Alle innlegg av Mirthful

Bout of Books 25: Sign-up and progress post

It is Bout of Books time again, and though it falls in a somewhat busy week I will attempt to participate. Perhaps it can push me to getting at least a LITTLE reading done.

For new readers:

The Bout of Books read-a-thon is organized by Amanda Shofner and Kelly Rubidoux Apple. It is a week long read-a-thon that begins 12:01am Monday, May 13th and runs through Sunday, May 19th in whatever time zone you are in. Bout of Books is low-pressure. There are challenges, Twitter chats, and a grand prize, but all of these are completely optional. For all Bout of Books 25 information and updates, be sure to visit the Bout of Books blog. – From the Bout of Books team

Nostalgisk søm – Anna Solum og Torill Svarva

Nostalgisk søm av Anna Solum og Torill Svarva (som er mor og datter) er nok en av sybøkene jeg har lånt hjem fra biblioteket i det siste. Det er ikke den første boka jeg ville plukket opp ut fra tittelen, men jeg skulle på sytreff i regi Klar, ferdig, sy! der også Mimja (merkenavnet til duoen bak boka) skulle være til stede, så da måtte jeg jo sjekke ut boka.

Som forventet er ikke det visuelle uttrykket i boka helt i min stil, men den inneholder likevel en rekke greie mønstre. Utvalget er litt… tilfeldig? Vel, sannsynligvis ikke, men litt hummer og kanari må man vel få kalle det. Ikke at det nødvendigvis er negativt, her kan du nesten nøye deg med én bok og sy garderobe til hele familien. Det eneste du mangler er bukser til voksne, til gjengjeld finner du både festdrakter til barn og diverse tilbehør, som veske til kaketine, noe jeg har tenkt en stund at jeg skulle sy. Jeg kunne nok funnet ut av et mønster selv til akkurat det, men her har noen tenkt for meg og spart meg for jobben.

Så langt er det eneste mønsteret jeg har testet Bare blåbær bukse, og det bød på en smule frustrasjon enda så enkelt det er. Jeg hadde nemlig tegnet av mønsteret i to størrelser, den seksåringen bruker nå og neste størrelse opp. Det hadde jeg selvsagt glemt når jeg hadde med meg de og et bilde av instruksjonene (for å slippe å dra på boka) på sytreffet, så når jeg skulle klippe ble jeg stående og klø meg i hodet. Jeg endte med å spørre Torill om hjelp (siden hun nå var der) og hun bekreftet kjapt det jeg for så vidt hadde konkludert med, at jeg hadde to varianter av samme mønsterdel. Men når jeg kikket nærmere på instruksjonene etterpå konkluderte jeg at det ikke bare var jeg som var dum (ikke at det var så utenkelig), for der står det vitterlig både «Antall mønsterdeler: 2», når det bare er én, og «Legg framstykket mot bakstykket rette mot rette og sy sidesømmene» noe som er helt unødvendig siden bak- og framstykket er en mønsterdel.

Når jeg først fant ut av det hele var buksa enkel å sy, og ble godt mottatt av både seksåringen og en jevnaldrende venn av familien. Sistnevnte synes visstnok den er så komfortabel at hen nesten nekter å la den vaskes, så nå har jeg klippet noen flere bukser så vi kan få løst den floken.

Bare blåbær bukse, dinosaurjersey fra Stoff og stil, ribb fra Klar, ferdig, sy!

Hadde jeg ikke allerede hatt Tove Fevangs Festdrakter for barn på hylla hadde jeg nok investert i Nostalgisk søm bare for å ha basismønster til festdrakt. Jeg utelukker ikke at jeg kjøper den i alle fall, for variasjonens skyld, men det er vel kanskje grenser for hvor mange festdrakter til barn jeg skal sy framover, så vi får se. Av andre mønstre har jeg altså tenkt å sy veske til kaketine, men ellers fant jeg ikke så mye som fristet (i alle fall ikke mer enn andre mønstre jeg allerede har på vent), og selv om Bare blåbær buksa var en innertier er den kanskje ikke nok til å rettferdiggjøre prisen for hele boka, i alle fall ikke når vi har bibliotek. Kort sagt: En bok som blir litt overflødig for meg, men om du har litt færre mønstre på hylla fra før er det verdt å ta en titt.

Bla i boka på Embla forlags hjemmesider.

 

Heilt spesiell ganger tre – og Jubel, da

Jeg er inne i en periode der jeg syr mye, og derfor driver jeg nærmest og jobber meg gjennom bibliotekets samling av sybøker. Sist hadde jeg vært på mitt lokale bibliotek og plukket fra det som sto i hylla, denne gangen har jeg reservert/bestilt bøkene via bibliotekets nettsider, og det er altså et litt mindre tilfeldig utvalg det er snakk om.

Heilt spesiell og Jubel: Sy glade klær til glade barn av Kristin Thorsnes og Ane Sund (Gyldendal, 2013): Denne boka har jeg hatt på radaren en stund, den hadde allerede kommet ut sist jeg var i en «sy alle tingene!»- fase, men siden forsøkene mine med stretchstoff den gangen bare ble sånn passe vellykket kom jeg aldri så langt som til å se skikkelig på den. Med overlock i huset er det mye morsommere å sy i stretch enn det har vært før, og det var naturlig å låne noen av de bøkene jeg har oversett tidligere.

