Once – Morris Gleitzman

Jeg vurderte å vente med å skrive om Once av Morris Gleitzman til jeg hadde lest hele serien, men erfaringsmessig er det bedre om jeg blogger når jeg er i siget, så da får jeg heller komme tilbake til de andre bøkene. Jeg ville også normalt skrevet på engelsk, siden jeg har lest boka på engelsk, men siden den er oversatt til norsk føler jeg at det kan være greit at det finnes innlegg om den på norsk (det er innlegg på norsk om barne- og ungdomsbøker som får suverent mest treff på bloggen i årevis etter at de er skrevet, så det er tydelig at det er behov for slikt). Den norske oversettelsen heter En gang og er utgitt på Cappelen Damm. Bok to er også oversatt – – men der stoppet det visst (desverre!).

Grunnen til at jeg leste boka (i alle fall nå) er at klassen til elleveåringen har hatt den som høytlesing, og så fort de var ferdig med å lese den ville hun på biblioteket for å låne resten av serien (det var for stor konkurranse på skolebiblioteket, som bare hadde to eksemplarer, når en hel klasse ville låne samtidig…). Hun leser en del, men er ikke boksluker på samme måte som jeg var (jeg hadde et snitt på mer enn en bok om dagen i den alderen), så når hun plutselig leser seks bøker i løpet av en drøy uke, og «ved et uhell» leser tre kapitler til når jeg har bedt henne lese ferdig kapittelet og skru av lyset, er det bemerkelsesverdig.

Once er første bok i en serie, nå seks bøker, om Felix, en jødisk gutt i Polen under andre verdenskrig. Alle voksne får vondt i hjertet bare av den setningen, men målgruppa for denne boka er barn. Og i likhet med majoriteten av de tenkte leserene er Felix også til å begynne med uvitende om hva som foregår, noe som er et effektivt grep fra Gleitzman. Felix’ foreldre var bokhandlere, og har sendt ham til et katolsk barnehjem drevet av nonner langt oppe i fjellene «mens de finner ut hvorfor de ikke får bøker levert lenger». Handlingen starter i 1942, da har Felix vært på barnehjemmet i tre år og åtte måneder. Han har brukt tiden på å dikte opp historier om hva foreldrene driver med, for han har livlig fantasi og et talent for å fortelle. Men så kommer verden plutselig tett på, i form av nazisoldater som brenner en del av nonnenes bøker. Felix bestemmer seg for at han er nødt til å forsøke å finne foreldrene, men først må han dra hjem og gjemme bøkene de har i butikken. Det er jo ikke sikkert foreldrene vet at nazistene brenner jødiske bøker, dersom de fortsatt er ute og reiser for å finne ut av hvorfor leveringene har stoppet. Han rømmer derfor fra barnehjemmet og finner veien tilbake til landsbyen han kommer fra.

Sakte men sikkert går det opp for Felix at det ikke bare er jødiske bøker nazistene hater, selv om han klamrer seg til sine egne historier så lenge som mulig blir det til slutt umulig å ikke ta inn over seg det han bevitner – og hører av rykter – på sin ferd gjennom Polen. Mye på samme måte som mange både jøder og andre valgte å tro den beste versjonen av hendelsene til det ble motbevist på den mest brutale måten. I Once ser vi det skjer i form av en strøm av jøder som hentes i ghettoen for å sendes på arbeidsleir på landet. De tror heller på historien soldatene forteller om snille gårdeiere som trenger arbeidskraft enn på den enslige rømlingen som har klart å komme seg tilbake for å advare om dødsleirene.

Det er en ganske brutal bok for en elleveåring, det spares ikke på grusomhetene, men så var da også holocaust en brutal epoke, og jeg er absolutt tilhenger av påstanden om at de som ikke kjenner til historien er dømt til å gjenta den. Derfor er bøker som levendegjør historien så viktige, også for barn. Å internalisere fortellingene som man gjør når man lever seg skikkelig inn i en bok fungerer som en slags vaksine, i dette tilfellet mot holocaustfornektelse og konspirasjonsteorier. Det er fristende å si at det er spesielt viktig i dagens debattklima, men egentlig er det viktig uansett hvordan samfunnet ellers ser ut, for hadde mange nok av dagens voksne lest bøker som Once når de var elleve hadde kanskje ikke dagens debattklima sett ut som det gjør.

Det eneste som trekker ned for meg i denne boka er det stilistiske grepet med å bruke «Once» som starten på første setning hvert kapittel. Det fungerer i noen tilfeller, men mange av setningene blir kunstige. På den annen side er det et grep som fungerer bedre ved repitisjon, så innen jeg er ferdig med Then, Now, After, Soon og Maybe (forutsatt at grepet videreføres) kan det være jeg synes det er genialt i stedet for irriterende. Uansett er det en pytteliten detalj og overhodet ingen grunn til ikke helhjertet å anbefale boka, både til voksne og til barn fra «tweens» og opp.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.