Alle innlegg av Mirthful

H is for Hawk – Helen Macdonald

Nå føler jeg meg veldig flink må jeg innrømme. Ikke bare har jeg lest ferdig månedens boksirkelbok FØR vi skal møtes, men jeg kan også krysse av en 1001-bok, og den PASSER i temaet for mars i Elidas 1001 lesesirkel. Og så er det faktisk en selvbiografi (eller memoar) snarere enn en roman (som jeg opprinnelig trodde), så med litt kreativ bokføring skal jeg til og med få den til å passe til biolesesirkelen. Kanskje.

Og så var den bra, på toppen av det hele.

Ok, nå hørtes jeg litt overrasket ut, kanskje, og det var ikke egentlig meningen. H is for Hawk av Helen Macdonald har vært på radaren min en stund, ikke minst fordi omslaget appellerer til meg. Men jeg vandret altså rundt i den villfarelsen av at det var en roman. Uansett, det var min tur til å foreslå bøker til boksirkelen forrige gang, og denne gangen tok jeg utgangspunkt i 1001-lista, og da først og fremst min filtrering av den, altså «ikke gamle hvite menn». Når kriteriet i boksirkelen i tillegg er at boka må finnes på norsk i tilstrekkelig antall eksemplarer på biblioteket ble forslagslista mi kortet ned til en håndfull titler helt av seg selv, og H is for Hawk ble faktisk enstemmig valgt av de tilstedeværende.

Å kalle boka en selvbiografi føles litt merkelig, siden den faktiske handlingen foregår over ca ett år av Helen Macdonalds liv, riktignok med tilbakeblikk på barndommen her og der. Det er også på sett og vis en bok om T. H. White, mest kjent (?) som forfatteren av The Sword in the Stone og The Once and Future King, som skrev The Goshawk om sitt eget tren-en-hauk-prosjekt. Både White og Macdonald har vikarierende for prosjektet sitt, den store forskjellen er at Macdonald faktisk vet hva hun driver med, hun har jobbet ved et falkejaktsenter og trent andre arter av rovfugl tidligere, mens White prøver seg fram og gjør omtrent alle feilene han kan gjøre i prosessen.

Å drive sorgbearbeidelse via hauk er et orginalt prosjekt, og kanskje nettopp det er en av årsakene til at boka ble en bestselger. Den andre hovedårsaken er utvilsomt Macdonalds formidlerevne. Hun skriver rett og slett godt. Jeg tok meg i å trekke paraleller til Havboka, vår egen naturhistoriske overraskende bestselger. Jeg kjenner igjen mye av den samme evnen til å formidle fakta om naturen (havet, hauken) på en måte som trekker leseren inn i historien og gjør boka til en page-turner der materien i andre hender kunne blitt tørr og uleselig. H er for Hauk, men også for Hav (funker ikke like bra på engelsk).

This summer lunch feels deeply unreal. Shadows of damask and silver, a photogravure in an album, something from Agatha Christie, from Evelyn Waugh, from another time. But the wasps are real. They are here, and they are present. So is the hawk, the sun at their centre. And me? I do not know. I feel hollow and unhoused, an airy, empty wasps’ nest, a thing made of chewed paper after the frosts have murdered the life within.

(Side 130.)

Interessant nok var vi fire boksirklere som likte boka. Én hadde ikke hatt tid til å lese den (oppgaveskriving fikk forståelig nok prioritet), mens én hadde gitt opp etter hundre sider. Sistnvente er vegetarianer og hang seg opp i det man jo med rette kan anse som dyreplageri. For å få en rovfugl til å komme tilbake til deg er du nødt til å holde den på sultegrensen. En mett rovfugl har ikke noe behov for menneskekontakt. I tillegg jaktes det jo på levende dyr – kaniner, fasaner og annet småvilt – og det er blod og gørr involvert. Siden det meningsløse dyreplageriet var det som ødela Havboka for meg kan jeg sympatisere, men H is for Hawk påvirket meg ikke på den måten.