Både Heilt spesiell og Jubel har som merkevare utgangspunkt i blogger. Hvordan det ble til en bok i samarbeid heller enn individuelt aner jeg ikke, men siden de kler (no pun intended) hverandre virker samarbeidet ikke unaturlig på leseren. Det er heller ikke angitt om det er den ene eller den andre designeren som står bak hver modell, og boka framstår som en homogen enhet designmessig.

Modellene i boka er i utgangspunktet enkle, greie basisklær, med eller uten ekstra kule detaljer. Som for det meste av søm vil valg av stoff ha mye å si for hvordan det ferdige plagget fremstår. Modellene i boka er sydd i friske, sterke farger. Det appellerer til meg, men vil man heller ha sarte, «romantiske» plagg er det ikke noe i veien for å bruke de samme mønstrene for å oppnå det, eller man kan velge ensfargede, monokrome stoffer for et mer klassisk, elegant uttrykk. Likevel, som jeg skal komme tilbake til på en av de nyere utgivelsene, det er lettere å falle for et mønster dersom demonstrasjonsmodellen er sydd i stoffer du liker. Vel, jeg liker stoffvalgene i Helt spesiell og Jubel og ble fristet til å tegne av mønster for flere av modellene. Og da oppdaget jeg det ene, virkelig store minuset med boka for min del: Mønsterarket (ja, det er bare ett) er rett og slett for stort. Det er større enn spisebordet vårt, som jeg skal innrømme ikke er av de største, og det er i seg selv et praktisk problem for meg, men problemet på generell basis er at det er helt uhåndterbart. At ikke bibliotekets eksemplar var mer slitt, krøllet og generelt ødelagt enn det var gir gode skussmål til tidligere lånere. Det var rett og slett så stort at det var umulig (og jeg har lange armer) å tegne av mønsterdelene i midten av arket uten å brette inn sidene.

Derfor ga jeg opp et bare et par plagg, men det er mulig jeg gjør et nytt forsøk. Jeg har testet tre mønster fra boka: Gul bukse, kløverkjole med lommer og smekkeskjerf. For alle tre er mønsteret helt greit og sømbeskrivelsene ok. Skjerfet er i utgangspunktet så enkelt at det nesten ikke trenger sømbeskrivelse (om man ikke er helt nybegynner).

De gule buksene brukte jeg som grunnlag for et redesignsprosjekt, og der lot jeg meg frustrere av to ting:

    1. På grunn av gjenbruk av grunnmønster har veiledningen instruksjoner som «legg til 6 cm i høyden i livet og i øvre kant på lommene». Jeg skjønner behovet for å ikke tegne to nesten like mønstre hver for seg på mønsterarket, men har sett dette løst helt fint i andre mønster ved at linjene for «modell a» og «modell b» begge er tegnet inn og du kan velge å tegne av den modellen du har tenkt å sy. For oss med litt dårlig hukommelse er det ekstra greit med utvetydig mønster, det er kjipt å klippe «samme» bukse om noen måneder og oppdage at du skulle ha lagt til litt her og litt der. Det kan umulig være bare meg som syr plagg jeg har sydd før etter hukommelsen og først blar opp instruksjonene dersom jeg står fast.
    2. Jeg måtte lete etter mål (for generell observasjon se nedenfor) og i ett tilfelle fant jeg slett ikke noe mål, for selv om det er spesifisert at du skal legge til mellom 10 og 15 cm nederst på beina er instruksjonen for hvordan du skal sy nederkanten kun «Brett opp så du får en løpegang til strikk nederst på beina.» Hvor bredt har de tenkt at jeg skal brette opp, mon tro?

For Kløverkjolen var hovedfrustrasjonen min egen skyld, jeg hadde ikke fått med meg at den har knapping på den ene skulderen, til tross for at det er synlig på ett av bildene. Jeg leste derfor instruksjonene feil og måtte fikse feilen med en nødløsning (som forsåvidt fungerte). Skal jeg bruke mønsteret igjen kommer jeg til å kombinere det med mønsteret for den andre kløverkjolen for å få ribb og derfor tøyelig nok hals til ikke å trenge knepping. Siden mottaker av kjolen synes den var for trang i halsen når den er kneppet er det på alle måter en bedre løsning for oss, men sånt er jo smak og behag.

Det å lete etter mål er et problem som gjelder for alle de tre bøkene jeg omtaler her, men jeg kan bruke den gule buksa som eksempel:

Fellesløsningen i disse bøkene er altså at du i begynnelsen av boka, sammen med for eksempel  generelle syveiledninger, finner tabeller for hvor lang (og bred) ribb eller kantebånd du skal klippe til hvert mønster. Jeg har (minst) to innvendinger til dette. Det ene er at tabellene i det minste burde vært helt først (eller helt sist) i boka slik at man kan slå opp i dem uten å begynne å lete etter siden. Det andre er at jeg ikke forstår begrunnelsen for å løse det på denne måten, det er MYE lettere for leseren å ha alle relevante detaljer for ett plagg på samme sted og det tar ikke så mye ekstra plass (som man kan se av strikkmålene over). Og om man insisterer på å gjøre det på den måten bør man i det minste være konsekvent, her er mål for ribb i fellestabellene og mål for strikk på plaggets detaljside, for eksempel.

