Tung tids tale – Olaug Nilssen

Når kortlista for Bokbloggerprisen 2017 var klar reserverte jeg alle bøkene på biblioteket og tenkte at de fordeler de seg vel naturlig utover året. Den gang ei. Plutselig satt jeg med 5 av 6 utlånt. I kombinasjon med dårlig lese-mojo ble resultatet heller labert, 4 av 5 ble levert tilbake ulest. Men Tung tids tale, den er såpass kort at DEN skulle jeg komme meg gjennom, tenkte jeg. Og det gjorde jeg også, om noe sent med tanke på samlesingen, som foregikk i mars.

Boka er altså på kortlista, i romanklassen siden den offisielt er en roman. Det er nok en fortjent plass, for det er en sterk bok. Jeg har en bekjent som sier hun begynte på den, men var nødt til å slutte når hun kom til diskusjonen om språkutvikling fordi barna hennes er for små. Det har jeg stor forståelse for, jeg tror jeg også hadde hatt vanskeligheter med å lese dette uten automatisk å begynne å se etter symptomer hos egne barn desom de hadde vært i rett (eller kanskje heller feil?) alder.

Eg skulle vore ein militant inkluderingsoptimist.

(s. 136)Sønnen til fortelleren har diagnosen regressiv autisme, han utviklet seg «normalt» (var faktisk i forkant språkmessig bl.a.) fram til to-tre års alder, men så gikk utviklingen plutselig tilbake. Det er (minst) tre sider ved fortellingen, det er sorg og maktesløshet over «tapet» av det barnet som man først ble kjent med, det er kamp med etater, byråkrater og helsepersonell for å få den hjelpen man trenger (og har rett på) både for foreldre og søskens skyld, men ikke minst for barnet selv sin skyld, og det hele gjennomsyres av kjærligheten til det barnet man nå faktisk har.

Mange av passasjene som ga mest gjenklang hos meg var de som i ulik grad belyste følelsen av å ikke strekke til, ikke oppfylle de forventningene samfunnet har til deg som forelder, særlig om du er blitt erklært «ressurssterk», slik som foreldrene i denne boka er.

Eg legg meg igjen, utan særleg håp. Du må kvile. Kvile er nødvendig. Alle treng å kvile. Ja. Men nokon disponerer tida betre, det er skilnaden på meg og dei, og det at eg ikkje disponerer tida mi godt nok, gjer at det er mi eiga skuld at eg må kvile no. Derfor står eg opp og disponerer tida, etter først å ha prøvd å kome på kva som er eksempel på god disponering av tid i dette huset.

(s. 35) Jeg har jo ikke slike ekstreme utfordringer som forelder som et barn med kompleks diagnose gir, men jeg tror det er uungåelig å føle på «tidsklemma» og alle burde og skulle. Ingen rekker alt og hva du prioriterer og hva du prioriterer bort kan det alltids stilles spørsmål ved, enten det er din egen indre stemme som stiller spørsmålene eller de rent faktisk kommer utenfra. Her er altså et gjenkjennelig tema, men i n’te potens.

– Det er berre å gjere alt dette, det er ikkje noko vanskeleg når det er automatisert!
– Så sterk du er, seier alle som passerer forbi.
– Eg har aldri tenkt at dette er ei bør, ropar eg, – aldri!
– No tar du det på den rette måten, seier alle.
– Eg er situasjonen overlegen, ropar eg, – både mentalt og moralsk!
– Det gler oss, seier alle og glir forbi.

(s. 96) I mitt tilfelle er det jeg som har diagnosen (og den er forhåpentligvis forbigående), men jeg har kjent på dette. «Du er så sterk» sier bekjente, «du som har små barn og alt». Javel, tenker jeg. Hva er alternativet? Jeg kan jo ikke bare legge meg ned og svinne hen, heller?

En roman, altså. Sjangeruavhengig er dette en fantastisk bok, men jeg må innrømme at jeg var ukomfortabel med plasseringen i romasjangeren mens jeg leste. Jeg hadde hørt om det selvbiografiske aspektet i bruddstykker bare, og ble derfor sittende og pirke i teksten mentalt: Hva er «sant» og hva er fiksjon? Etter å ha lest ferdig boka selv begynte jeg å se gjennom innleggene til de andre bloggerne, med utgangspunkt i samlesningsposten. Og via dem kom jeg til dette intervjuet i Dagbladet der Olaug Nilssen forklarer hvorfor dette ble en roman, noe som ikke var det opprinnelige utgangspunktet:

Det har heller ikke vært selvsagt at boka skulle bli en roman. Hun har fått et faglitterært stipend som hun nå må betale tilbake.

– Det var som om formen vant litt over den fulle og hele sannheten. Jeg måtte også endre litt på noen personer, for ikke å henge ut noen. Men jeg har ikke skrevet en rapport om alt vi har vært igjennom. Det er mer en erkjennelsesreise. Jeg synes det er en kjærlighetshistorie.

(Dagbladet) Hun fortsetter med å fortelle hvordan hun jobbet med boka, at hun først skrev ned scener som faktisk har skjedd og så fylte på med oppdiktede ting for å få fram et helhetlig bilde.

Jeg prøver å unngå å lese for mye om en bok før jeg leser selve boka. I dette tilfellet hadde det hjulpet meg å lese Dagbladet-intervjuet først, men det kunne jeg jo ikke vite. Hadde en variant av intervjuet derimot vært en del av selve boka, gjerne i form av et forord, hadde det bedret min leseopplevelse i alle fall. Et tips til pocketutgaven?

Når det er sagt er det vel en heller beskjeden innvending, og det meste annet med boka er så bra som det kan få blitt. Les den!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *