Alle innlegg av Mirthful

Så du ikke går deg bort – Patrick Modiano

I jula – det vil si fra «julebordet» vårt i november til januarmøtet – leser boksirkelen noveller, helst julerelatert, men i år ble det til at vi i tillegg valgte Patrick Modianos Så du ikke går deg bort, siden den er såpass kort. Knappe 111 sider kvalifiserer vel til kortroman. På fransk heter den Pour que tu ne te perdes pas dans le quartier («i nabolaget» er altså droppet fra slutten av tittelen på norsk), og den kom ut i frankrike 2. oktober 2014, i følge Goodreads, en uke senere fikk Modiano Nobelprisen i litteratur. Akademiets begrunnelse var blant annet at Modiano fikk prisen for «hukommelsens kunst, med hvilken han har levendegjort de mest ufattbare menneskelige skjebner og avdekket livet under okkupasjonen». Det ble bemerket at forfatteren var kjent i Frankrike, men nesten ukjent ellers (kilde: VG). Det antar jeg har endret seg noe siden.

Om Modiano normalt utviser «hukommelsens kunst» er det riktigere å si at han i Så du ikke går deg bort utforsker glemsel – selv om de to selvsagt henger nært sammen. Jeg skal ærlig innrømme at jeg er ambivalent til boka. På sett og vis var den svært besnærende, det var rett og slett vanskelig å legge den fra seg når jeg først hadde kommet inn i historien. Og måten Modiano utforsker nettopp samspillet mellom glemsel og hukommelse på er fascinerende, men også frustrerende. Fordi vi følger hovedpersonen, Daragane, mens han gjenoppdager barne- og ungdomsminner har har glemt (eller kanskje helst fortrengt) springer historien fra en episode til en annen og fram og tilbake i tid ettersom ting eller hendelser trigger Daraganes hukommelse. Det er jo en realistisk beskrivelse av hvordan en slik rekonstruksjon av en glemt fortid skjer i virkeligheten, men det er også ganske rotete å lese. Det hjelper heller ikke at sammenhengen mellom objekt og subjekt fra en setning til en annen ikke alltid er åpenbar. Akkurat det vet jeg ikke om skyldes oversettelsen eller om det er like uklart på fransk (fransken min er ikke god nok til at jeg har tenkt å forsøke å finne ut av det på egen hånd), men jeg endte relativt ofte med å lese avsnitt som dette på side 12 om igjen:

Daragane ville skynde seg av gårde. Om han ikke gikk med det samme, ville han da noensinne bli kvitt dem?

– Jeg skal være ærlig med dem…

Han lente seg over (…)

Ved første lesning erstatter jeg mentalt den siste «Han» med Daragane her, nemlig, men den siste setningen fortsetter «mot Daragane», så det er (den noe mystiske) samtalepartneren som lener seg. Er det også han som uttaler setningen før? Jo, det blir klart rett etterpå. Så leser jeg det hele på nytt, og får rett person på rett plass i min mentale kino, men når man må spole tilbake slik ofte blir det litt slitsomt.

Det andre som frustrerte meg var at det blir fryktelig mange løse tråder. Daraganes samtalepartner over, og jenta (kvinnen?) som utgjør andre halvparten av «dem» er viktige elementer i første halvdelen av boka, men så forsvinner de nærmest sporløst. Noe kriminelt har skjedd i forbindelse med barndomsminnene Daragane forsøker å hente fram, men siden han aldri visste noe om det som barn får leseren heller aldri noen egentlig forklaring på hva som eventuelt har skjedd og hvem som var involvert.

Så vidt jeg forstår av det jeg har lest i etterkant er Så du ikke går deg bort svært karakteristisk for Modiano. Hans egne foreldre var i stor grad fraværende i oppveksten og det er hint av lyssky virksomhet både før og etter Patricks fødsel (selv om «lyssky» i Frankrike under krigen ikke nødvendigvis er negativt). I alle fall virker det som om Modiano utforsker det samme temaet, med fraværende far/foreldre og barndom uten faste holdepunkter igjen og igjen i romanene sine.

