjent som sier hun begynte på den, men var nødt til å slutte når hun kom til diskusjonen om språkutvikling fordi barna hennes er for små. Det har jeg stor forståelse for, jeg tror jeg også hadde hatt vanskeligheter med å lese dette uten automatisk å begynne å se etter symptomer hos egne barn desom de hadde vært i rett (eller kanskje heller feil?) alder.

Eg skulle vore ein militant inkluderingsoptimist.

(s. 136)Sønnen til fortelleren har diagnosen regressiv autisme, han utviklet seg «normalt» (var faktisk i forkant språkmessig bl.a.) fram til to-tre års alder, men så gikk utviklingen plutselig tilbake. Det er (minst) tre sider ved fortellingen, det er sorg og maktesløshet over «tapet» av det barnet som man først ble kjent med, det er kamp med etater, byråkrater og helsepersonell for å få den hjelpen man trenger (og har rett på) både for foreldre og søskens skyld, men ikke minst for barnet selv sin skyld, og det hele gjennomsyres av kjærligheten til det barnet man nå faktisk har.

Mange av passasjene som ga mest gjenklang hos meg var de som i ulik grad belyste følelsen av å ikke strekke til, ikke oppfylle de forventningene samfunnet har til deg som forelder, særlig om du er blitt erklært «ressurssterk», slik som foreldrene i denne boka er.

Eg legg meg igjen, utan særleg håp. Du må kvile. Kvile er nødvendig. Alle treng å kvile. Ja. Men nokon disponerer tida betre, det er skilnaden på meg og dei, og det at eg ikkje disponerer tida mi godt nok, gjer at det er mi eiga skuld at eg må kvile no. Derfor står eg opp og disponerer tida, etter først å ha prøvd å kome på kva som er eksempel på god disponering av tid i dette huset.

(s. 35) Jeg har jo ikke slike ekstreme utfordringer som forelder som et barn med kompleks diagnose gir, men jeg tror det er uungåelig å føle på «tidsklemma» og alle burde og skulle. Ingen rekker alt og hva du prioriterer og hva du prioriterer bort kan det alltids stilles spørsmål ved, enten det er din egen indre stemme som stiller spørsmålene eller de rent faktisk kommer utenfra. Her er altså et gjenkjennelig tema, men i n’te potens.

– Det er berre å gjere alt dette, det er ikkje noko vanskeleg når det er automatisert!
– Så sterk du er, seier alle som passerer forbi.
– Eg har aldri tenkt at dette er ei bør, ropar eg, – aldri!
– No tar du det på den rette måten, seier alle.
– Eg er situasjonen overlegen, ropar eg, – både mentalt og moralsk!
– Det gler oss, seier alle og glir forbi.

(s. 96) I mitt tilfelle er det jeg som har diagnosen (og den er forhåpentligvis forbigående), men jeg har kjent på dette. «Du er så sterk» sier bekjente, «du som har små barn og alt». Javel, tenker jeg. Hva er alternativet? Jeg kan jo ikke bare legge meg ned og svinne hen, heller?

En roman, altså. Sjangeruavhengig er dette en fantastisk bok, men jeg må innrømme at jeg var ukomfortabel med plasseringen i romasjangeren mens jeg leste. Jeg hadde hørt om det selvbiografiske aspektet i bruddstykker bare, og ble derfor sittende og pirke i teksten mentalt: Hva er «sant» og hva er fiksjon? Etter å ha lest ferdig boka selv begynte jeg å se gjennom innleggene til de andre bloggerne, med utgangspunkt i samlesningsposten. Og via dem kom jeg til dette intervjuet i Dagbladet der Olaug Nilssen forklarer hvorfor dette ble en roman, noe som ikke var det opprinnelige utgangspunktet:

Det har heller ikke vært selvsagt at boka skulle bli en roman. Hun har fått et faglitterært stipend som hun nå må betale tilbake.

