Alle innlegg av Mirthful

Stille før stormen: En status.

Som nevnt i Bout of Books signup posten begynner jeg å jobbe igjen mandag 13. august. Ikke bare har jeg vært sykemeldt siden august i fjor (ok, jeg jobba 30 % i mai og 50 % i juni, men etter det har jeg hatt ferie), men det er faktisk en helt ny jobb jeg starter i. Jeg er kjempegira, men også en smule nervøs, og forberedt på at jeg kan komme til å bli mer enn normalt sliten de kommende ukene. Sånn sett er det greit å konstantere at hovedlesemålet for 2018 er oppnådd: 70 bøker lest. 71, faktisk, i skrivende stund. Da passer det vel med en litt generell oppsummering også, tenker jeg, så jeg vet hva jeg har å jobbe med dersom energien til å lese (noe annet enn kosegjenlesning av gamle favoritter) skulle være der i de kommende månedene også.

I oppsummeringen av 2017 konstanterte jeg at jeg burde lese flere «bøker av forfattere fra OG med handling fra verden utenom Europa+Nord-Amerika» enn jeg gjorde i fjor (da jeg klarte 1 under sterk tvil). Jeg kan si at det har jeg klart med god margin, men kan også konstantere at det meste jeg har lest er av forfattere som har utvandret fra «resten av verden» og nå stort sett lever i Europa+Nord-Amerika, så selv om jeg skal være fornøyd med å ha bedret statistikken en smule er det fortsatt ikke akkurat imponerende, er det? Jeg har mye på tbr-hylla som kvalifiserer, så det er ikke det det står på.

Hvordan går det så med utfordringene jeg hadde tenkt å delta på?

Read Harder
I fjor klarte jeg 7 av 24. Det tangerer jeg nå, og egentlig har jeg vel oppfylt 18 også, så her kunne jeg ligget dårligere an. På den annen side er det et stykke å gå før jeg fullfører…

Kaosutfordringen
19 av 35, og egentlig et par til (har f.eks. lånt MASSE på biblioteket i år). Med litt bevisst innsats skal jeg vel klare resten også, tror jeg.

Lesesirklene går det verre med. Jeg klarte å klemme inn This is How You Lose Her i januar for bokhyllelesinga, men det var det. Og jeg snek meg inn med Carrie Fisher alt for sent for Biografilesesirkelen for februar. Jeg kan forøvrig røpe at jeg nesten er ferdig med en bok som passer juni-temaet, så er vi heldige får jeg skrevet det innlegget før det er mer enn to måneder for sent… Og dikt har jeg lest, men neggu om jeg har klart å skrive om dem, og da er liksom noe av poenget borte for Diktlesesirkelformål.

Jeg skal slett ikke love bot og bedring, sannsynligvis blir det heller forverring. For ett mål har jeg i aller høyeste grad oppfylt, og det er noe jeg har hatt som forsett noen år på rad nå, så jeg er ganske fornøyd: Jeg har blogget om et laaaangt høyere antall bøker i år enn på veldig lenge. Noen innlegg jeg burde ha skrevet har ikke blitt skrevet ennå (samlesningsboka i august, for å ta et tilfeldig eksempel), men i følge det flotte statistikkregnearket jeg lastet ned på tips fra… ja, hvem var det nå igjen? … hvor jeg også har lagt til egne kategorier, blant annet blogget nei/ja, har jeg blogget om 45 % av bøkene jeg har lest så langt. Kan det bli bedre? Ja. Har det vært verre? Utvilsomt. I følge samme regneark (fortsatt mine egne tillegg) har jeg lest 71 % bøker som er nye for meg og bare 29 % gjenlesing. Det er også en forbedring for en uhelbredelig gjenleser, skal jeg si dere.

Men nå skal jeg gå og sette meg i godstolen og lese.

 

Musikk for rasende kvinner – Line Baugstø

Krøss i taket, eller deromkring, men jeg har altså helt frivillig lest en novellesamling. Og likt den. Ok, ikke «beste boka jeg har lest i sommer» likt den, men «hadde hatt problemer med å legge den fra meg om det ikke var for at det var noveller som sluttet til stadighet» likt den.