Jeg endte med noe lunkne tre stjerner (av fem) på Goodreads selv, men kom over denne enstjerners-omtalen der som jeg på tross av at jeg ikke direkte mislikte boka fikk meg til å fnise gjenkjennende:

If you’re more into atmosphere than story, this is the book for you.

If you like mysterious women in strange black dresses, but don’t care that their plotlines are not resolved or even continued past the middle of the book, this book is for you.

If you like overrated French deconstructionists who care little about coherent –or even basic — conclusions to novels, this book is for you.

(Review av Chaya Nebel)

Boksirkelen møtes i morgen, det blir interessant å se hva de andre synes.

Diktlesesirkel

Optimismen min for lese- og bloggåret 2018 har visst ingen grenser. In for a penny, in for a pound, tenker jeg, så når Anita lanserer diktlesesirkel slenger jeg meg selvsagt med, i alle fall forsøksvis.

Kategoriene er som følger:

1. Januar: Les en ulest diktsamling fra bokhylla di. (har du ingen der, så kan du låne av noen)

2. Mars: Les en diktsamling av en debutant.

3. Mai: Les en samling av en prisbelønnet lyriker.

4. Juli: Les en diktsamling av en utenlandsk lyriker.

5. September: Les en norsk diktsamling fra 2018.

6. November: Les en klassiker.

Januar skulle ikke være noe problem, jeg har flere (og har allerede plukket fram to til Bokhyllelesing, så jeg kan ta en av dem nå og den andre i mars). Resten kan biblioteket hjelpe med, og siden jeg er medlem av gruppa Lån ei diktsamling på Facebook, kanskje jeg kan få skrevet noen ord om de jeg leser der også, så bidrar jeg til litt aktivitet. I alle fall er bare det å låne lyrikk på biblioteket en form for lavterskel aktivisme på lyrikkens vegne, som gruppebeskrivelsen sier det:

Dette er meint å vere både ei påminning om at dersom me ikkje låner lyrikk, forsvinn den frå biblioteka, – og ein stad der ein kan tipse andre om lyrikk ein meiner fortener å bli lest.

Ikke at du ikke bør kjøpe lyrikk, altså, selvsagt bør du det, men selv om Ragnhilds første lov lyder «Det er alltid plass til en bok til» er det jo faktisk begrensninger for hvor mange bøker hver av oss kan ha i hus på et gitt tidspunkt…

Bokhyllelesing

Joda. Det er greit å ha ambisjoner, sant? Boktanker har nå annonsert listen med temaord for Bokhyllelesing 2018, og siden jeg, som de fleste, har en tbr-liste lang som et vondt år(tusen) skal jeg gjøre et forsøk i år.

Her er listen, og mine mulige kandidater, i alle fall for de første måneden. Det blir neppe akkurat slik.

FØRSTE RUNDE – JANUAR
– Les ei bok med gult omslag: This is How You Lose Her av Junot Díaz eller Den kongelige egyptiske automobilklubben av Alaa Al Aswany. Pluss for nr to er at den også fyller målet om ikke-europeisk/nordamerikansk, pluss for nr en er at jeg kan registrere den på Bookcrossing og dumpe den i London. Vi får se.

ANDRE RUNDE – FEBRUAR
– Les ei bok som blei skrevet eller utgitt mellom 1700 og 1850: Maria Edgworth, tror jeg det blir. Jeg har Ennui (1809) og Castle Rackrent (1800) i ett volum, så får jeg skikkelig flyt kan jeg jo lese begge.

TREDJE RUNDE – MARS
– Les ei novellesamling, ei diktsamling eller et skuespill av en forfatter du ikke har lest før: Jeg har to diktsamlinger utgitt av Heidrun forlag, mottatt som medlemsbok de årene jeg var medlem. Den ene er opprinnelig svensk og veldig kort, så den skal jeg i alle fall klare å få klemt inn: Vi sees på andra sidan av Christer Thempander. Den andre er oversatt til svensk, fra latvisk så vidt jeg kan forstå: Hjärtat på trottoaren av Aleksandrs Caks.