Når det er sagt, plaggene ble fine og brukbare og passet mottaker som de skulle ut fra størrelsen jeg valgte å sy, og jeg kommer helt garantert til å teste flere mønster fra boka etterhvert.

Les mer om boka, og bla i den (både gul bukse og kløverkjole er med i utdraget som kan sees) på forlagets nettsider.

 

Heilt spesiell: Sy til liten og stor av Kristin Thorsnes (Gyldendal, 2015): «Heilt spesiell», dvs Kristin Thorsnes, går solo i denne boka, men stilen er lett gjenkjennelig fra bok nummer en. Det er glade mønster og farger gjennomgående. Her er det også, som tittelen tilsier, klær både til barn og voksne, noe som gjør boka mer brukbar for min del (seksåringen bruker selvsagt fortsatt barnestørrelser, men tolvåringen er over på voksenstørrelser for lengst).

En stor forbedring er at denne boka kommer med to mønsterark som er i langt mer håndterbar størrelse.

Her har jeg testet mønsteret på babybukse, og det fungerte absolutt utmerket. Utover dette med ribbtabell har jeg ingenting å klage på. Det samme gjelder All Day kjole som jeg sydde til meg selv. Mønsteret er rett fram og sømbeskrivelsen utmerket.

Også denne kan du lese mer om og bla i på forlagets hjemmesider, der ligger det også et par filer med rettelser til boka (opplag 1 og 2, samt en mønsterdel som ikke har opplag spesifisert).

Heilt spesiell: Sy barnas favorittplagg av Kristin Thorsnes (Gyldendal, 2017): Dette er Thorsnes’ andre solobok, og som hun selv sier i forordet: «Denne boka har i likhet med meg selv, utviklet seg en god del fra mine to tidligere bøker (…). Fra å være fargerik og retro, til en mye dusere og mer romantisk stil.» (Side 7.)

Det er jo en ærlig sak, men all den tid jeg er langt mer glad i fargerik og retro enn dus og romantisk appellerer altså denne boka langt mindre til meg. Jeg klarer heller ikke dy meg for å påpeke at i tillegg til «dus» og «romantisk» ville jeg tatt med «kjønnsstereotyp», for her er det mye rosa til jente og lyseblått til gutt ute og går. Ikke akkurat noen forbedring. Men det er meg, og du kan jo være dundrende uenig.

Samtidig ser jeg jo at det er noen fine nye mønster i denne boka, som jeg gjerne kan sy i helt andre farger enn det som er vist. Singleten (som du kan se tre varianter av i bla-i-boka-utdraget lenket nedenfor) for eksempel er et mønster jeg definitivt skal teste fram mot sommeren, men det blir altså ikke i hverken dus gul eller dus grønn dersom jeg får velge stoff (men det er fare for rosa eller lilla om hun som skal ha på singleten får et ord med i laget, og det gjør hun nok, på den annen side kan det være hun foretrekker dinosaurer).

Thorsnes skriver også at hun ettersom hun har utviklet seg som syerske har hun blitt mer opptatt av detaljer. «Det å se plagg som har flotte sømmer, er virkelig sukkertøy for øyet,» skriver hun. Det er vanskelig å være uenig i det, men enkelte andre detaljer – som rysjer på (for meg) rare steder på jenteklærne (rysjer på knærne? Virkelig?) og seler som jeg har vondt for å se for meg blir på skulderen under lek på både shorts og ballongskjørt – ser jeg mer som hinder for ungenes utfoldelse enn som et pluss. Men også det er smak og behag, selvfølgelig (og visst er den søt, seleshortsen).

Også her er det to håndterbare mønsterark, men også, som tidligere, ribb/kantbånd/strikk-tabeller på en egen side i stedet for sammen med hvert enkelt plagg.

Igjen: Les mer og bla i boka hos forlaget (og finn rettelser til opplag 1).

Konklusjonen er at om jeg skal vurdere å kjøpe noen av disse bøkene (eller til og med bare å låne dem fra biblioteket igjen) kommer Heilt spesiell: Sy til liten og stor helt klart øverst på lista. Faktisk tror jeg den havner på handlelista. Tross stort mønsterark vil jeg nok plassere Heilt spesiell og Jubel: Sy glade klær til glade barn på plass nummer to, en bok jeg i alle fall ville vurdere å kjøpe om den dukket opp brukt/på tilbud. Og tross at den havner nederst på listen havner nok Heilt spesiell: Sy barnas favorittplagg også i den kategorien, for det er en fin samling gode mønstre i boka, selv om jeg altså ikke er fan av den nye stilen.

 

 

Nordlys: Vikingene og orakelet – Malin Falch

Endelig ble det åpnet for forhåndsbestilling av Nordlys bok 2: Vikingene og orakelet her for noen uker siden, og jeg kastet meg over. Når jeg pakket ut boka som kom i posten i dag var jeg spent på om jeg hadde vært rask nok til å få tegning – og ikke bare signatur. Spoiler: Ja, det hadde jeg (se bilde nederst).

Jeg så ingen grunn til å vente med å lese den, heller. Og siden tolvåringen var klar til å kaste seg over den så fort hun så den er det like greit at mamma fikk gjort ferdig lesingen mens hun var på korpsøvelse, det er ikke sikkert jeg får se den igjen med det første.