Musikk for rasende kvinner av Line Baugstø er en av bøkene på boksirkelens sommerliste. I motsetning til resten av året, der alle i teorien skal lese samme bok i løpet av en måned og vi bytter på å foreslå, har vi på det siste møtet før sommeren alle med oss noen forslag og så velger vi en del bøker, gjerne en fra hvert medlems liste med forslag, og så leser alle de bøkene de rekker/har lyst til/får tak i. Jeg har fire av de andre bøkene liggende (inkludert mitt eget forslag), den siste står jeg på venteliste på. At det ble akkurat Musikk for rasende kvinner jeg ga meg i kast med først har flere årsaker: Jeg liker tittelen, den er forholdsvis kort og nettopp det at det er noveller gjør at om jeg ikke hadde likt den kunne jeg lest en eller to og så stoppet (det har lavere terskel enn å gi opp en roman).

Novellene handler om kvinner og menn på min alder eller deromkring (for det meste). Noen er gift, noen er skilt, noen er på leit etter ny partner, andre ikke. Forlaget sier «Line Baugstø skriver skarpt og treffende om intimsfærens drama», og jeg er vel nødt til å si meg enig. De novellene som fungerer best fokuserer på det usagte mellom mennesker og misforståelsene som oppstår på grunn av dem. Gjenkjennelsesfaktoren er stor, selv om ingen av situasjonene Baugstø beskriver er noe jeg har opplevd selv. Småting som bygger seg opp til et fiendtlig naboforhold i Den røde steinen, der vi får se historien fra begge sider og der begge parter i grunn er sympatiske, men der totalen blir komisk eskalasjon. Overanalyseringen av hvordan man ble oppfattet og kan komme til å bli oppfattet i En hund etter hyttebøker, der jeg lett kan forstå hovedpersonens fortvilelse over å for evig bli stilt i dårlig lys i firmaets hyttebok, uten engang å vite om det er «fortjent» eller ikke. Tittelnovellen Musikk for rasende kvinner som bare får meg til å grøsse og tenke at om jeg noengang blir singel igjen kommer jeg til å forbli det resten av livet, for å gi meg ut på «dating» igjen, det har jeg i alle fall ingen planer om.

Det beste med Baugstøs noveller er at jeg, med ett unntak, synes at novelleformen er helt rett for disse historiene. Det jeg vanligvis har problem med når det gjelder noveller er at de enten blir intetsigende og overfladiske eller at de burde vært lenger, i det minste en novelette, eller kanskje en hel roman. Baugstø klarer å hale meg inn i historien så fort at jeg rekker å leve meg inn i den og å være i den lenge nok til at slutten ikke kommer for brått, og samtidig får hun sagt noe meningsfylt om mellommenneskelige forhold på de få sidene hun har til rådighet. Historiene føles også fullendte, jeg tenker at det var interessant med denne lille titten inn i dette livet, men at en hel roman ville blitt i overkant. Unntaket er Mann over bord, der jeg fikk den vanlige reaksjonen «er det slutt nå som jeg virkelig begynte å bli interessert?!», men det klarer jeg glatt å tilgi.

Jeg tenker at jeg skal lese mer av Baugstø, kanskje en roman? Jeg kan ikke huske å ha hørt om henne før, og det er litt merkelig, siden hun har holdt på lenge og skrevet mange bøker, både for barn og voksne. I alle fall viser det seg at hun har kommet med en barnebok i år, Vi skulle vært løver, om et dagsaktuelt tema, no less. Den hopper i alle fall rett inn på leselista, for skal det være noe poeng i å være med på nominering til Bokbloggerprisen må jeg jo lese noe nyutgitt innimellom.

Har du lest noe av Baugstø, og har du i så fall noe å anbefale?

Bout of Books 23: Sign up post

Because why not? I will actually be starting a new job on 13 August, after a year of sick leave (I worked 50 % in June, but that almost doesn’t count), so I have no idea whether I’ll have the energy to do anything at all outside work. The nice thing about Bout of Books, though, is that it is low pressure and I can read anything I want, so if I end up comfort reading Dragonsinger/Dragonsong over and over again for a week (this could happen) that still counts as reading.

