Leiligheten – Nora Szentiványi

Leiligheten av Nora Szentiványi leste vi i boksirkelen i vår, og denne gangen var vi alle enige om at det var en interessant og medrivende bok. Jeg var den som var mest negativ, da jeg synes den var strålende de første 150 sidene, men tapte seg på de siste femti. At vi er så positive alle sammen er ikke hverdagskost, så det er definitivt verdt å merke seg.

Denne selvbiografiske romanen handler om å etterlate og bli etterlatt. Jeg-personen er bare en baby når foreldre flykter med henne fra Budapest i 1970 og etterlater bestemoren i leiligheten de har bodd i sammen. Etter hvert som det politiske klimaet tillater det besøker både datterdatter og datter hun de forlot. Fortellingen hopper fram og tilbake i tid, men fokuset holdes sylskarpt på dette: De som valgte å dra, den som ikke ble spurt, men som likevel på sett og vis valgte å bli. Den knøttlille leiligheten, som var alt for liten for fire, som blir tom og ensom for en, og som igjen er kvelende trang når barnebarnet har med seg sin familie på besøk, fungerer som et bilde på regimet de flyktet fra.

Fortellerstilen er nøktern og stillferdig, likevel er det et driv i boka som gjør den vanskelig å legge fra seg, i alle fall, for min del, fram til den siste fjerdedelen. Jeg vet ikke helt hva det var som gjorde det, men jeg mistet altså interessen mot slutten. Det føltes på en måte som at det ble for repetitivt. Samtidig er det i denne delen vi får mest detaljer om det store bildet, om politikken og samfunnets påvirkning på livet til de to voksne som valgte å flykte, så kanskje det var det? Kanskje var det det at det store bildet gjorde at jeg mistet det fokuset på forlate/forlatt som hadde fengslet meg fra starten?

I alle fall, tross en litt skuffende (for meg, de andre var ikke enige) slutt, absolutt en bok å anbefale.

1 kommentar til “Leiligheten – Nora Szentiványi

  1. Oi, takk for tips. Denne ser ut som noko eg har lyst til å lese. Eg har ofte tenkt på dette med bøker som taper seg mot slutten. Eg har fleire gonger sitte igjen med ei kjensle av at ei bok var verdt å lese sjølv om ho tapte seg mot slutten. Fordi resten var bra. Sjølv om bøker som ikkje taper seg mot slutten er endå meir verdt å lese.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.