I motsetning til i bok en, der det egentlig ikke skjer så mye og fokuset er på verdensbygging, er Vikingene og orakelet nesten i overkant actionfylt. Det veksler mellom i alle fall tre handlingslinjer (som etterhvert overlapper), så det er om å gjøre å følge med – og å ta seg tid til å nyte bildene, som jo ikke spiller en helt uvesentlig rolle i det hele.

Ikke overraskende dreier mye av handlingen seg om vikingene og orakelet og hennes lærling. Vi får se noe av livet i vikingelandsbyen, blir introdusert for (ideen om) Fjellfolket og ikke minst får vi glimt både av trollenes liv i trollskogen og mer innblikk i Espens «familie», som består av både alver og ulver. Det skjer ting som tilsier – og gir frampek om mer – at skillelinjene mellom det gode og det onde ikke er så klare som man kanskje først skulle tro.

Historien slutter med en cliffhanger (du er hermed advart), så hovedkonklusjonen min blir i grunn den samme som for bok 1: Hvor (eller kanskje helst når) kan jeg forhåndsbestille bok tre?

 

Frøydis Lykke har en ekte enhjørning

Frøydis Lykke har en ekte enhjørning dumpet ned i postkassen fra Egmont og siden vi for tiden er storforbrukere av bøker seksåringen kan lese for oss passet det utmerket. Boka er skrevet av Morag Hood, som er skotsk, og heter Sophie Johnson: Unicorn Expert i orginal. Illustrasjonene er derimot mer kortreiste*, de er nemlig tegnet av trondhjemmer Ella Okstad.

Frøydis Lykke er altså enhjørningsekspert. Hun har en ekte enhjørning, eller, faktisk 17. Hun lærer dem alt de trenger å vite, som hvordan jakte på mat og at ballonger kan være problematiske når man har horn, og hun forsvarer dem mot fiender. Det er rett og slett ganske mye jobb å være ansvarlig for så mange enhjørninger.

Leser du teksten for seg selv er det dette du får vite. Men dette er en bok der illustrasjonene forteller en litt annen historie enn teksten. De 17 enhjørningene er Frøydis’ kosedyr, hund og lillebror med hjemmelagde horn knytt fast på hodet. Mens Frøydis underviser dem i trolldom sniker en ekte enhjørning seg inn og deltar på de videre aktivitetene før den til slutt sniker seg ut igjen. Det er uklart om Frøydis overhodet legger merke til den ekte enhjørningen, her var jeg og seksåringen uenige (hun mente ja, jeg heller mot nei).

Og det er nettopp dette samspillet av motsetninger mellom teksten og illustrasjonene som gjør boka så sjarmerende. Det skader selvsagt ikke at illustrasjonene er av en sånn art at jeg gladelig kunne hatt dem på veggen heller. Egmont har et miniintervju med Okstad som sin presentasjon av boka og der forteller hun:

Jeg hadde det ganske klart hvordan Frøydis skulle se ut da jeg leste teksten første gang. Jeg fikk det enda klarere for meg etter at jeg fikk tilsendt link til en reklamefilm som inspirasjonmateriale fra forlaget. Det er en engelsk reklame for et forsikringsselskap.

Jeg måtte jo google, så her er reklamen**:

Det er ingen tvil om at Okstad klarte å ta det beste fra reklamen og bruke det i sine illustrasjoner.

Vi fikk boka litt i siste liten, det var litt knapt med tekst for oss, så jeg vil anslå at ideell målgruppe er fra ca 3 år til «lærer å lese selv»-alder. Jeg er nysgjerrig på de neste bøkene om Frøydis likevel, så det er mulig vi må snike inn den neste på engelsk snarere enn å vente på den norske oversettelsen. Den heter Sophie Johnson: Detective Genius, og ser om mulig enda mer sjarmerende ut.

Og så skal jeg holde utkikk etter andre bøker illustrert av Ella Okstad, for hun ligger an til å bli en ny favoritt.

_______________
* Vel, de begynner vel å bli greit bereiste nå, boka er oversatt til ni språk.

** Neste video YouTube ville vise meg var denne julereklamen fra John Lewis, så nå har jeg tårer i øynene. Vel bekomme.

Brev til en ufødt datter: om frihet, sex og søsterskap – Anne Bitsch

Anne Bitsch er på kortlista til Bokbloggerprisen 2018 i klassen sakprosa for Brev til en ufødt datter: om frihet, sex og søsterskap. Etter å ha lest boka overrasker det meg litt, men det er jo ikke noe nytt at jeg er uenig med mine medbloggere, så kanskje jeg ikke burde være overrasket?

Som tittelen tilsier er boka formulert som et (eller en serie) brev til en fiktiv datter Bitsch kaller Emma, etter den russiske anarkisten Emma Goldman,

som beskriver i sine memoarer at også hun fikk sitt pass påskrevet av en partikamerat som under en fest skal ha sagt at det ikke passet seg for en leder å danse, hvortil hun – takk og lov – ytret de berømte ordene: «Hvis jeg ikke får danse, er det ikke min revolusjon». (s 19)

I begynnelsen fikk denne fiktive Emma meg til å tenke på Fay Weldons Letters to Alice on First Reading Jane Austen. Det er for lenge siden jeg leste Weldon (på tide med gjenlesing, kanskje?) til at jeg kan trekke videre paralleller enn at både Emma og Alice er oppdiktede personer (Alice riktignok niese, ikke datter) og at både Weldon og Bitsch skriver om feminisme. Men der jeg husker Weldons grep som svært vellykket (delvis fordi Alice, om jeg ikke husker feil, «svarer» på tantens brev, som igjen argumeterer tilbake, slik at vi får lese halvparten av en dialog) synes jeg Bitsch forsøk på å henvende seg til en navngitt yngre kvinne (jente?) ikke holder boka ut. Gjennom siste halvdel tar jeg meg selv i nærmest å skvette hver gang «Emma» tiltales direkte.