Apriltema for biolesesirkelen er «Funny (gapskratt, merkelig, rorbu)» og det ville være løgn å si at H is for Hawk fikk meg til å le høyt. Men merkelig, det må det være lov å si at historien er. Og siden jeg har en tendens til å bruke «morsom» som synonym for «interessant» kan jeg til og med hevde at det er en morsom bok. Visste du forresten at hauker kan «le» – og leke?

Men selv uten bok- eller lesesirkler å tilfredsstille synes jeg du skal sjekke ut H is for Hawk. Om du ikke leser engelsk (og her er det mye spesialisert vokabular også, selv om det meste av falkejakt-spesifikke ord forklares) er boka oversatt til norsk av Knut Ofstad og gitt ut av Forlaget Press som H for hauk i 2015. (Jeg måtte grave i sitatene fra anmeldere for å finne oversetteren, forresten. Det synes visst ikke forlaget var så viktig å opplyse om i infoboksen sin. Smekk på lanken for det.)

Den norske slavehandelen – Anders Totland

Den norske slavehandelen kom jeg tilfeldigvis over på biblioteket, og det er jeg glad for, for dette var interessante greier. Selvsagt (eller, er det selvsagt?) visste jeg at norske skip og sjømenn var involvert i slavehandelen fra Afrika til Amerika, men at vi hadde både egne fort på Gullkysten og egen koloni (Dansk Vestindia) visste jeg ikke (det siste har jeg nok hørt om før, men glemt, fortene tror jeg aldri jeg har hørt om). Vi kan selvsagt forsøke å argumentere at det var danskene som hadde fort og koloni, men det var nå engang Danmark-Norge som var staten den gangen, og det var nordmenn involvert i alle ledd. Til og med helten Tordenskiold startet karrieren sin på et skip som fraktet slaver.

Dette og mer til tar Totland for seg i en fin liten faktabok for… jeg vil si øvre barneskoletrinn/ungdomsskole? Eller for oss på 44 som synes det er greit å lære noe nytt, selvsagt. Ut over den slavehandelen vi vanligvis tenker på når noen sier «slavehandel» får vi også innblikk i historiene til de norske sjømennene som ble tatt til fange og gjort til slaver i Nord-Afrika. Totland dekker også den moderne slavehandelen, unge kvinner (fra Øst-Europa i eksempelet) som lokkes til Norge for å bli utnyttet og tvunget til å selge «sex»*.

Totland avslutter med en kommentar og liste over kilder og videre lesing.

Kristian Krogh-Sørensens illustrasjoner understøtter teksten på ypperlig vis, og er detaljerte og realistiske nok til å vise brutaliteten i historien uten å tippe over i det groteske.

Boka er på nynorsk, forresten, sånn til info.

_________________________

* Jeg vet det heter «å selge sex», men jeg synes ikke «sex» er rett ord når kvinnen ikke egentlig samtykker. Jeg ville kalt det voldtekt.

Bokbloggerprisen 2018: Kortlista

I dag ble kortlista for Bokbloggerprisen 2018 presentert. Det har vært diskusjoner innad i bokbloggermiljøet i 2018 (vel, før det også, men mer formelle diskusjoner i fjor) og det har ført til endringer både i hvem som kan nominere/stemme (vi anerkjenner nå både Instagram og YouTube som plattformer for «bokblogging»), når nominasjonene må inn (midt i februar, mot tidlig i januar før) og hvilke kategorier bøkene skal deles i.

Sistnevnte blir nok aldri problemfritt. Jeg har vært blant dem som har synes det var synd at alt annet enn romaner konkurrerte i samme klasse – kanskje særlig fordi (nesten) alle bøkene jeg leser havnet i «Åpen klasse» (se emneknaggen Bokbloggerprisen for tidligere innlegg fra meg). I år er det tre klasser: «Skjønnlitteratur», «Barn og ungdom» og «Sakprosa». For egen lesings del ser jeg det som en forbedring, men for noen sjangere slår det dårlig ut. I fjor hadde vi riktignok kun sakprosa på kortlisten i «Åpen klasse», men både barne-/ungdomsbøker, lyrikk og noveller har vært representert tidligere. Når de to sistnevnte må konkurrere mot romaner i «Skjønnlitteratur» tviler jeg på at de kommer til å nå opp særlig ofte (om noensinne). Vi får se. I år er i alle fall alle de tre på kortlisten i denne klassen romaner.