The official blurb:

The Bout of Books read-a-thon is organized by Amanda Shofner and Kelly Rubidoux Apple. It is a week long read-a-thon that begins 12:01am Monday, August 20th and runs through Sunday, August 26th in whatever time zone you are in. Bout of Books is low-pressure. There are challenges, giveaways, and a grand prize, but all of these are completely optional. For all Bout of Books 23 information and updates, be sure to visit the Bout of Books blog. – From the Bout of Books team

Lilla Berlin 5: Netflix och chill – Ellen Ekman

Jeg leser alt Ellen Ekman kommer ut med slavisk, men innså at jeg ikke har skrevet om noen av bøkene, så før denne får returnere til biblioteket (jeg har kjøpt alle de andre, denne blir nok også kjøpt etterhvert) synes jeg den kan få litt oppmerksomhet.

Serien Lilla Berlin handler om en gjeng ganske vanlige (urbane) svensker. De dater, bruker Tinder, ser på film, diskuterer politikk og oppfører seg vel i det hele tatt som unge voksne flest. Snerten i serien har ofte et feministisk og/eller liberalt (i motsetning til konservativt) tilsnitt, noe som selvsagt er en av grunnene til at jeg elsker det. De beste stripene er kanskje de der dobbeltmoralen til en del av de som liker å rope høyest i ordskiftet får gjennomgå.

Det er rart med det…

Gjengangerene i serien, som Mira som preger forsiden av denne boka, rekker man å bli ganske godt kjent med, og glad i.

Ellen Ekman skal være gjest på Kapittel i september, der årets bokbloggertreff også skal avholdes, og jeg krysser fingrene for at hun skal være der fredag-søndag og ikke alt har reist når jeg kommer til Stavanger, for jeg skulle veldig gjerne ha fangirlet litt.

Vil du ha flere smakebiter, eller få litt humor inn i feeden, anbefaler jeg Lilla Berlins Instagramkonto. Og så bør du sjekke ut bøkene, selvsagt. Biblioteket har dem!

NEWTs Readathon

Since I managed to tick off a few OWLs in July’s resit, I might as well make a stab at NEWTs in August.

I found out about the readathon from Liz at Travels in Retrospect, but the idea comes from Gintare of Bookroast, and the announcement video can be found here (with links to the rules and tasks in the video description).

Since which NEWTs I can sit is determined by which OWLs I managed to pass, the following are my subjects and tasks. I should surely manage at least an Acceptable in each, right? The book I am about to start right now is Terry Pratchett’s Wyrd Sisters, which should get me going on Charms at least, and then we’ll see how I go from there.

Arithmancy

A – At least 300 pages long

E – Ends on an even page

O – Not the first in a series

Care of Magical Creatures

A – Has an animal on the cover

E – Book with less than 160 pages

O – Includes dragons in some way

Charms

A – Has magic in it: Wyrd Sisters by Terry Pratchett

E – A cover that charmed you

O – You think it will leave a mark

Muggle Studies

A – Book from a favourite Author

E – Biography

O – Retelling

Potions

A – Has a name of a colour in the title

E – Read a book with a male lead character

O – Book over 350 pages long

Polly og Buster: Den trassige heksa og følelsesmonsteret – Sally Rippin

Nok en kveld der noe lettlest var mest fristende, og nok en gang lå en Egmont-bok lagelig til for hogg, denne gangen Polly og Buster.

Polly er en heks. Ikke en veldig god heks, hun er bedre til å tegne enn å utføre trylleformler og brygge magiske brygg. Kanskje er det fordi hun tilsynelatende har dysleksi, selv om det bare hintes om i historien. Hun er bestevenn med naboen Buster, som er et monster, men ikke et veldig vellykket monster, for han føler alt for mye. Dessverre er det slik at monstere og hekser absolutt ikke skal være venner i Polly og Busters verden, så de kan bare møtes i smug og må late som om de ikke kjenner hverandre om de treffes på gaten.

Sånn kan det selvsagt ikke fortsette (det ville blitt en ganske kjedelig bok). Det skjer ting som gjør at Polly får sjansen til å bli med i «den kule gjengen» på skolen, men da må hun velge bort Buster. Og så glemmer Buster seg og hilser på Polly når begge er på skoletur, og situasjonen tilspisser seg.