– Det var som om formen vant litt over den fulle og hele sannheten. Jeg måtte også endre litt på noen personer, for ikke å henge ut noen. Men jeg har ikke skrevet en rapport om alt vi har vært igjennom. Det er mer en erkjennelsesreise. Jeg synes det er en kjærlighetshistorie.

(Dagbladet) Hun fortsetter med å fortelle hvordan hun jobbet med boka, at hun først skrev ned scener som faktisk har skjedd og så fylte på med oppdiktede ting for å få fram et helhetlig bilde.

Jeg prøver å unngå å lese for mye om en bok før jeg leser selve boka. I dette tilfellet hadde det hjulpet meg å lese Dagbladet-intervjuet først, men det kunne jeg jo ikke vite. Hadde en variant av intervjuet derimot vært en del av selve boka, gjerne i form av et forord, hadde det bedret min leseopplevelse i alle fall. Et tips til pocketutgaven?

Når det er sagt er det vel en heller beskjeden innvending, og det meste annet med boka er så bra som det kan få blitt. Les den!

Once – Morris Gleitzman

Jeg vurderte å vente med å skrive om Once av Morris Gleitzman til jeg hadde lest hele serien, men erfaringsmessig er det bedre om jeg blogger når jeg er i siget, så da får jeg heller komme tilbake til de andre bøkene. Jeg ville også normalt skrevet på engelsk, siden jeg har lest boka på engelsk, men siden den er oversatt til norsk føler jeg at det kan være greit at det finnes innlegg om den på norsk (det er innlegg på norsk om barne- og ungdomsbøker som får suverent mest treff på bloggen i årevis etter at de er skrevet, så det er tydelig at det er behov for slikt). Den norske oversettelsen heter En gang og er utgitt på Cappelen Damm. Bok to er også oversatt – – men der stoppet det visst (desverre!).

Grunnen til at jeg leste boka (i alle fall nå) er at klassen til elleveåringen har hatt den som høytlesing, og så fort de var ferdig med å lese den ville hun på biblioteket for å låne resten av serien (det var for stor konkurranse på skolebiblioteket, som bare hadde to eksemplarer, når en hel klasse ville låne samtidig…). Hun leser en del, men er ikke boksluker på samme måte som jeg var (jeg hadde et snitt på mer enn en bok om dagen i den alderen), så når hun plutselig leser seks bøker i løpet av en drøy uke, og «ved et uhell» leser tre kapitler til når jeg har bedt henne lese ferdig kapittelet og skru av lyset, er det bemerkelsesverdig.

Once er første bok i en serie, nå seks bøker, om Felix, en jødisk gutt i Polen under andre verdenskrig. Alle voksne får vondt i hjertet bare av den setningen, men målgruppa for denne boka er barn. Og i likhet med majoriteten av de tenkte leserene er Felix også til å begynne med uvitende om hva som foregår, noe som er et effektivt grep fra Gleitzman. Felix’ foreldre var bokhandlere, og har sendt ham til et katolsk barnehjem drevet av nonner langt oppe i fjellene «mens de finner ut hvorfor de ikke får bøker levert lenger». Handlingen starter i 1942, da har Felix vært på barnehjemmet i tre år og åtte måneder. Han har brukt tiden på å dikte opp historier om hva foreldrene driver med, for han har livlig fantasi og et talent for å fortelle. Men så kommer verden plutselig tett på, i form av nazisoldater som brenner en del av nonnenes bøker. Felix bestemmer seg for at han er nødt til å forsøke å finne foreldrene, men først må han dra hjem og gjemme bøkene de har i butikken. Det er jo ikke sikkert foreldrene vet at nazistene brenner jødiske bøker, dersom de fortsatt er ute og reiser for å finne ut av hvorfor leveringene har stoppet. Han rømmer derfor fra barnehjemmet og finner veien tilbake til landsbyen han kommer fra.