At det ble en egen kategori for barne- og ungdomsbøker er jeg derimot veldig glad for. Når alle avisene kutter i bokanmeldelser, og det egentlig var ganske skralt med anmeldelser av disse bøkene fra før, tenker jeg at det er en type bøker vi bloggere virkelig kan være med på å løfte frem.

Skjønnlitteratur:

Kinderwhore av Maria Kjos Fonn (Aschehoug): Høres bra, men fryktelig ut.
Leksikon om lys og mørke av Simon Stranger (Aschehoug): Jeg har allerede lastet ned leseeksemplar av eboka fra Aschehoug, men ikke lest ennå. Det vil si, jeg begynte i lunsjen i dag.
Så mye hadde jeg av Trude Marstein (Gyldendal): Ja, jo. Jeg er ikke så veldig mye mer interessert i gamle hvite damer enn gamle hvite menn, men jeg utelukker ikke at jeg blir med på samlesing, jeg har i alle fall reservert boka på biblioteket.

Barn og ungdom:

Snokeboka av Lisa Aisato (Gyldendal): Har jeg lest og synes den er herlig. Den var på min nominasjonsliste, så misfornøyd over å finne den på kortlista kan jeg jo ikke være. På tide å blogge om den, kanskje?
Snøsøsteren, en julefortelling av Maja Lunde og Lisa Aisato (Kagge): Har jeg lest. Burde jeg blogget om. Jeg var litt underveldet av den.
Vi skulle vært løver av Line Baugstø (Aschehoug): Var også på min nominasjonsliste. Den har jeg faktisk blogget om (yay me).

Sakprosa:

Brev til en ufødt datter, om frihet, sex og søsterskap av Anne Bitsch (Spartacus): Skal leses. Reservert på biblioteket.
En frivillig død av Steffen Kverneland (No Compendro Press): Denne reserverte jeg tidligere i måneden når jeg kom på at jeg skulle skippertakslese litt i forkant av nominasjonsfristen. Jeg fikk den ikke i tide, men er glad for at den havnet på kortlista uten min hjelp.
Nini av Lars Lillo-Stenberg (Gyldendal): Er vel den av alle kortlistebøkene jeg har minst lyst til å lese, uten at det er ment å si noe negativt hverken om Nini eller Lars Lillo-Stenberg. Vi får se. Kanskje jeg kan få klemt den inn på en biolesesirkelkategori og i alle fall slå to fluer i en smekk om jeg nå først skal bruke tid på den?

Hvordan det at vi går fra 6 (7 med joker) bøker til 9 vil påvirke hvordan samlesingen legges opp. Prisen skal deles ut i september som vanlig, så utvidelse av samlesingsperioden er ikke aktuelt. Det har kommet diverse forslag i diskusjonene rundt prisen, men hva komitéen har landet på er ikke kunngjort. Uansett blir det sikkert gøy, samlesingen og oppmerksomheten rundt bøkene den genererer året etter at de ble utgitt er noe av hovedpoenget med Bokbloggerprisen, og på sett og vis en del av premien. Jeg har vært varierende engasjert tidligere år, i år har jeg som alltid tenkt at jeg skal skjerpe meg og i alle fall klare å få blogget om de kortlistebøkene jeg faktisk leser. Wish me luck.

Og for de som skulle være nysgjerrige på hva som ble nominert, men ikke nådde opp, her er nominasjonslista mi til klassen «Barn og ungdom» (i prioritert rekkefølge):

1. Grønne greier av Ole Mathismoen og Jenny Jordahl

2. Vi skulle vært løver av Line Baugstø

3. Kvinner i kamp av Marta Breen og Jenny Jordahl

4. Snokeboka av Lisa Aisato

5. Nordlys av Malin Falch

6. Den norske slavehandelen av Anders Totland og Kristian Krogh-Sørensen (ill.)

Jeg har i grunn planer om å blogge om de fire jeg ikke har blogget om før. Planer er fine ting.