Dette er en barnebok med alvorlig undertone. Når Buster må gå og sette seg bakerst i bussen sammen med de andre monsterene mens hekser og trollmenn sitter foran er det ikke vanskelig for voksne med litt historiekunnskap å se paralellen til et rasedelt samfunn, og å høre gjenklangen av Rosa Parks. Det var ekstra merkelig å lese denne boka rett etter The Hate U Give, det skal sies. Akkurat som Starr må Polly velge om hun våger å bruke stemmen sin og stå i konfliktene eller om hun vil gjemme seg og fornekte deler av hvem hun er.

Og som en barnebok om at vi kan overkomme forskjeller og være venner likevel er Polly og Buster forsåvidt helt ok. Men jeg har lest bedre versjoner før, og mange av Sally Rippins virkemidler er i overkant klisjébefengt.

Jeg ble også forstyrret av «den visuelle profilen», som forlaget beskriver det. Jeg har tidligere forsøkt å definere det som en egen sjanger, dette med barnebøker som har mye bilder integrert i teksten, og det er tydelig at dette er Egmonts satningsområde. I presseskrivet som fulgte med bok står det:

Som alle barnebøkene fra Egmont har boken en visuell profil som reflekteres i både teksten og i de mange illustrasjonene tegnet av forfatteren, Sally Rippin.

Illustrasjonene er søte, og fungerer fint, men innhugget (om jeg kan kalle det det) i teksten fungerer så som så. Når Doktor Flammesten utroper at hun «ikke har noe annet valg enn å bruke samba!» fungerer det greit, det er ikke vanskelig å forstå at ordet uttales med fynd og klem, og intensjonen er tydeligvis gjennomgående å gi enkelte ord eller setninger litt mer gjennomslag, men for meg blir det litt for mye innimellom. Når en heks dulter borti Polly og så dulter borti henne en gang til i samme setning får jeg bare leseflyten min avbrutt, og det samme skjer når Maloria eller moren til Polly fnyser, selv om jeg altså levende kan forestille meg at de gjør nettopp det med ettertrykk. Jeg er ikke fagperson på feltet, og det er mulig at dette er positivt for de fleste i målgruppen, at det gjør teksten mer spennende. Men ut fra hva jeg har lest folk med dysleksi si om tekst (og det hintes altså ganske kraftig om at dette er et problem Polly sliter med selv) så vet jeg ikke om det er noe særlig heldig om du faktisk sliter med lesevansker. Men, altså, det er langt utenfor min ekspertise, hovedinnvendingen min er at jeg selv synes det var plagsomt og «avbrytende».

Her i huset står elleveåringen i kø for å overta boka. Det kan være det kommer omtale fra henne etterhvert.

For ordens skyld: Boka er altså tilsendt fra forlaget.

The Hate U Give – Angie Thomas

I’ve read so many rave reviews of Angie Thomas’ The Hate U Give, both on blogs, Instagram and Twitter, that I was fully expecting to be disappointed. Instead I can proclaim that I will happily jump on this bandwagon and recommend THUG to EVERYONE and their grandma.

Angie Thomas manages to create a set of utterly believable, and mostly loveable, characters. It’s a sad fact that young (and old) black americans are killed by police in way more frequently than there is any possible justification for, and though Thomas does not provide any quick fixes or fantasy happy endings, she provides valuable (especially to white people like me) insight into how it feels to be on the receiving end of racial profiling and the story ends on a hopeful note.

It’s also worth noting that though Thomas writes specifically about the experience of being black in the USA in the here and now, a lot of what Starr experiences and feels is relatable and timeless. The feeling that she has to be two different people in her own neighbourhood and at her «posh» school, for example:

Williamson Starr doesn’t use slang – if a rapper would say it, she doesn’t say it, even if her white friends do. Slang makes them cool. Slang makes her «hood». Williamson Starr holds her tongue when people piss her off so nobody will think she’s the «angry black girl.» Williamson Starr is approachable. No tank-eyes, side-eyes, none of that. Williamson Starr is nonconfrontational. Basically, Williamson Starr doesn’t give anyone a reason to call her ghetto.

I can’t stand myself for doing it, but I do it anyway.

(Page 73-74.) It’s a familiar theme for anyone who has experienced – or read about – class journeys.

And while the political side of the story is inevitably difficult to ignore, The Hate U Give is also a lovely story about being sixteen, dealing with siblings and parents, friendships and romance.