FJERDE RUNDE – APRIL
– Les ei bok som handler om eller tar utgangspunkt i en familie

FEMTE RUNDE – MAI
– Les boka bak filmen: Teller Fantastic Beasts and Where to Find Them? For jeg har den liggende og har hverken lest den ennå eller sett filmen.

SJETTE RUNDE – JUNI & JULI
– Les ei tjukk bok du lenge har utsatt å lese

SJUENDE RUNDE – AUGUST
– Les ei bok av en forfatter fra et ikkeeuropeisk land: Kan jo bli Aswany om jeg leser Díaz i januar, men temaet passer jo utmerket til lesemålet i alle fall.

ÅTTENDE RUNDE – SEPTEMBER
– Les en oppfølger

NIENDE RUNDE – OKTOBER
– Les ei skandinavisk bok utgitt mellom 1960 og 2000

TIENDE RUNDE – NOVEMBER & DESEMBER
– Les ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur

Vernon God Little – DBC Pierre

Jeg plukket med meg Vernon God Little fra Bookcrossinghylla på Østbanen søndagen etter bokbloggertreffet i høst, og foreslo den for boksirkelen der den ble valgt. Når vi skulle diskutere den i desember var jeg bare halvveis selv, men ganske begeistret. Flere av de andre hadde enten gitt opp eller ikke engang prøvd etter å ha hørt at noen hadde gitt opp (vi har lavterskel boksirkel, det er lov å møte opp uten å ha lest boka…) En av de andre hadde lest den (ferdig) og likte den. Skillet mellom oss som likte boka (jeg er nå ferdig og er fortsatt begeistret) og de som prøvde, men ga opp gikk på språk. Vi som ga tommel opp leste på engelsk (altså orginalspråket), de som ga tommel ned leste den norske oversettelsen.

Derfor er dette innlegget på norsk, selv om det er en engelsk bok jeg har lest (og de omtaler jeg jo normalt på engelsk). For selv om det skal handle om Vernon God Little, og hvorfor jeg likte romanen, blir det nødt til også å handle om oversettelsens begrensinger. Jeg hadde nemlig lurt på, før boksirkelmøtet, hvordan i alle himmelens dager denne boka overhodet kunne fungere i oversettelse.

Vernon Gregory Little er fortelleren av sin egen historie, og historien starter med en skoleskyting, utført av Vernons beste (eneste?) venn som også skyter seg selv. Vernon blir mistenkt for å ha medvirket, han blir i grunn forhåndsdømt, ikke bare av politiets etterforsker, men av mesteparten av lokalsamfunnet, inkludert sin egen mor. Media camper i byen og noen journalister er mer skruppelløse enn andre når de skal grave frem historier og nye vinkler. Det hele kulminerer i reality show – med utstemming – direkte fra death row.

Det er en ganske mørk historie, med klar kritikk både av media og av det juridiske systemet i USA.

Og det som bærer boka er Vernons fortellerstemme. Den er mildt sagt unik. For det første er det ikke en bok du bør lese om du misliker banning, for det er det nok av. Det er «fucken» både det ene og det andre. Men det er også lek med ord, som av og til fungerer som vitser og av og til heller framhever alvoret og patosen. Som her, fra retten, der foreldrene til de skutte barna har møtt opp for å se på (side 72):

Faces disfigured with memories of black blood and gray skin dot the crowd. Kin of the fallen. Mr Lechuga stares death-rays at me, and he ain’t even Max’s real daddy. Lorna Speltz’s mom is here, like a damp kind of turtle. I get waves of sadness, not for me but for them, all mangled and devastated. I’d give anything for them to be vastated again.