Sabotør – John S. Jamtli

Egentlig er John S. Jamtlis debut (i alle fall som soloartist, om vi kan kalle det det) Sabotør en ganske imponerende bok. Historien tar utgangspunkt i Osvald-gruppens motstandsarbeid under krigen, spenningskurven er solid oppbygd, om enn en smule hesblesende, og illustrasjonene er virkningsfulle.

Men for meg ble leseropplevelsen skjemmet av (minst) to av mine pet-peeves: For det første, og denne går til forlaget, IKKE SKRIV AT BOKA ER MORSOM PÅ OMSLAGET OM DEN IKKE ER DET! Ja, ja, jeg innser at det kan være delte meninger, og jeg er ganske god selv til å bruke «morsom» som synonym for interessant (i alle fall muntlig), men når anmeldersitatet de har valgt å bruke på forsiden er «Sabotør er genuint morsom, godt tegnet og flott fortalt!» (Egon Låstad, Empirix) er det for mye forlangt å forvente at jeg skal trekke på smilebåndet i alle fall ørlite grann en eller annen gang i løpet av boka? Jeg synes ikke det. Kanskje ble jeg for opphengt i drap, tortur og eksplosjoner til å få med meg humoren? Nuvel.

Neste problem er at jeg foretrekker at mine historiske beretninger er, vel, historisk korrekte. Ja, det opplyses fra begynnelsen at boka er «diktning inspirert av historiske hendelser og personer», men… Jeg hadde foretrukket fri fantasi framfor kreativ bruk av reelle personer (Sunde og Rinnan, først og fremst). Igjen, smak og behag, ikke min sjanger, så og si, men det plager meg.

Og til sist irriterte det meg at boka inneholder to tilfeller av «plutselig avsløring av noens identitet» som begge virket totalt opplagte på meg og derfor ikke fungerte som det en kommentator på Goodreads kaller «uventa vending». Kanskje er det ikke meningen jeg skal bli overrasket? Jeg vet ikke, men det skurret i en ellers, som nevnt, godt oppbygd spenningskurve.

Når alt det er sagt, jeg tror Sabotør kan treffe målgruppen, som i følge forlaget er barn og ungdom, ganske bra, selv om jeg mistenker at det kanskje blir vel mye fokus på skyting og våpen for husets utgave av arten.

Vi skulle vært løver – Line Baugstø

Malin går i sjuende og skulle gjerne vært modigere slik at hun kunne stått i mot klassens leder Sarah og de andre kule jentene. Dessuten skulle hun gjerne hatt en bestevenn. Når det begynner en ny jente i klassen er Malin helt klar for å «kapre» henne som venn, og selv om Leona slett ikke er en jente med superkrefter, som Malin synes navnet skulle tilsi, men derimot virker enda mer sjenert og redd enn Malin selv er de to jentene på god vei til å bli bestevenner. Men Leona har en hemmelighet, hun ble født som gutt. Når hemmeligheten avsløres i garderoben etter gymtimen må Malin velge mellom å følge flokken eller å støtte Leona og risikere å bli utstøtt av de andre.

Selv om Vi skulle vært løver på mange måter er hyperaktuell, og absolutt kan sees som et slags innlegg i debatten om transkjønnede og deres rettigheter (som i mine øyne ikke burde vært en debatt i det hele tatt, transkvinner er kvinner, transmenn er menn, vi er alle individer. Deal with it, og slutt å heng deg så j***g opp i hva andre folk – ikke minst barn! – har mellom beina </endrant>). Samtidig er boka rett og slett en klassisk, men god, fortelling om det å være i begynnelsen av tenårene og både ville høre til og være en av de kule, men samtidig se at «de kule» ikke egentlig er så kule likevel. Hemmeligheten til Leona kunne vært hva som helst som hadde gjort henne annerledes og utsatt for mobbing og historien ville ikke endret seg noe videre. Og kanskje det er nettopp derfor boka ikke føles som et debattinnlegg (noe den jevne tolvåring neppe er interessert i å lese), men rett og slett en ganske god barnebok?