Sakte men sikkert går det opp for Felix at det ikke bare er jødiske bøker nazistene hater, selv om han klamrer seg til sine egne historier så lenge som mulig blir det til slutt umulig å ikke ta inn over seg det han bevitner – og hører av rykter – på sin ferd gjennom Polen. Mye på samme måte som mange både jøder og andre valgte å tro den beste versjonen av hendelsene til det ble motbevist på den mest brutale måten. I Once ser vi det skjer i form av en strøm av jøder som hentes i ghettoen for å sendes på arbeidsleir på landet. De tror heller på historien soldatene forteller om snille gårdeiere som trenger arbeidskraft enn på den enslige rømlingen som har klart å komme seg tilbake for å advare om dødsleirene.

Det er en ganske brutal bok for en elleveåring, det spares ikke på grusomhetene, men så var da også holocaust en brutal epoke, og jeg er absolutt tilhenger av påstanden om at de som ikke kjenner til historien er dømt til å gjenta den. Derfor er bøker som levendegjør historien så viktige, også for barn. Å internalisere fortellingene som man gjør når man lever seg skikkelig inn i en bok fungerer som en slags vaksine, i dette tilfellet mot holocaustfornektelse og konspirasjonsteorier. Det er fristende å si at det er spesielt viktig i dagens debattklima, men egentlig er det viktig uansett hvordan samfunnet ellers ser ut, for hadde mange nok av dagens voksne lest bøker som Once når de var elleve hadde kanskje ikke dagens debattklima sett ut som det gjør.

Det eneste som trekker ned for meg i denne boka er det stilistiske grepet med å bruke «Once» som starten på første setning hvert kapittel. Det fungerer i noen tilfeller, men mange av setningene blir kunstige. På den annen side er det et grep som fungerer bedre ved repitisjon, så innen jeg er ferdig med Then, Now, After, Soon og Maybe (forutsatt at grepet videreføres) kan det være jeg synes det er genialt i stedet for irriterende. Uansett er det en pytteliten detalj og overhodet ingen grunn til ikke helhjertet å anbefale boka, både til voksne og til barn fra «tweens» og opp.

The Princess Diarist – Carrie Fisher

After reading Wishful Drinking towards the end of last year I was eager to read more of Carrie Fisher, and therefore I picked up The Princess Diarist in London. I got a little stuck half-way through, but I don’t think that was Fisher’s fault, as I didn’t really read anything else either.

The book oversells itself a bit on the «behind the scenes on the Star Wars set» plot (if one can call it plot in a memoir?), as there is actually very little about the actual filming. Fisher does describe how the auditions happened, which is fascinating, but the main theme of the book is «Carrison», the affair between Fisher and her co-star Harrison Ford.

I’m not a Star Wars fan (I haven’t even seen all of the original three, though I keep meaning to), but even so I was a bit disappointed in this, partly because other people’s love-affairs (real, not fictional) don’t really interest me much. What does create interest, though, is the contrast between the young Fisher – the diarist – and the old Fisher. The former is just entering adulthood and is unsure about pretty much everything, quite far removed from the who-gives-a-fuck Fisher that has been catching my interest lately.

On the whole, though, the parts that deal directly with the events during filming are the least interesting parts of the book. Fisher’s musings on fame and fictional self are much more readworthy.

I had never been Princess Leia before and now I would be her forever. I would never not be Princess Leia. I had no idea how profoundly true that was and how long forever was.

Everything delivered in the style I recognise from Wishful Drinking, a slightly haphazard, very oral style, like you’ve sat down with Fisher one evening and she decides to tell you her story there and then. It creates intimacy, which I find charming, but also somewhat ironic, as one of the problems of being Princess Leia is that everybody feel like they already know you (and have a right to your time and attention) and now Fisher is creating a new connection to her readers/fans which has much of the same quality. However, I suppose that it might be a good thing, as this new connection is something she is in control of the contents of, as opposed to Leia, which was never first and foremost her creation.

Carrie Fisher is worth reading must be my conclusion, though I would definitely recommend Wishful Drinking over The Princess Diarist.