Eller her, når Vernon har blitt nær sodomert (det vil si voldtatt) av psykiateren som skal vurdere hans psykiske tilstand (side 70):

I sit under a personal cloud in back of the jail van, like a sphinx, a sphinxter, to the beat of that rude orchestra music by Goosestep Holster. It does nothing to erase memories of the shrink, and his fucken ass-banditry.

Hvordan oversetter du noe sånt?

Vel, jeg måtte rett og slett låne boka på norsk for å sjekke, og akkurat den setningen er blitt til:

Jeg sitter under en privat sky, bakerst i fengselsbilen, som en banal sfinx, en anal dings, i takten til den rå musikken av Go’stav Holster. Den gjør ikke noe for å viske ut minnene etter hjernekrymper’n og det forbanna rævrøveriet.

For å være ærlig er det en ganske god oversettelse, men den når jo likevel ikke opp mot orginalen. De før omtalte «fucken» som Vernon slenger rundt seg med oppnår en slags egen poetisk kvalitet etter mange nok repetisjoner. I oversettelsen er banneordene langt mer varierte, det veksler mellom jævla, forbanna og fuckings. Jeg tror boka taper noe på det, og ikke bare på grunn av det språklige skillet i tommel-opp vs tommel-ned i boksirkelen vår, altså.

DBC Pierre vant forresten The Man Booker Prize 2003 for denne boka, som var debuten hans som forfatter.

Vel, jeg anbefaler også Vernon God Little. Men les den på engelsk.

Denne kopiens Bookcrossing-side finner du her. Om du er interessert i å overta boka, meld fra, ellers blir den kanskje med til London for vill-slipp i slutten av måneden.

Goodnight Punpun – Inio Asano

I picked Goodnight Punpun up at the library because it looked intriguing. It was only once I got home I realised that it was actually manga. I’ve been meaning to read more manga, so this didn’t faze me much, but now I’ve read it I’m not so sure. It was… weird.

Pupun is a young boy, and according to the back of the book (which is the front, if you read from left to right) «is an average kid in an average town. He wants to win a Nobel Prize and save the world. He wants the girl he has a crush on to like him back. He wants to find some porn.» All well and good.

However, as I said, it was weird.

One thing is that that’s Punpun on the cover. His family looks like this:

While everyone else looks normal:

Which I failed to see the significance of, to be honest. It’s probably me being dim, though.

Well, I say normal… Fairly normal, most of the time. However your teacher may look like this if he thinks you haven’t done your homework:

And you principal and head teacher may look like this while planning a game of hide and seek (a storyline I also completely failed to see the point of, by the way, but that’s by the by):

(Yes, I am aware that exaggeration of physical expression of feelings is usual in Japanese graphic art. Still.)

Also, if you chant:

God appears. Like this:

He will talk to you, and answer (some) questions, but his advice isn’t particularly helpful. So, one thing that’s fairly realistic in the story, then.

As for the rest, it basically mostly baffles me. There doesn’t seem to be a plot, as such. There’s a story running through most of the volume about domestic violence and divorce as a result, but it’s… weird. And then there’s the guy who has recorded over a porn video in order to confess to murder, and the following hunt for bounty. Which is also mostly weird. And Punpun himself is… weird. Not just weird-looking, but expressionless and full of feeling at the same time (which is a hard act to pull off, I suppose, which might be why it doesn’t really work).

I’m sure it’s supposed to make sense. No, strike that, I’m pretty sure it’s supposed to be weird, or at least sort of quirky in a dark way. But I am sure I’m supposed to get something, a significance, an epiphany, an insight or at least some platitudes about growing up or something, out of it. And… I don’t.

So.

I’m still going to read more manga, but perhaps I’ll try something a bit less edgy and art-like next. Perhaps Dragonball. Or Sailor Moon.

 

 

Bout of Books 21: Progress post

Bout of Books

I will stick to having just the one post for progress this week, rather than one per day, I think, so this post will be updated as the week progresses.

