La oss snakke om det

Den siste uka har det vært et par interessante kommentarer i media som jeg synes det er verdt å lenke til. I BT skriver Morten Strøksnes iltert om forholdene i norsk bokbransje i kommentaren «Død snø» (egentlig bak betalingsmur, men lenket fra Facebook får jeg lese den, så om du ikke er abonnent kan du forsøke å klikke deg inn via denne Facebookstatusen min, ellers siterer denne saken på Bok365 store deler av kronikken).

De innkjøpsansvarlige i bokhandlerkjedene, som alle eies av de tre største forlagene, «satser» bare på noen få, forutsigbare bøker. Kvalitet er ofte ikke det sentrale, for å si det forsiktig. Salgsfremstøtene planlegges ofte før bøkene er skrevet, av selgere som bare vurderer korte varedeklarasjoner.

Det merkes. Det er kjedelig å gå i bokhandelen for tiden, og det er ikke en setning jeg noensinne trodde jeg skulle skrive. Delvis er det vanskelig å finne det brede utvalget bak pallene av Nesbø, Ragde og deres oversatte megasuksesskolleger, delvis har avsløringen av salgspush og bonuser for oppnådde bestselgerplasser gjort at selv anbefalinger fra de ansatte (enten muntlig eller i form av ekstraomslag på bøkene) ikke har samme kredibilitet som tidligere.

Mala Wang-Naveen følger opp på egen blogg med å spørre om det er greit å be bokbransjen dra til helvete. Hun er også forfatter (i tillegg til å være journalist), og har egen erfaring med hvordan bøker eksponeres eller ikke eksponeres i bokhandelen. Hun stiller spørsmålstegn ved hvor bra det er for forlagsbransjen om forfatterene blir desillusjonert og bestemmer seg for at det er enklere å bli hørt ved å skrive Facebookstatuser enn å utgi bøker.

De gangene jeg har forsøkt å snakke med forlagsfolk om at jeg opplever flinke og driftige forfattere som desillusjonerte, synker skuldrene deres ned til gulvet og geipen ramler ut. De er lei. De er presset selv. De utgir en zilliard bøker på strammere og strammere budsjetter, bøkene må selv forsvare livets rett. Noe som selvfølgelig hadde vært enklere for min siste bok om alle mine lesere hadde vært 30 cm høye.
-Slutt å syt, er budskapet.

Strøksnes avslutter med å anta at Blod på snø vil selge samme hva han sier, siden folk

vil anta at jeg og andre forfattere er misunnelige på Nesbø, som til og med gjør sine hobbyer til store kommersielle suksesser. Det kan dere ta dere fanden på at vi er.

Jeg har ikke utgitt bok og har heller ingen planer eller ambisjoner om å gjøre det. Jeg har ingen økonomiske eller karrieremessige interesser koblet til bokbransjen. Jeg kan be hele bransjen om å dra til helvete uten at de har noe å svare med (vel, ok, de kan slutte helt å gi ut bøker, men hvor sannsynlig er det? Og det vil vel gå en smule ut over dem selv også). Vi som «bare» er frustrerte lesere, frustrerte kunder, er nødt til å delta i debatten og gjøre det klart at dette ikke er bra nok. Blir vi mange nok må bransjen høre etter.

En annen, men i aller høyeste grad relevant, debatt er den pågående diskusjonen om litteraturkritikken, etter at flere aviser har kuttet drastisk i antallet bokanmeldelser.