The Hate U Give is being adapted for the screen and is set to be released in October. For once, I think I might actually have to go to the cinema (for something other than a kids’ movie).

 

Checkout: A Life on the Tills – Anna Sam

As a long-time reader of Not Always Right, including the sometime sister blog, now sub-category Not Always Working, the subject matter of Checkout is not new to me. In fact, although I have never worked the tills myself, I’ve briefly worked in customer service and also have sufficient empathy to realise that the person behind the till (the checkout girl, according to Anna Sam, hereabouts it’s just as frequently – I think, though I haven’t counted – a checkout boy) is a person, and that jokes such as «oh, if it has no price it must be free, right?» are not funny the one billionth time (if they ever were).

However, reading about clueless customers and hopeless coworkers is entertaining (you get the latter in all industries), and so I was rather looking forward to Checkout. But I must admit the book left me less than enthusiastic. I don’t know exactly what I’d expected, but I guess probably more actual anecdotes, something there is very little of. The book reads as a sort of (spoof) manual for wannabe checkout girls, explaining the various duties (counting your box at the end of the day) and challenges (finding a chair for your till; as management never replaces broken ones there is a shortage) you will encounter. Along the way there are customer stories, to be sure, but they are mostly anonymised to such an extent that they are left somewhat flat. I understand the need to anonymise, especially while you’re still employed as a checkout girl (and as far as I understand Sam first wrote a blog before being given a book contract), but it does spoil the impact, at least when it’s carried out to the degree it is here.

Another thing that bothered me, and it’s a niggling concern and probably a matter of personal taste, is that my English copy refers to British conditions whenever there are identifiable details such as currency and brands. As the book was first published in French (as Les tribulations d’une caissière) I am pretty sure that lines such as «According to the latest news the Bank of England has run out of small coins» (page 127) and «Yet again I ask for £1 and £2 coins» (page 171) did not refer to Bank of England and £ in the original. I may be unusually aware that I’m reading a translation (as I so seldom do, partly because I am so aware, it’s something of a Catch 22), but I am annoyed rather than helped by the translation of such details, and it breaks my reading flow.

In conclusion, I guess if you’re the sort of person who treats the cashier as a robot or your own personal servant, you might need to read this book, but I doubt you will. And in any case you – and the rest of us – would be better off reading Not Always Right, to be honest.

My copy will be bookcrossed. I guess I should leave it in a supermarket?

Grensen – Erika Fatland

Erika Fatlands Grensen er en av tre bøker som er nominert til Bokbloggerprisen 2017 i åpen klasse. Det er en bok jeg uansett hadde lyst til å lese, men til tross for at jeg begynte på boka i mars klarte jeg ikke å bli ferdig før samlesingsmåneden juni var over. Om det sier mer om min konsentrasjonsevene eller Fatlands skrivekunster kan man jo diskutere. Jeg heller vel mot at det er mye min feil, jeg har lest ganske mye annet paralelt, men en av hovedgrunnene er uten tvil at Grensen er en stor og tykk bok, og at den derfor ikke har vært førstevalget hverken når jeg skulle ha med meg noe å lese ut av huset, eller egentlig når jeg har sittet i godstolen. Jeg foretrekker å holde boka jeg leser i hendene, Grensen er såpass tung at jeg ikke kan lese lenge i den uten å hvile den mot noe. Ebok hadde kanskje vært tingen?

For egentlig er det altså ikke noe galt med Fatlands tekst, som sådan, snarere tvert i mot. Reisen rundt Russland er ambisiøs, men boka er lettlest* og selv om jeg mistenker at jeg husker færre detaljer i etterkant enn jeg skulle ønske er de forskjellige landene og folkenes historie, og da særlig deres forhold til Russland, ryddig og engasjerende beskrevet. Mest kraft får fortellingen (ikke overraskende) når den fokuserer på enkeltskjebner, og Fatland har snakket med mange mennesker på sin vei, så det er nok å ta av.