Monday

Castle of Llyr pages 42-170 (128)
Taran Wanderer pages 3-44 (41)
Amulet #7: Firelight pages 1-198 (198)

Monday challenge

Another book-related thing happened today, namely the announcement of the Bokbloggerprisen 2017 (the book blogger price for Norwegian books published in 2017) longlist. None of my nominees made it (I’m most upset about Keeperen og havet), and I’ve actually read 0 of the books on the longlist. I’ve got one, Nesten menneske, on loan from the library and need to get to that soon. For the others I will probably wait for the shortlist to see which ones I should prioritize and join the readalongs (one book a month from February to August).

Tuesday

Goodnight Punpun pages 1-424 (424)
Pondus 1/2018  (comic magazine) 1-50 (50)
Taran Wanderer pages 44-218 (174)

Tuesday challenge

The Tuesday challenge is to sum up 2018 reading goals. In the Goodreads challenge I’ve set 70 books as a goal, which I’m well on the way to (10/70 already!), but I don’t expect to keep up this progress. In any case, exceeding that number is obviously just a bonus. I’ve also noted that I need to read more books with author AND plot from outside Europe/North America. More than in 2017 shouldn’t be too difficult, as I had a grand total of one dubious fit. In fact, since I finished Goodnight Punpun today I have already exceeded last year’s total… Still, I mean to read more.

As far as challenges go, I intend to make an attempt at the Bookriot Read Harder as well as the Swedish bloggers’ Kaosutmaningen. I’m also hoping to participate in Moshonista’s Biography reading circle (waiting for the 2018 prompts to be published) and may consider Boktankers Bokhyllelesing – reading shelf-warmers – again waiting for the 2018 prompts (the link is to the 2017 prompts).

Wednesday

The High King pages 3-106 (103)

The Wednesday challenge was a book spine rainbow. I finally got around to it on Friday:

Thursday

The High King pages 106-248 (142)

The Thursday challenge is called All the Favourites, and there are a few prompts to set us going, so here goes (I may add more as I think of them):

Audiobook narrator
I don’t listen to a lot of audiobooks, and I don’t normally pay that much attention to who the narrator is when I do, but the most memorable narration I’ve ever heard was David Suchet’s reading of Murder on the Orient Express, where he does (perfect!) voices for all the different characters.

Illustrator
Thore Hansen has been a favourite for as long as I can remember, but Lisa Aisato is becoming a major contender for the top spot.

Series
I’d have to go with the Aubrey/Maturin series by Patrick O’Brian.

Bookish blog
One I’ve read for a long time and which continues to delight and inform me is the Swedish bookblog Enligt O.

Vlogger
I don’t do videos.

Favorite library (librarian)
I’ve never had a conscious relationship to specific librarians since I moved away from my childhood library, Hamar bibliotek. There were two female librarians – and no, I don’t remember their names – who worked (mostly) in the children’s/youth section who were helpful and gave good guidance, but also annoyed me because they were the face of the rule that you couldn’t take out books from the adult section before the age of 12 (I got around it by reading in the library, but it felt massively unfair). At the time I wanted to be a librarian when I grew up, so they were both important role models.

Friday

Så du ikke går deg bort pages 7-48 (41)

Saturday and Sunday

Så du ikke går deg bort pages 49-111 (63)

The weekend was a bit of a disaster, reading-wise. I had a photgraphy workshop on Saturday (some of the pictures I took can be seen here) and on Sunday we had a birthday party for the (newly-turned) eleven-year-old. But I did finish a Nobel Prize Winner, even if it was short, so there is that.