Mye merkelig er sagt om bokbloggerne som gruppe i den diskusjonen, Sindre Hovdenakk er en av mange som er glad i å slenge rundt seg med betegnelsen «amatører» når bokbloggere omtales, noe som mest tyder på at han ikke har forstått at blogg er et medium, ikke en yrkestittel. Selv burde jeg være godt kvalifisert til å skrive litteraturkritikk, skulle jeg mene, men det er likevel ikke det jeg anser denne bloggen for å inneholde (så mye innsats legger jeg ikke i den). Det finnes likevel flere blogger som kvalifiserer bedre til «litteraturkritikk» som hedersbetegnelse enn majoriteten av avisanmeldelser, og flere som har vel så streng redaksjonskontroll på det som publiseres som VG later til å ha. Barnebokkritikk er et eksempel på en blogg som både leverer «ordentlig» kritikk og har (kvalifisert) redaksjon (og som det anbefales å følge, sånn by the by). Det finnes også bokblogger som skrives av entusiastiske lesere som både er dårligere kvalifisert enn meg og mer villig til å motta og omtale bøker fra forlagene, men det er da også en ærlig sak. De avtalene eller kommersielle bindingene som det jevnlig hintes om at bloggerne har er det ingen av bloggerne jeg kjenner som faktisk har hørt noe om (da understreker jeg at det gjelder bokblogger, i andre bloggsjangere finnes det opplagt eksempler). Man kan selvsagt anse at å motta et anmeldereksemplar gratis fra forlaget er en form for motytelse, men her skiller vitterlig ikke bloggerne seg fra avisanmelderene, med mindre det er slik at Hovdenakks redaktør forlanger at han leverer tilbake anmeldereksemplaret sammen med anmeldelsen.

Der jeg er enig med Hovdenakk er i bruken av «blurbs» på bokomslagene. Det er problematisk at forlagene later til å bry seg mer om antallet superlativer i sitatene enn om troverdigheten til den de siterer. Det er ikke dermed sagt at jeg mener at et sitat fra en blogg automatisk ikke er troverdig, men jeg er enig i at for den jevne bokkunde er kilden til sitatet vanskeligere å bedømme enn når sitatet har stått på trykk i en redaksjonelt godkjent anmeldelse. Nå er jeg jo av den rare typen som synes «blurbs» generelt er en uting (kanskje litt påvirket av at de som «blurbes» ofte later til å ha lest en helt annen bok enn meg), så for min del kan de gjerne droppe hele greia, men det er vel optimistisk.

Etter litt om og men kommer jeg nå endelig fram til den lenka jeg egentlig skulle dele med dere, nemlig Olaf Haagensens utmerkede kommentar i Morgenbladet, der han tar tak i det viktige i debatten: Hvorfor skal vi forsvare «den profesjonelle anmelderen» om anmelderen jevnt over gjør en slett jobb?

Jeg synes det er interessant med en diskusjon om kritikkens funksjon. Det fikk meg til å reflektere litt mer over min egen «bruk» av avisanmeldelser og bokblogger. Jeg leser nemlig særdeles sjelden avisanmeldelser, og har heller aldri gjort det i særlig grad. Til gjengjeld abonnerte jeg for eksempel på Literary Review mens jeg bodde i England. Jeg er storkonsument av bokblogger, men å si at jeg leser dem ville være å overdrive. Det jeg gjør er å skumme, på jakt etter tips om bøker jeg kunne tenke meg å lese. For alle medier gjelder hovedregelen at om jeg velger å nærlese en lang, grundig anmeldelse er det for en bok jeg allerede selv har lest eller bøker jeg overhodet ikke har tenkt å lese noensinne. Bøker jeg kan tenke meg å lese vil jeg ha minst mulig input om på forhånd, utover enkle handlingsreferat (uten spoilere) og an- eller avbefalinger i generelle vendinger. Alt annet farger min egen lesing av boka for mye, og når jeg kommer i skade for å lese for mye om en bok på forhånd ender det ofte med at jeg ikke leser den likevel.

Jeg er dermed faktisk mest interessert i på daglig basis det Haagensen ganske presist kaller «bokanbefalinger», både i avisene og på bloggene. Når jeg først har lest en bok er jeg derimot interessert i den skikkelige og omhyggelige kritikken av boka. Problemet er selvsagt at innen jeg vil lese den to-siders artikkelen om fjorårets mest kritikerroste er jo avisen for lengst kastet (når jeg abonnerte på Literary Review rev jeg ofte ut anmeldelser av bøker jeg hadde tenkt å lese for å kunne lese dem etterpå, av og til husket jeg til og med at jeg hadde gjort det når jeg kom så langt). Derfor er internett et bedre medium for min bruk av litteraturkritikk. For bokanbefalinger er det viktig for meg å ha en viss kjennskap til den konkrete avsenderens smak. Derfor er blogger fine kilder, de jeg følger har jeg bygd opp et forhold til, og ellers kan jeg søke opp bloggerens omtale av bøker jeg har lest for å finne ut om vi kan forventes å være enige om de jeg kunne tenke meg å lese. Det er også mulig når det gjelder avisanmeldere, selvsagt, og folk som leser en avis fast vil antagelig kunne ha et lignende forhold til den avisas anmeldere som jeg har til bloggere jeg følger.