Leselyst – Tone Selboe

Jeg leste på bussen da en gutt på rundt ti satte seg ved siden av meg. Jeg synes han virket opptatt av boka, men tenkte først at han sikkert heller forsøkte å se ut vinduet. Men så, rett før han skulle av igjen, sa han plutselig: «Du… Den boka er Leselyst?» Jeg vippet opp forsiden så han fikk se den skikkelig, så han fortsatte: «Ja, det er den. Den er morsom.» Jeg må innrømme at jeg ble såpass forfjamset at jeg ikke svarte særlig fornuftig, og så hadde han gått av bussen.

Når jeg hadde summet meg innså jeg selvsagt at han mest sannsynlig ikke snakket om samme Leselyst som jeg faktisk satt og leste. Jeg har googlet og ser at det finnes lesefremmende prosjekter for barneskolen med samme navn, så mest sannsynlig er det vel det han snakket om. Men jeg synes det var fornøyelig, og litt «hjertevarmende» (er det en anglisisme, eller heter det faktisk det på norsk?). Det hører til historien at ordene ble framsatt på et litt haltende norsk. Ekstra passende var det at jeg akkurat holdt på å lese ferdig kapittelet «Hva», som avsluttes med en anekdote om et møte med en opprinnelig engelsk dame bosatt i Norge på et fly på vei til London, der damen, til tross for å ha uttrykt stor kjærlighet til det norske landskapet likevel siterer Browning når hun skal av flyet: «O, to be in England now that April’s there». Selboe filosoferer deretter kort om barndommens landskap og jeg blir sittende å lure på hvordan sånt forholder seg når man blir tvunget til å bytte landskap midt i barndommen.

Det er mye filosofering i Tone Selboes Leselyst. Boka består av korte kapitler som alle handler om et aspekt ved litteraturen, eller kanskje først og fremst ved det å lese litteratur. Men til tross for at boka altså tilhører en av mine absolutt favorittsjangere, bøker om bøker, er jeg lunken. Og jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hvorfor, men jeg tror i bunn og grunn det handler om at Selboe utelukkende skriver om vedtatte klassikere. Det er knapt en bok som nevnes som ikke er, eller kunne vært, på pensum på Allmenn litteraturvitenskap grunnfag. Og for all del, det går helt fint ann å lese klassikere for moro skyld, jeg gjør det jo selv, men ikke BARE. Og det er ikke disse bøkene jeg trenger tips om. Jeg har enten lest dem allerede eller jeg har dem på den mentale «burde jeg vel ha lest en dag»-lista. Det koker kanskje ned til det: Det er første gang jeg har lest en bøker-om-bøker-bok og ikke oppdaget en eneste ny tittel jeg har lyst til å lese.

Så, lunken.

Dinosaurgjengen: Egget – Lars Mæhle og Lars Rudebjer

Seksåringen i huset har dinosaurdilla, så da denne boka dukket opp på skjermen min i en eller annen sammenheng reserverte jeg den straks på biblioteket. Egentlig hadde jeg tenkt at hun skulle få lese den selv, men siden hun er syk og slapp ble det til at jeg leste den i stedet (i alle fall i første omgang, hun kan nok finne på å lese den noen ganger til før den må leveres tilbake).

Egget er første bok om Dinosaurgjengen, noe som er tenkt å bli en serie. Sikkert ikke dumt, for markedet for dinosaurbøker later til å være ganske umettelig.

Rasmus Rex er hovedperson (hoveddinosaur?), men et større persongalleri presenteres i begynnelsen av boka, inkludert noen som ikke dukker opp i denne første historien. Rasmus’ bestevenn Trym Troodon vekker Rasmus med nyheten om at morens egg snart skal klekke, så han får en lillebror. «Ja, eller søster, da,» påpeker Rasmus, men det vil ikke Trym høre på. For å komme fort hjem til Trym tar vennene snarveien gjennom sumpskogen (selv om de egentlig ikke får lov) der de har noen skumle opplevelser, før de kommer til sakens kjerne: Egget. Det viser seg at det slett ikke er Tryms mamma sitt egg, hun har funnet det og «adoptert» det, så Trym får ikke noen bror (eller søster) siden den egentlige moren dukker opp og vil ha ungen sin.