PS: Siden det ble dårlig med lesing av det andre jeg skulle ha lest i februar (og mars, forsåvidt), inkludert Anorektisk og andre kandidater, får jeg hevde at The Princess Diarist er mitt bidrag i biografilesesirkelen. At Fisher passer beskrivelsen «oppdragne piker» er det vel liten tvil om. At jeg er vel sent ute er ikke noe nytt (og det blir neppe siste gang).

This is How You Lose Her – Junot Díaz

Ikke boka som har vært hyllevarmer lengst, akkurat, men med over et år på hylla bør vel denne utgaven av This is How You Lose Her likevel greit kvalifisere til Bokhyllelesing 2018 sitt januartema: Gult omslag. (Resten av innlegget blir på engelsk, siden boka ble lest på engelsk.)

I must admit that had I noticed that This is How You Lose Her was described as a «collection of stories» rather than a novel, I would probably have left it on the book-sharing table at the bookblogger meetup. And I would probably not have started it now, even if I hadn’t left it. But I did. And since I brought it along to read on my way to London – the only book I brought, seeing as I knew I’d be purchasing books enough once there – I decided to stick to it in any case. The book was finished on the tube from Heathrow, so the timing was pretty good, though I must admit that I pushed through the last half knowing that if I didn’t finish before aqcuiring new reads I would probably have to log it as dnf.

So. A collection of stories, they say. And so it is. However, I found it a weird collection. At least four of the stories are about the same family (or at least uses the same names, the narrator, Yunior and Rafa – his elder brother – and the same basic plot), which ought to please me, I guess, since my main gripe with short-stories is that I don’t get to know enough about the characters. However, I’m not so sure I wanted to know quite so much about these characters, so that’s a hitch. On the other hand, the story I liked best (and which I would recommend, despite the coming gripe), Otravida, otravez,  ended a bit too abruptly for me. I want to know what happened next! And yes, I can quite see why the author would leave it open-ended, but I still want to know.

On the whole there are positive things to say about the book. Some of the insights into the plight of immigrants are both poignant and illuminating (to those of us privileged enough to not have been in that situation for generations). The language is frequently quoteworthy. The casual sex and infidelity, though, that just gets too repetitive for me. And some of the stories are written in second person narrative (echoing the «you» in the title) and I may have mentioned before that I HATE second person narrative? It may be meant to connect the reader to the story, for me it does the complete opposite. In the end, as mentioned, I finished mostly out of defiance (and lack of other reading options) and gave it a lukewarm two stars on Goodreads. Still, it had its moments, and I’ll end with a quote from the story I most recommend, Otravida, otravez, page 66:

Ana Iris once asked me if I loved him and I told her about the lights in my old home in the capital, how they flickered and you never knew if they would go out or not. You put down your things and you waited and couldn’t do anything really until the lights decided. This, I told her, is how I feel.

I left the book in a phone booth by Christchurch Gardens in London, if it gets logged its journey can be followed on Bookcrossing.

Wonder Woman – Greg Rucka et al.

I rask rekkefølge har jeg lest tre Wonder Woman album, Vol. 1: The Lies, Vol. 2: Year One og Vol. 3: The Truth. Jeg har i liten grad lest superhelt-tegneserier, og har sikkert begynt i «feil ende» så og si, med Ms Marvel og Squirrel Girl, for jeg har følelsen av at det er tonnevis med backstory og inside jokes som går meg hus forbi. Så også her, forsåvidt. Men fengende synes jeg det er likevel. I denne serien, Goodreads omtaler den som serie nummer fem, finner Diana (altså Wonder Woman) ut at noen har lurt henne, deler av livet har vært illusjoner og etterhvert viser det seg til og med at det hun husker som besøk hjem til Themyscira – amazonenes mytiske øy – aldri egentlig har skjedd. Dessuten er noen på jakt etter henne. Løsningen får vi ikke i disse tre albumene, så jeg blir nok nødt til å lese 4 og 5 også i håp om å få en avslutning på historien.