Totals for the week

Books finished

The Castle of Llyr, Chronicles of Prydain III – Lloyd Alexander
Amulet #7: Firelight – Kazu Kibiushi
Goodnight Punpun – Inio Asano
Taran Wanderer, Chronicles of Prydain IV – Lloyd Alexander
The High King, Chronicles of Prydain V – Lloyd Alexander
Så du ikke går deg bort – Patrick Modiano

Books blogged

Goodnight Punpun – Inio Asano
Vernon God Little – DBC Pierre (read prior to Bout of Books week)

Total number of pages read: 1364 (updated Friday)

And that’s pretty marvellous, considering I read all of 200 pages or so for Bout of Books 20 back in August, when my concentration levels should have been much better. This time around I managed almost 200 pages a day on average, even if almost half is comics/graphic novels that’s still over 100 pages of text a day, which is much more than I normally read (I just checked last year’s stats on Goodreads, and dividing the 17,924 pages they reckon I read by 365 I get 49 pages a day, and that number, too, includes a lot of comics/graphic novels).

AND I blogged about two books!

More importantly, perhaps: Fun was had.

Bout of Books will be back in May. So will I. Well, actually, I hope I’ll be blogging a bit between now and May, too, but you know what I mean.

Jenta som ville redde bøkene – Klaus Hagerup og Lisa Aisato

Jenta som ville redde bøkene av Klaus Hagerup og Lisa Aisato er nok en bok jeg har sett fram til og som jeg ikke helt forstår hvorfor jeg har ventet så lenge med å lese. Klaus Hagerups fortellerevne, Lisa Aisatos alltid fantastiske illustrasjoner og temaet «jente som elsker å lese» høres ut som en uslåelig kombinasjon. Men…

Hovedinnvendingen min er som følger: Annas redningsaksjon starter med at bibliotekaren fru Monsen forteller at Milton Berg har som oppgave å ødelegge alle bøkene som ikke lånes og leses mer. Men halvveis i boka forsvinner den motivasjonen til fordel for å finne ut hva som skulle vært slutten på og hvem som er forfatteren til en bok fru Monsen får Anna til å lese når hun egentlig har tenkt å ta lesepause fordi hun har lest så mange bøker-som-ingen-låner på kort tid. Jeg skal ikke avsløre hva som skjer med den jakten, men oppdraget «sørge for at bøker som aldri blir lånt blir lånt og lest og dermed ikke trenger å ødelegges» forsvinner helt. Det blir ingen løsning for de glemte bøkene, og om ikke Milton Berg kommer til å gjøre jobben med å ødelegge dem vil nok biblioteksjefen sørge for at noen andre gjør det. Hadde boka hett «Jenta som var redd for å bli eldre» i stedet, hadde jeg kanskje ikke synes det gjorde så mye, men all den tid bokreddingen er del av tittelen synes jeg den burde fått en konklusjon. Bøkene blir ikke bare ikke reddet, men hele redningsoppdraget blir glemt i andre halvdel av boka.

Den andre innvendingen er litt vagere, men jeg føler at det hele blir litt for enkelt. Det vil si, jeg føler på sett og vis at forfatterene har satt seg ned og tenkt på hvilke elementer som må med for at alle bokelskere skal falle for boka. Jeg tror altså ikke at det er slik det foregikk, men jeg føler nærmest at boka prøver for hardt.

Så, ja, jeg er egentlig ganske lunken, og derfor skuffet.

Det er likevel slett ikke sånn at jeg synes boka er dårlig. Historien er sjarmerende, konklusjonen på Annas frykt for bursdager er tankevekkende og Aisatos illustrasjoner er like fantastiske som alltid. Spesielt liker jeg bildene av Milton Berg, jeg synes Aisato er usannsynlig flink til å få fram det vakre i rynker og grått (eller mer fraværende) hår. Jeg kunne glatt hengt nesten alle bildene fra boka på veggen (om jeg hadde veggplass, da, det er bokhyller på de fleste veggene her…).

Altså definitivt en bok jeg har tenkt å beholde, også når bøkene vi bare har for ungenes skyld ryddes ut og doneres til nye lesere. Men, ja, jeg er skuffet.