En ting jeg virkelig har begynt å legge for hat, og som dessverre er vanlig i ellers gode barnebøker (ja, jeg ser på deg, Tor Åge Bringsværd) er å dele setninger over flere oppslag. I denne boka er det nok tenkt å gi en slags dramatisk effekt: «Det er… det er…» og så på neste side «…en nifs sleggehale!» men det vanskeliggjør høytlesinga ved å ødelegge flyten, og av og til forvirre meg slik at jeg leser første halvpart som en selvstendig setning og dermed legger trykket helt feil, som i «Så gikk de to vennene… …enda lenger inn i sumpskogen» (i det tilfellet ser jeg ikke helt at det tilfører noe dramatikk, heller). Joda, det er elipser nok (de har visst fått dem på billigsalg) som kanskje burde gitt meg et clue om at setningen ikke var ferdig, men det er forstyrrende likevel, og det hjelper jo ikke at enkelte setninger avsluttes med elipse uten at den fortsetter på neste side: «Men ingen av dem la merke til den store skyggen som fulgte etter dem…»

Men utover det er dette en helt grei bok for dinosaurelskeren i ditt liv. Det er til og med et oppslag med fakta om dinosaurartene som har opptrådd i boka helt til slutt, så du kan lære noe også (siden Rasmus sover i seng og Tryms mor har lås på døra til hula må det vel være lov å si at det er litt mindre faktabasert sånn ellers i boka). Tegningene er herlige, med kule små detaljer som kan pekes på, og understøtter historien på utmerket måte. Historien er riktignok relativt fjasete, men det er ikke noe stort problem i en bok til denne aldersgruppen. Jeg reagerer på noen logiske brister i tidslinja (Trym omtaler egget som noe Rasmus allerede har hørt om før, som de har ventet på at det skal klekke en stund, men ut fra resten av historien later Tryms mor til å ha funnet det tidligst dagen før), men det tror jeg ikke seksåringen la merke til. Og utover de evinnelige elipsene har jeg ikke noe å kritisere teksten for, den et passe lettlest og tilstrekkelig engasjerende, og det kom et kontant «jeg ønsker meg den» fra ungen når bilde av neste bok i serien dukket opp på siste side.

Til ungdommen – Linn Skåber

Jeg bedriver sluttspurtlesing før fristen for nominasjon til bokbloggerprisen går ut på søndag, og i går var det Til ungdommen som endelig sto for tur.

Som vanlig er jeg helt forelsket i Lisa Aisatos illustrasjoner. Jeg kunne glatt hatt dem på veggen alle sammen.

Linn Skåbers tekster er også gode, selv om noen av dem er bedre enn andre. Jeg grinner litt her og der (særlig av Rettferdighet og snowboardutstyr), og trekker på smilebåndet ofte.

Men… Vel, det er flere «men».

Jeg er ikke overbegeistret for «sjangeren» om jeg kan kalle det det. Det er ungdommenes egne historier og ord. Eller er det det? Det er umulig å vite hva som er mer eller mindre direkte sitat og hva som er Linn Skåber. Og det plager meg.

Og er det ikke en smule tannløst det hele? Det er bare to av historiene som omhandler noe som ligner på «problemadferd», Richard og Om jeg vil på hytta i helgen, mamma? Hvor er opprøret? Anarkiet?

Ikke minst lurer jeg på hvem som egentlig er målgruppa for boka, og hva Skåber vil med den. Den heter Til ungdommen, men hadde ikke Fra ungdommen vært en riktigere tittel? Og er konfirmanter flest interessert i å lese sånt som dette? Hva skal de i så fall få ut av leseopplevelsen? Potensielt en følelse av å være mindre alene, er det eneste jeg kan komme på, men funker det egentlig? For voksne som har klart å glemme sin egen ungdomstid er dette sikkert nyttig lesing, men for oss andre? Har jeg fått noen innsikt i tida som døtrene mine er på full fart inn i som jeg ikke hadde fra før? Det føles ikke sånn.

Så altså, som en samling ganske fine tekster om livet som femtenåring-eller-der-omkring, med helt aldeles nydelige illustrasjoner er det jo ikke noe direkte galt med boka, men den havner ganske midt på treet for meg som leseopplevelse.