I så måte hadde jeg en motsatt opplevelse av Rose-Marie, som i sin omtale skriver:

Det kjentes i begynnelsen litt rart med en navngitt fiktiv person som adressat for et slikt brev, men det gikk fort over. Etter hvert kjente jeg faktisk at det fungerte riktig godt.

Jeg tror det har med at tonen i teksten ellers er svært essayistisk og (dermed) upersonlig, selv om temaene som omtales i aller høyeste grad er personlige. Og om jeg ikke har misforstått Bitsch helt er det på sett og vis også intensjonen; selv om hver enkelt overgreps-/voldtekts-/trakkasseringshistorie er personlig er poenget med å fortelle om det å opphøye det til noe generelt og dermed politisk, noe som ikke kan avskrives som enkelthendelser, men som må sees som et strukturelt problem som må løses av fellesskapet.

Bare ett aspekt av Brev til en ufødt datter fungerer for meg som nettopp det tittelen tilsier boka er, og det er de delene der Bitsch snakker om hvordan hun har jobbet for å overvinne den skammen og den offerrollen overgrepene hun har opplevd kunne ha redusert henne til. Det at man faktisk kan legge selv alvorlige overgrep bak seg og leve et såkalt normalt liv er et viktig budskap til unge kvinner. Ja, for all del, la oss jobbe for at voldtekt ikke skal forekomme, la oss dømme overgripere strengt for å «ha ødelagt liv», men la oss også gi håp om at livet ikke nødvendigvis må være ødelagt. For, som Bitsch skriver:

Som kvinne skal man aldri være naiv, men man må vurdere hvor mye frihet man egentlig er villig til å ofre for sin egen sikkerhets skyld. (s. 56)

Utover det var vel hovedproblemet mitt at Bitsch sparker inn dører som allerede er åpne for eget vedkommende, sånn at jeg ikke føler at jeg lærer noe, langt mindre «vokser som menneske» eller hva man nå skal forvente av god litteratur.

Ikke at ikke det trengs at det ropes høyt om at det til tross for at likestillingen visstnok har «gått for langt» er sånn at det første det spørres om når noen hevder å ha blitt voldtatt er «Hva hadde du på deg?», «Hvor mye hadde du drukket?» og «Hvorfor ble du med ham hjem om du ikke ville ha sex?» og lignende spørsmål som alle er egnet til å legge hele eller deler av ansvaret på offeret. Det gjør også meg eitrende sint, men jeg trenger ikke egentlig å lese flere tekster om saken. Det jeg trenger er kanskje at alle menn (og en del kvinner) tvinges til å lese flere tekster om saken. Og da blir jo hele «Kjære Emma» enda mer feil. Det burde vært «Kjære Trond, Ulf, Kristian og Terje», om det nå først skal være et personlig brev til noen.

Mye er personlig i boka, både Bitsch egne opplevelser, men også eksemplene hun henter fram fra rettsapparatet, der hun har vært observatør til et hundretalls saker i sin rolle som forsker. Men det som ikke er personlig, de mer generelle betraktningene? Jeg føler liksom at jeg har lest det før. Og det har jeg kanskje, og det er jo ikke sånn at alle bøker skal være nye og banebrytene og Brev til en ufødt datter er da også en helt… grei bok. Men topp tre sakprosa i fjor? Jeg synes nok den forrige boken jeg leste, Joofs Eg snakkar om det heile tida, var langt mer prisverdig (bokstavelig talt). Litt skuffa, altså, og dermed blir jeg kanskje mer kritisk enn jeg ville vært ellers. Jeg synes du skal lese selv og gjøre deg opp egen mening (særlig om du er mann, kan vi jo understreke).

Eg snakkar om det heile tida – Camara Lundestad Joof

Denne lille boka er del av en serie fra Samlaget som heter Norsk Røyndom.

I serien Norsk røyndom inviterer Samlaget utvalde forfattarar til å skrive om den norske samtida. Viktige tema vert presenterte i kort format, med eit personleg utgangspunkt.

Sumaya Jirde Ali har skrevet en av de andre bøkene i serien, den har jeg i alle fall tenkt å lese, og mest sannsynlig blir det fler etterhvert (både i serien og på meg, altså).

Camara Lundestad Joof skriver om opplevelsen av å ha en annen hudfarge enn det som er normen i Norge. Joof er norsk, men har en far som opprinnelig er fra Gambia, og det er sånt som synes utenpå. Tittelen er vel med stor sannsynlighet et nikk til en annen bok jeg burde ha skrevet om, Renni Eddo-Lodges Why I’m No Longer Talking to White People About Race, men også en konstantering av fakta. Er man brun i huden i Norge er det fort gjort å ende med å snakke om det, på godt og vondt.