Nesten menneske – Alfred Fidjestøl

Jeg satt meg på venteliste for Nesten menneske med en halv plan om å lese den i biografilesesirkelen på tampen av 2017, men fikk den ikke i tide til det. Jeg hentet den likevel på biblioteket, og siden den havnet på langlista til Bokbloggerprisen fant jeg ut at jeg like gjerne kunne lese den før jeg leverer den tilbake. Nå ble jo kortlista klar i dag, og Nesten menneske er ikke på den, men den kan jo dukke opp som joker.

Jeg er fem år eldre enn Julius, og siden jeg er vokst opp i Norge betyr det at han har vært tilstedeværende skikkelse i livet mitt så lenge jeg kan huske, på lik linje med f.eks. Haakon og Märtha – en sammeligning Fidjestøl også gjør. Faktisk har jeg nok vært langt mer interessert i Julius enn i kongefamilien (jeg har ingen planer om å lese biografier om noen av dem, for å si det sånn), selv om jeg ikke aktivt har oppsøkt nyheter om ham heller. Men bildene av sjimpansebabyen med t-bleier og tilhørende rød-og-hvitstripete t-truse har brent seg inn i bevisstheten min, ikke minst fordi jeg i 1981 fikk en lillebror som brukte samme type bleier (jeg fant en blogg som har lagt ut bilde av en bleiepakke fra den tiden, om du er født senere og er nysgjerrig eller har opplevd den og er nostalgisk).

Fidjestøl har skrevet en ganske spesiell biografi, men det var kanskje uungåelig gitt premissene. Man kan ikke intervjue Julius for få høre hans tanker om livet, han har ikke skrevet brev eller dagbok man kan lese.  Det forfatteren derimot har gjort er å trekke inn relevant forskning på sjimpanser for å forklare dynamikken i Julius’ «familie» – sjimpanseflokken i Kristiansand – og forsøke å gjøre noen kvalifiserte gjetninger om hvordan Julius selv kan ha opplevd det hele. Det gjør boka lesverdig på en helt annen måte enn en mer Se & Hør-aktig «hjemme hos» fortelling ville vært. Sjimpanser er de dyrene vi er i nærest slekt med – nettopp nesten menneske – og innsikt i sjimpansenes liv er dermed kanskje ekstra interessant.

Som bonus får man altså også et slags «husker du», med små glimt fra den norske medieverdenen de siste førti årene. Boka er også illustrert med bilder fra arkivet, både av Julius og av sjimpanser og mennesker som har spilt en rolle i livet hans, og jeg må innrømme at jeg til stadighet ble sittende og stirre inn i øynene til disse «dyra», og jeg nikket derfor gjenkjennende når siste kapittel viste seg å hete «Desse auga».

Elisabeth på Bokstavelig talt har uttrykt overraskelse over at boka har pageturner-effekt, og det er kanskje ikke noe man venter av en biografi i det hele tatt, og det overrasket meg også, men nettopp slik er det altså… bare en side til, bare et kapittel. Det sier jo sitt om forfatterens evne til å engasjere. En god bok, altså. Det blir interessant å se om de tre andre sakprosa-bøkene som havnet på kortlista i åpen klasse faktisk er bedre når vi kommer i gang med samlesingen til Bokbloggerprisen.

Så du ikke går deg bort – Patrick Modiano

I jula – det vil si fra «julebordet» vårt i november til januarmøtet – leser boksirkelen noveller, helst julerelatert, men i år ble det til at vi i tillegg valgte Patrick Modianos Så du ikke går deg bort, siden den er såpass kort. Knappe 111 sider kvalifiserer vel til kortroman. På fransk heter den Pour que tu ne te perdes pas dans le quartier («i nabolaget» er altså droppet fra slutten av tittelen på norsk), og den kom ut i frankrike 2. oktober 2014, i følge Goodreads, en uke senere fikk Modiano Nobelprisen i litteratur. Akademiets begrunnelse var blant annet at Modiano fikk prisen for «hukommelsens kunst, med hvilken han har levendegjort de mest ufattbare menneskelige skjebner og avdekket livet under okkupasjonen». Det ble bemerket at forfatteren var kjent i Frankrike, men nesten ukjent ellers (kilde: VG). Det antar jeg har endret seg noe siden.