Et interessant grep Fatland gjør er at hun har noen spørsmål som gjentas (der det passer) i samtalene med folk langs grensen. Det samme spørsmålet gir ikke alltid samme svar. For eksempel spør hun flere av de som har vært (eller er) soldater «Drepte du noen?» Minst en gang får hun til svar «Du må aldri spørre en soldat om det!» Men ikke alle er like… hårsåre? Svaret til Armeneren Set er mer rett fram:

Set så på meg som om han lurte på om jeg var riktig vel bevart.
«Selvsagt,» sa han. «Hvordan trodde du kriger foregikk?»

(Side 347.) En litt forvirrende ting med min bok er at de to seksjonene med bilder i farger som er satt inn 1/3 og 2/3 inn i boka er byttet om, så jeg får bildene som tilhører andre halvpart av boka midt i første halvpart og omvendt. Jeg vet ikke om det gjelder bare min kopi, eller om det er et generelt problem med opplaget (4. opplag). Jeg tviler i alle fall på at det er med vilje.

Selvsagt får man lyst til å reise når man leser en god reiseskildring, men jeg må nok innrømme at det er mange av landene Fatland reiser gjeenom som jeg foretrekker å oppleve som «armchair traveller» – altså gjennom bøker. Georgia står sånn halvveis på lista over land jeg kunne tenkt meg å besøke, men ellers fikk jeg mest forsterket ønsket om å få til en ny runde i Baltikum neste år. Vi var der i sommerferien i fjor og jeg angrer allerede på at vi ikke rett og slett gjentok turen i år.

___________________
* Jeg var og hørte Fatland snakke om Grensen på Litteraturhuset i Trondheim sammen med foreldrene mine, som begge har lest Sovjetistan (det har ikke jeg, ennå). Dette var før noen av oss hadde begynt på Grensen. Vi snakket med noen andre damer som sto i kø, og mamma bemerket hvor lettlest Sovjetistan var. En av damene sa da med ettertrykk at «Denne er IKKE lettlest.» Vel, I beg to differ.

Another readathon

I don’t really follow any vloggers, I very occasionally follow a link to one and watch half a video, but it’s not a format that I enjoy much. However, that does not mean that vloggers might not have some very good ideas. Like Gintare, at Book Roast, who apparently organised a Harry Potter themed readathon in April: The OWLs Exam Readathon. I found out about it now because Liz at Travel in Retrospect is planning on resitting her exams in July. And there is a NEWT Readathon planned for August, but it would obviously not do to sit your NEWTs before having passed your OWLs.

So I’m contemplating joining. The idea is pretty straightforward: There are twelve subjects and for each a task is given that fits the theme, such as «Read a book with a symbol on the cover» for Ancient Runes. If you «read and pass» at least five OWLs you get an O for «Outstanding», and to get a pass level (A for «Acceptable») you need only pass two. That, at least, should be doable. You can peruse the full instructions yourself, but here are all the subjects and their set tasks:

Ancient Runes: Read a book with a symbol on the cover

Arithmancy: Read a book with a number on the cover or in the title: Lilla Berlin 5 by Ellen Ekman

Astronomy: Read a science fiction read

Care of Magical Creatures: Read a book that includes magical creatures OR features a magical creature on the cover: The Field Guide (Spiderwick Chronicles 1) by Tony DiTerlizzi and Holly Black

Charms: Read a fantasy book: Mort by Terry Pratchett

Defence Against the Dark Arts: Read a book featuring/about secret societies/clubs: Sourcery by Terry Pratchett (ok, that’s stretching it a bit, but Unseen University is certainly closed and what goes on in there is a secret to those outside).

Divination: Read a book featuring prophecies

Herbology: Read a book with a nature related word in the title

History of Magic: Read a historical fiction

Muggle Studies: Read a muggle non-fiction book: Grensen by Erika Fatland.

Potions: Read a book about/with alchemy: Chasing the Dram by Rachel McCormack (distilling is alchemy, right?)

Transfiguration: Read a book that deals with transfiguration/shapeshifting or similar theme OR a book with a cat on the cover

Update at the start of August: I’ve added the relevant titles. I didn’t actually set out to read anything particular for this challenge, but I’ve managed to tick off a few subjects anyway. So that’s OWLS in Arithmancy, Care of Magical Creatures, Charms, Muggle Studies and Potions. So I juuust scraped an Outstanding. Now for the NEWTS in August. That’s going to be a lot harder… Separate post to follow when I’ve thought about my TBR.