Når vi kommer til kritikken jeg gjerne vil lese etter å ha lest boka er avsenderens kvalifikasjoner viktigere, men også i den sammenhengen er det rimelig irrelevant om plattformen er blogg eller avis/tidsskrift. På lik linje med at jeg kan skille en godt skrevet roman fra en dårlig skrevet roman (som regel også dersom det er andre grunner til at jeg liker/misliker boka) er det sjelden vanskelig å dømme om omtalen du har foran deg er velfundert og godt skrevet eller ikke (særlig om du altså også selv har lest boka det dreier seg om).

Nå har jeg snakket om kritikkens funksjon for meg som (potensielt ganske sær) leser, Haagensen er mer opptatt av kritikken som kulturfremmer, som seg hør og bør. Den er viktig, og den trues av at såkalte anmeldelser i avisene ikke er stort mer enn bokanbefalinger, ikke minst fordi det endrer lesernes forventning til hva en skikkelig bokanmeldelse skal være. Er det også forårsaket av kostnadskutt og tidspress? Det kan man jo mistenke. Jeg håper i alle fall at Haagensens utspill gjør at kritikerne selv tar opp diskusjonen, men også her bør vi lesere være med på å rope varsku.

6 kommentarer til “La oss snakke om det

  1. Det er jo eit større fokus på litteraturkritikk i akademia no, der litteraturkritikk kan fungera både som ei kjelde til populærkultur (kva vert omtalt i media vs. kva vert omtalt i litteraturhistoriane 50-100 år seinare) og til samtida si oppfatning av verket (f.eks spanande å lesa ulike reaksjonar på Hamsun sin Sult over 100 år seinare). Eg kjenner berre til Bergen, men veit at det veks fram eit miljø på nordisk der med litt større fokus på dette. Som forbrukar er det kanskje ikkje kjempe-interessant (som deg brukar eg bloggar mest som idebank eller anbefalingar, skikkeleg kritikk vil eg ha i ettertid), men det som er spanande er jo kva som skjer med litteraturen i framtida, om ein ikkje har kritikken lenger.

    1. Som akademiker er det noe av det som interesserer meg mest (den doktorgraden jeg en gang skulle (skal?) skrive har litteraturkritikk, både samtidig og «litteraturhistorisk» som tema). Og for de fleste sjangere utover det som kan regnes som ren underholdningslitteratur er jo kritikken viktig for å skape dialog og utvikling, så hvilken påvirkning kutt i avisene har på litteraturen som kunstform er jo et åpent spørsmål.

  2. Dette innlegget la eg merke til i facebookfeeden min då du skreiv det, og så la eg det til side og tenkte at eg skulle lese det ein dag eg hadde tid. Og takka vere loddtrekninga di, kom eg på det igjen.

    Eg håper verkeleg Haagensen kan få diskusjonen flytta frå medium til kvalitet på bokomtaler og anmeldelsar. Viss ikkje skal eg snart vurdere å bli kritikk-kritikar – eg trur for eksempel eg kan liste opp ei håndfull bloggarar som skriv grundigare og betre kritikk enn Hovdenak.

    1. Haha. Ja, det kunne jo vært en interessant øvelse å lage en blogg for å anmelde anmeldelser. Noen av de mest interessante diskusjonene rundt litteratur i det siste har jo vært der hvor en forfatter eller en «fan» har kritisert en anmeldelse.

      Siden man jo da også bør ha lest boka det dreier seg om hadde det sikkert vært lurt med en samarbeidsblogg, ellers blir det fort mye jobb, men jeg ser for meg at det kunne blitt interessant lesing.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.