Two middle grade/YA graphic memoirs

The eldest put these on my pile, saying «I think you should read these», and so I did. She found them at the library (probably the main branch in town, which is the one she visits most often).

Hey, Kiddo by Jarrett J. Kosoczka is a graphic memoir detailing Krosoczka’s childhood and youth. He is brought up by his grandparents, who «rescue» him from his mother who is a heroin addict. She flits in and out of his life for the duration of the book, but is never much of a mother. His grandparents are not flawless either, but do their best to raise him, love him, and to give him the chance to develop his talents as an artist. He only discovers his father’s name by accident, and it takes years before he seeks any form of contact, and then only because he’s looking for siblings rather than a father.

Hey, Kiddo is an understated tale of growing up with an unconventional family constellation, and how what we think we’re missing out on might not actually be missing, just present in a different way, and how the «families» we make for ourselves may more than make up for the ones we were dealt to start with.

The 12-year-old obviously enjoyed it as well, though she was… I was going to say shocked, but I think guiltily pleased is more accurate, at the not infrequent swearing. Needless to say that hardly shocked me, but they seem to be quite strict about «bad words» at school.

Be Prepared by Vera Brosgol is also a graphic memoir, but covers a much shorter time-period, namely summer camp (actually an amalgate of two consecutive summers, according to the author’s afterword). The story itself is… Well, I think Emma in this review on Goodreads summed it up well:

it’s a classic indoors-kid-goes-to-camp-and-hates-it-and-everything-is-terrible-but-then-she-likes-it-because-she-makes-a-friend-just-in-time-to-leave story. which, like, not my favorite trope? presumably no one’s favorite trope? just a lot of gross toilets and bugs and outdoor shenanigans.

But just like for Emma what rescues this book for me is Brosgol’s art. It draws you in and makes you live the story. I would, however, reccommend Anya’s Ghost over Be Prepared if you’ve never read Brosgol before. And Hey, Kiddo is going to stay with me for longer.

1001 Books You Must Read Before You Die: Regnearket (bestemt form entall)

Phew. Jeg burde vite bedre enn å starte på sånt, men nå er jeg i alle fall ferdig med versjon 1.0 av Det Store Regnearket. Som jeg skrev i Regneark og Regexp tok jeg utgangspunkt i Elida sin vedlikeholdte liste og splittet ut forfatter, tittel og årstall derfra. Så gikk jeg på leit etter måter å få inn mer info litt sånn automagisk. Jeg fant en versjon av lista med nasjonalitet, og merget inn den og ved hjelp av eksportfunksjonen til Goodreads fikk jeg også lagt til sidetall (ikke helt uten egeninnsats, skal det sies). Men det var fortsatt data jeg savnet, først og fremst hvor handlingen i boka finner sted og hvorvidt forfatteren faller i en annen gruppe enn «gamle hvite menn»*. Det endte jeg med å gjøre manuelt, ved å gå inn på hver enkelt bok (der jeg ikke allerede visste svaret) på Goodreads. Det tok litt tid, men når jeg først begynner med slikt blir jeg gjerne litt oppslukt.

Med tillegg (det vil si revisjoner, men Elida har ikke fjernet bøker, og det har ikke jeg sett noen grunn til heller) er listen på 1317 bøker. Selv om vi tar utgangspunkt i at jeg allerede har lest rundt 10 % av dem må jeg lese 30 bøker fra denne lista i året de neste 40 årene for å komme gjennom alle. Det er et lite sannsynlig scenario, for å være ærlig, så det må prioriteringer til. Jeg har i flere år hatt som generell målsetning å lese bredere, så derfor kommer jeg til å prioritere bøker fra 1001-lista skrevet av kvinner og minoriteter, og aller helst de med opphav utenfor Europa og Nord-Amerika. Og det blir langt lettere når jeg har informasjonen lett tilgjengelig. Det er ikke sånn at jeg kommer til å gå tom for lesestoff med det første likevel.

Andel av 1001 bøkene som er skrevet av gamle hvite menn mot andel skrevet av «ikke gammel hvit mann».