Boka starter med en historie om – og en unnskyldning til – Camaras bror, som det rant over for når han var tretten og hun var elleve, da han pent ba familien om å slutte å kalle dem «negerbarna». Familien mente han overreagerte, det var jo kjærlig og ikke vondt ment og Camara synes da ikke det gjorde noe, synes hun? 

Og nettopp fordi det ikke var vondt ment er det en så god innledning på dette forsøket på å forklare oss som ikke har følt det på kroppen hvordan det er å få hudfargen sin påpekt, diskutert, kritisert eller hyllet, men alltid, alltid oppmerksomgjort.

Snakker vi om det oss hvite i mellom lurer Joof på? Diskuterer vi hvorvidt det er ok å bruke ordet neger? Spør vi hverandre hva vi synes, hvor rasistisk det egentlig høres ut? Og svaret er jo nei, vi gjør ikke det. Ikke i min omgangskrets, i alle fall. Jeg kan faktisk huske å ha diskutert det en eneste gang (for nærmere 30 år siden), og han (selvsagt han) jeg diskuterte med som absolutt synes det var ok, siden «de svarte i USA bruker jo ordet selv» ble senere aktiv i FrpU. Så da lærte jeg jo noe om røde flagg, i alle fall.

Men er du brun i huden, da blir du bedt om å ta stilling til sånt hele tiden. Vel, altså, jeg vet jo ikke, men jeg ser ikke noen grunn til ikke å tro på de historiene Joof (og Eddo-Lodge og Jirde og en rekke andre kvinner og menn jeg følger på Twitter og leser kronikkene til) forteller meg. For jeg har vanket nok i mannsdominerte miljøer til å rekke å bli sliten av alle de som bare er nødt til å fortelle deg hvor kult det er at du liker whisky/jobber i IT/sett inn selvvalgt mannsdominert aktivitet selv om du er dame! Og faktisk har jeg altså stort sett møtt positive kommentarer, og likevel er det slitsomt.

Joof har også hukommelse som tilbakevendende tema. Skal hun vitne om det hun opplever må hun jo huske, og helst huske riktig og detaljert. Var det «svarting» han sa han i baren? Nei, sier venninnen, det var «nigger». Regnet det den 17. mai-dagen da hun var ti år da en dame kjeftet på henne for å ha den frekkhet å bruke bunad? Mye av boka består av korte historier – vitneutsagn – om det man vel kaller hverdagsrasisme. Jeg blir sliten av å lese, men jeg tror på dem alle sammen. Og det spiller ingen rolle for meg om det regnet eller ikke.

Men eg lèt dette fare no. No set eg desse historiene på papiret, papiret kan få bere minna for meg, boka får vitne, uavhengig av om det regna eller ikkje.

Du kan få bere denne boka i veska. Det er kanskje det eg vil. At vi ber dette saman.

Så nå bærer jeg dette. Men det tåler jeg godt. Og så håper jeg at jeg også har mot nok til å si fra om jeg (når jeg?) blir vitne til rasisme. Ikke bare å gå i mellom den ravende idioten og den tilfeldige brune personen på bussen, som vi alle tenker at selvsagt ville vi gått mellom, men også, kanskje enda mer ubehagelig, våge å skape dårlig stemning ved å være den som sier at vi kanskje kan la være å diskutere slektstreet til X, hvorvidt rastafletter er «cultural appropriation» med Y eller alle de andre fremmedgjørende samtaleemnene folk fører for å lufte «helt tilfeldig» fordi en av de tilstedeværende ikke har samme hudfarge som resten av gjengen (av kolleger, venner, hva det nå måtte være). Jeg skal i alle fall prøve.

H is for Hawk – Helen Macdonald

Nå føler jeg meg veldig flink må jeg innrømme. Ikke bare har jeg lest ferdig månedens boksirkelbok FØR vi skal møtes, men jeg kan også krysse av en 1001-bok, og den PASSER i temaet for mars i Elidas 1001 lesesirkel. Og så er det faktisk en selvbiografi (eller memoar) snarere enn en roman (som jeg opprinnelig trodde), så med litt kreativ bokføring skal jeg til og med få den til å passe til biolesesirkelen. Kanskje.

Og så var den bra, på toppen av det hele.

Ok, nå hørtes jeg litt overrasket ut, kanskje, og det var ikke egentlig meningen. H is for Hawk av Helen Macdonald har vært på radaren min en stund, ikke minst fordi omslaget appellerer til meg. Men jeg vandret altså rundt i den villfarelsen av at det var en roman. Uansett, det var min tur til å foreslå bøker til boksirkelen forrige gang, og denne gangen tok jeg utgangspunkt i 1001-lista, og da først og fremst min filtrering av den, altså «ikke gamle hvite menn». Når kriteriet i boksirkelen i tillegg er at boka må finnes på norsk i tilstrekkelig antall eksemplarer på biblioteket ble forslagslista mi kortet ned til en håndfull titler helt av seg selv, og H is for Hawk ble faktisk enstemmig valgt av de tilstedeværende.