Kaosutfordring

Flere av de svenske bokbloggene jeg leser har hevet seg på kaosutfordingen i år (igjen), blant annet Bokdamen og Looking for Mr. Goodbook. Vert for årets utgave er Fröken Christina, og utfordringen er å mellom 1. januar og 31. desember 2018 kunne plassere en bok på minst 20 av de følgende 35 punktene (hver bok får bare brukes en gang):

1. En bok vars titel består av 7 ord
2. En bok vars titel innehåller ett personnamn
3. En debutbok
4. En bok som även finns som film eller tv-serie
5. En grafisk roman
6. En novellsamling
7. En klassiker
8. En bok med en siffra i titeln – The Book of Three av Lloyd Alexander (03.01)
9. En bok av en författare som kommer från Asien – Goodnight Punpun av Inio Asano (09.01)
10. En bok av en författare som kommer från Afrika
11. En bok av en författare som kommer från Sydamerika
12. Läs om en gammal favoritbok
13. En bok med en blomma på omslaget
14. En bok du inte läst från en författare du älskar
15. En förbjuden bok
16. En bok under 150 sidor – Jenta som ville redde bøkene av Klaus Hagerup og Lisa Aisato (06.01)
17. En bok med en karaktär med samma yrke som du
18. En bok från biblioteket
19. En bok du läste som ung
20. En bok om en resa
21. En bok som inte utspelas i en stad
22. En bok på engelska – The Black Cauldron av Lloyd Alexander (07.01)
23. En bok som har fått beröm i en bokblogg.
24. En bok med många berättarröster
25. En bok av en författare som skrivit över 20 verk – Så du ikke går deg bort (14.01)
26. En bok i en genre du vanligtvis inte läser
27. En bok publicerad före år 2005 – The Dark is Rising av Susan Cooper (05.01)
28. En bok vari det inte finns någon telefon
29. En bok vars titel består av endast ett adjektiv
30. En bok med idrottsanknytning
31. En bok med en månad i titeln
32. En bok skriven av ett författarpar
33. En bok med ett av de fyra elementen i titeln eller på omslaget
34. En Augustprisvinnare
35. En bok från 2018

Bout of Books 21

Bout of Books

Bout of Books is a pretty good way to kick off the bookish year, and the 21st Bout of Books is happening next week. Here’s the official blurb:

The Bout of Books read-a-thon is organized by Amanda Shofner and Kelly @ Reading the Paranormal. It is a week long read-a-thon that begins 12:01am Monday, January 8th and runs through Sunday, January 14th in whatever time zone you are in. Bout of Books is low-pressure. There are challenges, giveaways, and a grand prize, but all of these are completely optional. For all Bout of Books 21 information and updates, be sure to visit the Bout of Books blog. – From the Bout of Books team

Apart from reading (a lot) I have every intention of blogging (a bit). We’ll see how it goes.

Keeperen og havet – Maria Parr

I og med at jeg egentlig har gått og ventet på ny bok fra Maria Parr siden jeg leste både Tonje Glimmerdal og Vaffelhjarte i 2010 kan man jo lure på hvorfor det tok meg flere måneder å begynne på boka. En viss redsel for å bli skuffet var nok medvirkende årsak. Når jeg først begynte var den *poff* utlest på mindre enn et døgn og jeg kan trygt si at bekymringene var ubegrunnet. Om noe er Keeperen og havet bedre enn Vaffelhjarte.

Trille og Lena er altså tilbake, litt eldre, men ikke nødvendigvis klokere. Drama og komplikasjoner oppstår som følge av graviditeter, tilflyttere fra Nederland, fotball og musikkskole. Blant annet. Jeg lo så jeg hikstet og jeg grein både en og to ganger. Parr har vel uttalt at hun ikke egentlig hadde tenkt å skrive noen oppfølger til Vaffelhjarte, men at persongalleriet ikke lot henne være i fred (eller noe sånt). Det er jeg glad for. Og jeg håper at returen til Knert-Mathilde har løsnet på det man som leser nesten må tolke som en skrivesperre (åtte år er lenge å vente på ny bok!) og at vi får fler bøker fra Maria Parr, gjerne så snart som mulig.