A propos gamle hvite menn, jeg vurderer sterkt å kjøpe meg en slik t-skjorte:

(Jeg fant for øvrig den ved å google etter å ha lest denne historien som dukket opp i Facebook-feeden min. Folk.)

Tilbake til regnearket. Alle radene har fått en id, bok 1-1310 er fra Elidas liste, de siste sju kom inn fra 1001 Books You Must Read Before You Die lista på Goodreads (etter at jeg hadde lukt bort de som har blitt lagt til på den av forfattere eller andre som synes det er en god måte å promotere bøker på. Igjen: Folk.). Uten tilgang til alle utgavene av Peter Boxalls bok får jeg ikke sjekket hvorvidt de egentlig hører til eller ikke, så jeg lar tvilen komme dem til gode.

Så har jeg kolonner som er ment for meg (eller deg, om du vil laste ned en kopi): Own, Read, Year first read, Date read, Seen film version og My Rating (sistnevnte ble med på Goodreads-eksporten, så jeg beholdt den). Stort sett selvforklarende, kanskje med unntak av Seen film version som jeg har med fordi jeg vet at min lesing av en bok blir farget av filmen om jeg har sett den først, så om jeg har sett filmen blir boka nedprioritert (dessverre?).

Deretter følger kolonnene for data om boka:

  • Published – årstall
  • Author
  • Title
  • # Pages – fra Goodreads, gjelder selvsagt en enkelt utgivelse av boka, så det kan variere avhengig av hvilken utgave du sitter med, men det gir en pekepinn
  • Nationality – forfatterens, hovedsakelig basert på fødeland, men supplert dersom hen har emigrert f.eks.
  • Period –  hentet fra regnearket jeg fant, basert på publiseringsår
  • Original title – jeg har sikkert glippet på noen rader, men tittel på orginalspråket (eller førsteutgaven i noen tilfeller for engelske bøker der tidlige utgaver har veldig lange titler) hentet fra Goodreads
  • Original language
  • Set in – forsøksvis kategorisert til land. Ved to-tre land er alle tatt med med / mellom, ved flere er en mer generell kategori brukt (Europe, f.eks.). Der det er irrelevant/umulig å definere et fysisk sted er – satt inn.
  • Gender – etter beste evne
  • Identity markers – (rop ut om du har bedre forslag til heading på denne…) andre identiteter enn hvit cishet, også etter beste evne. POC (person of colour) er kanskje den som var vanskeligst å definere, og flere av de latinamerikanske forfatterne har ikke fått den betegnelsen selv om de  kanskje egentlig burde. Ellers har jeg brukt Jewish og LGBT+, og i noen få tilfeller Mental illness.
  • Series – det er jo greit å vite om en bok er en del av en serie. Noen ble med på Goodreads eksporten, noen ikke, av en eller annen grunn. Jeg har lagt til de jeg oppdaget at manglet, men oversikten er neppe komplett.

Til slutt er det noen «kjekt å ha»-kolonner. Ett sett kolonner som viser hvilken utgave av Boxhalls liste boka dukket opp i, forfatternavn på format «etternavn, fornavn mellomnavn» for sortering på etternavn, ISBN og ISBN13 til utgaven i Goodreads-lista og gjennomsnittlig poeng (av fem) på Goodreads.

I fane to har jeg laget noen kjappe statistikk-oversikter, til venstre de som går på hva jeg selv har lest, til høyre generell statistikk over utvalget på lista. Og i fane tre finner du grafer basert på statistikken i fane to.

Her er lenken til regnearket. Jeg bruker Google Sheets, men du skal kunne laste ned en versjon som kan åpnes i Excel. Det blir sikkert noen oppdateringer etter hvert, i så fall skal jeg forsøke å legge en oversikt over hva jeg har oppdatert i en fjerde fane…

________________

* Ikke alle de «gamle hvite mennene» er gamle, eller var gamle når boka ble skrevet. Det er bare en nyttig bøtte for å samle de som har karakteristikker som historisk har beskrevet en «typisk forfatter». Eller «forfatter» om du vil, de som ikke vanligvis får en merkelapp klistret på seg, slik «kvinnelig forfatter» og «farget forfatter» gjerne fortsatt blir omtalt.