Å kalle boka en selvbiografi føles litt merkelig, siden den faktiske handlingen foregår over ca ett år av Helen Macdonalds liv, riktignok med tilbakeblikk på barndommen her og der. Det er også på sett og vis en bok om T. H. White, mest kjent (?) som forfatteren av The Sword in the Stone og The Once and Future King, som skrev The Goshawk om sitt eget tren-en-hauk-prosjekt. Både White og Macdonald har vikarierende for prosjektet sitt, den store forskjellen er at Macdonald faktisk vet hva hun driver med, hun har jobbet ved et falkejaktsenter og trent andre arter av rovfugl tidligere, mens White prøver seg fram og gjør omtrent alle feilene han kan gjøre i prosessen.

Å drive sorgbearbeidelse via hauk er et orginalt prosjekt, og kanskje nettopp det er en av årsakene til at boka ble en bestselger. Den andre hovedårsaken er utvilsomt Macdonalds formidlerevne. Hun skriver rett og slett godt. Jeg tok meg i å trekke paraleller til Havboka, vår egen naturhistoriske overraskende bestselger. Jeg kjenner igjen mye av den samme evnen til å formidle fakta om naturen (havet, hauken) på en måte som trekker leseren inn i historien og gjør boka til en page-turner der materien i andre hender kunne blitt tørr og uleselig. H er for Hauk, men også for Hav (funker ikke like bra på engelsk).

This summer lunch feels deeply unreal. Shadows of damask and silver, a photogravure in an album, something from Agatha Christie, from Evelyn Waugh, from another time. But the wasps are real. They are here, and they are present. So is the hawk, the sun at their centre. And me? I do not know. I feel hollow and unhoused, an airy, empty wasps’ nest, a thing made of chewed paper after the frosts have murdered the life within.

(Side 130.)

Interessant nok var vi fire boksirklere som likte boka. Én hadde ikke hatt tid til å lese den (oppgaveskriving fikk forståelig nok prioritet), mens én hadde gitt opp etter hundre sider. Sistnvente er vegetarianer og hang seg opp i det man jo med rette kan anse som dyreplageri. For å få en rovfugl til å komme tilbake til deg er du nødt til å holde den på sultegrensen. En mett rovfugl har ikke noe behov for menneskekontakt. I tillegg jaktes det jo på levende dyr – kaniner, fasaner og annet småvilt – og det er blod og gørr involvert. Siden det meningsløse dyreplageriet var det som ødela Havboka for meg kan jeg sympatisere, men H is for Hawk påvirket meg ikke på den måten.

Apriltema for biolesesirkelen er «Funny (gapskratt, merkelig, rorbu)» og det ville være løgn å si at H is for Hawk fikk meg til å le høyt. Men merkelig, det må det være lov å si at historien er. Og siden jeg har en tendens til å bruke «morsom» som synonym for «interessant» kan jeg til og med hevde at det er en morsom bok. Visste du forresten at hauker kan «le» – og leke?

Men selv uten bok- eller lesesirkler å tilfredsstille synes jeg du skal sjekke ut H is for Hawk. Om du ikke leser engelsk (og her er det mye spesialisert vokabular også, selv om det meste av falkejakt-spesifikke ord forklares) er boka oversatt til norsk av Knut Ofstad og gitt ut av Forlaget Press som H for hauk i 2015. (Jeg måtte grave i sitatene fra anmeldere for å finne oversetteren, forresten. Det synes visst ikke forlaget var så viktig å opplyse om i infoboksen sin. Smekk på lanken for det.)

Den norske slavehandelen – Anders Totland

Den norske slavehandelen kom jeg tilfeldigvis over på biblioteket, og det er jeg glad for, for dette var interessante greier. Selvsagt (eller, er det selvsagt?) visste jeg at norske skip og sjømenn var involvert i slavehandelen fra Afrika til Amerika, men at vi hadde både egne fort på Gullkysten og egen koloni (Dansk Vestindia) visste jeg ikke (det siste har jeg nok hørt om før, men glemt, fortene tror jeg aldri jeg har hørt om). Vi kan selvsagt forsøke å argumentere at det var danskene som hadde fort og koloni, men det var nå engang Danmark-Norge som var staten den gangen, og det var nordmenn involvert i alle ledd. Til og med helten Tordenskiold startet karrieren sin på et skip som fraktet slaver.

Dette og mer til tar Totland for seg i en fin liten faktabok for… jeg vil si øvre barneskoletrinn/ungdomsskole? Eller for oss på 44 som synes det er greit å lære noe nytt, selvsagt. Ut over den slavehandelen vi vanligvis tenker på når noen sier «slavehandel» får vi også innblikk i historiene til de norske sjømennene som ble tatt til fange og gjort til slaver i Nord-Afrika. Totland dekker også den moderne slavehandelen, unge kvinner (fra Øst-Europa i eksempelet) som lokkes til Norge for å bli utnyttet og tvunget til å selge «sex»*.

Totland avslutter med en kommentar og liste over kilder og videre lesing.

Kristian Krogh-Sørensens illustrasjoner understøtter teksten på ypperlig vis, og er detaljerte og realistiske nok til å vise brutaliteten i historien uten å tippe over i det groteske.

Boka er på nynorsk, forresten, sånn til info.

_________________________

* Jeg vet det heter «å selge sex», men jeg synes ikke «sex» er rett ord når kvinnen ikke egentlig samtykker. Jeg ville kalt det voldtekt.