Om Modiano normalt utviser «hukommelsens kunst» er det riktigere å si at han i Så du ikke går deg bort utforsker glemsel – selv om de to selvsagt henger nært sammen. Jeg skal ærlig innrømme at jeg er ambivalent til boka. På sett og vis var den svært besnærende, det var rett og slett vanskelig å legge den fra seg når jeg først hadde kommet inn i historien. Og måten Modiano utforsker nettopp samspillet mellom glemsel og hukommelse på er fascinerende, men også frustrerende. Fordi vi følger hovedpersonen, Daragane, mens han gjenoppdager barne- og ungdomsminner har har glemt (eller kanskje helst fortrengt) springer historien fra en episode til en annen og fram og tilbake i tid ettersom ting eller hendelser trigger Daraganes hukommelse. Det er jo en realistisk beskrivelse av hvordan en slik rekonstruksjon av en glemt fortid skjer i virkeligheten, men det er også ganske rotete å lese. Det hjelper heller ikke at sammenhengen mellom objekt og subjekt fra en setning til en annen ikke alltid er åpenbar. Akkurat det vet jeg ikke om skyldes oversettelsen eller om det er like uklart på fransk (fransken min er ikke god nok til at jeg har tenkt å forsøke å finne ut av det på egen hånd), men jeg endte relativt ofte med å lese avsnitt som dette på side 12 om igjen:

Daragane ville skynde seg av gårde. Om han ikke gikk med det samme, ville han da noensinne bli kvitt dem?

– Jeg skal være ærlig med dem…

Han lente seg over (…)

Ved første lesning erstatter jeg mentalt den siste «Han» med Daragane her, nemlig, men den siste setningen fortsetter «mot Daragane», så det er (den noe mystiske) samtalepartneren som lener seg. Er det også han som uttaler setningen før? Jo, det blir klart rett etterpå. Så leser jeg det hele på nytt, og får rett person på rett plass i min mentale kino, men når man må spole tilbake slik ofte blir det litt slitsomt.

Det andre som frustrerte meg var at det blir fryktelig mange løse tråder. Daraganes samtalepartner over, og jenta (kvinnen?) som utgjør andre halvparten av «dem» er viktige elementer i første halvdelen av boka, men så forsvinner de nærmest sporløst. Noe kriminelt har skjedd i forbindelse med barndomsminnene Daragane forsøker å hente fram, men siden han aldri visste noe om det som barn får leseren heller aldri noen egentlig forklaring på hva som eventuelt har skjedd og hvem som var involvert.

Så vidt jeg forstår av det jeg har lest i etterkant er Så du ikke går deg bort svært karakteristisk for Modiano. Hans egne foreldre var i stor grad fraværende i oppveksten og det er hint av lyssky virksomhet både før og etter Patricks fødsel (selv om «lyssky» i Frankrike under krigen ikke nødvendigvis er negativt). I alle fall virker det som om Modiano utforsker det samme temaet, med fraværende far/foreldre og barndom uten faste holdepunkter igjen og igjen i romanene sine.

Jeg endte med noe lunkne tre stjerner (av fem) på Goodreads selv, men kom over denne enstjerners-omtalen der som jeg på tross av at jeg ikke direkte mislikte boka fikk meg til å fnise gjenkjennende:

If you’re more into atmosphere than story, this is the book for you.

If you like mysterious women in strange black dresses, but don’t care that their plotlines are not resolved or even continued past the middle of the book, this book is for you.

If you like overrated French deconstructionists who care little about coherent –or even basic — conclusions to novels, this book is for you.

(Review av Chaya Nebel)

Boksirkelen møtes i morgen, det blir interessant å se hva de andre synes.