Bokbloggerprisen 2018: Kortlista

I dag ble kortlista for Bokbloggerprisen 2018 presentert. Det har vært diskusjoner innad i bokbloggermiljøet i 2018 (vel, før det også, men mer formelle diskusjoner i fjor) og det har ført til endringer både i hvem som kan nominere/stemme (vi anerkjenner nå både Instagram og YouTube som plattformer for «bokblogging»), når nominasjonene må inn (midt i februar, mot tidlig i januar før) og hvilke kategorier bøkene skal deles i.

Sistnevnte blir nok aldri problemfritt. Jeg har vært blant dem som har synes det var synd at alt annet enn romaner konkurrerte i samme klasse – kanskje særlig fordi (nesten) alle bøkene jeg leser havnet i «Åpen klasse» (se emneknaggen Bokbloggerprisen for tidligere innlegg fra meg). I år er det tre klasser: «Skjønnlitteratur», «Barn og ungdom» og «Sakprosa». For egen lesings del ser jeg det som en forbedring, men for noen sjangere slår det dårlig ut. I fjor hadde vi riktignok kun sakprosa på kortlisten i «Åpen klasse», men både barne-/ungdomsbøker, lyrikk og noveller har vært representert tidligere. Når de to sistnevnte må konkurrere mot romaner i «Skjønnlitteratur» tviler jeg på at de kommer til å nå opp særlig ofte (om noensinne). Vi får se. I år er i alle fall alle de tre på kortlisten i denne klassen romaner.

At det ble en egen kategori for barne- og ungdomsbøker er jeg derimot veldig glad for. Når alle avisene kutter i bokanmeldelser, og det egentlig var ganske skralt med anmeldelser av disse bøkene fra før, tenker jeg at det er en type bøker vi bloggere virkelig kan være med på å løfte frem.

Skjønnlitteratur:

Kinderwhore av Maria Kjos Fonn (Aschehoug): Høres bra, men fryktelig ut.
Leksikon om lys og mørke av Simon Stranger (Aschehoug): Jeg har allerede lastet ned leseeksemplar av eboka fra Aschehoug, men ikke lest ennå. Det vil si, jeg begynte i lunsjen i dag.
Så mye hadde jeg av Trude Marstein (Gyldendal): Ja, jo. Jeg er ikke så veldig mye mer interessert i gamle hvite damer enn gamle hvite menn, men jeg utelukker ikke at jeg blir med på samlesing, jeg har i alle fall reservert boka på biblioteket.

Barn og ungdom:

Snokeboka av Lisa Aisato (Gyldendal): Har jeg lest og synes den er herlig. Den var på min nominasjonsliste, så misfornøyd over å finne den på kortlista kan jeg jo ikke være. På tide å blogge om den, kanskje?
Snøsøsteren, en julefortelling av Maja Lunde og Lisa Aisato (Kagge): Har jeg lest. Burde jeg blogget om. Jeg var litt underveldet av den.
Vi skulle vært løver av Line Baugstø (Aschehoug): Var også på min nominasjonsliste. Den har jeg faktisk blogget om (yay me).

Sakprosa:

Brev til en ufødt datter, om frihet, sex og søsterskap av Anne Bitsch (Spartacus): Skal leses. Reservert på biblioteket.
En frivillig død av Steffen Kverneland (No Compendro Press): Denne reserverte jeg tidligere i måneden når jeg kom på at jeg skulle skippertakslese litt i forkant av nominasjonsfristen. Jeg fikk den ikke i tide, men er glad for at den havnet på kortlista uten min hjelp.
Nini av Lars Lillo-Stenberg (Gyldendal): Er vel den av alle kortlistebøkene jeg har minst lyst til å lese, uten at det er ment å si noe negativt hverken om Nini eller Lars Lillo-Stenberg. Vi får se. Kanskje jeg kan få klemt den inn på en biolesesirkelkategori og i alle fall slå to fluer i en smekk om jeg nå først skal bruke tid på den?

Hvordan det at vi går fra 6 (7 med joker) bøker til 9 vil påvirke hvordan samlesingen legges opp. Prisen skal deles ut i september som vanlig, så utvidelse av samlesingsperioden er ikke aktuelt. Det har kommet diverse forslag i diskusjonene rundt prisen, men hva komitéen har landet på er ikke kunngjort. Uansett blir det sikkert gøy, samlesingen og oppmerksomheten rundt bøkene den genererer året etter at de ble utgitt er noe av hovedpoenget med Bokbloggerprisen, og på sett og vis en del av premien. Jeg har vært varierende engasjert tidligere år, i år har jeg som alltid tenkt at jeg skal skjerpe meg og i alle fall klare å få blogget om de kortlistebøkene jeg faktisk leser. Wish me luck.

Og for de som skulle være nysgjerrige på hva som ble nominert, men ikke nådde opp, her er nominasjonslista mi til klassen «Barn og ungdom» (i prioritert rekkefølge):

1. Grønne greier av Ole Mathismoen og Jenny Jordahl

2. Vi skulle vært løver av Line Baugstø

3. Kvinner i kamp av Marta Breen og Jenny Jordahl

4. Snokeboka av Lisa Aisato

5. Nordlys av Malin Falch

6. Den norske slavehandelen av Anders Totland og Kristian Krogh-Sørensen (ill.)

Jeg har i grunn planer om å blogge om de fire jeg ikke har blogget om før. Planer er fine ting.