Fugletribunalet – Agnes Ravatn

fugletribunaletJeg leste ferdig Fugletribunalet i ettermiddag, og egentlig lurer jeg på om jeg burde vente med å blogge om den, men samtidig er jeg ganske sikker på at om jeg venter kommer jeg aldri til å skrive noe. For det første: Kommer jeg til å slutte meg til det nesten unisone koret av lovord fra bokbloggerne og andre kritikere? Nei.

Det er mye som er bra med Fugletribunalet.  Språket er godt, av og til er det helt suverent. Stemningen i boka er suggererende, til tross for at jeg egentlig ikke bryr meg om plottet blir jeg dratt med videre.

Men så var det det, da. Jeg bryr meg ikke om plottet. Allis-schmallis. Lever hun lykkelig alle sine dager eller går hun fullstendig under? Bagge-schmagge. Er han patologisk drapsmann eller en i bunnen god, men plaget sjel? Det er meg i grunnen revnende likegyldig. Og hvorfor er det det? Vel, der kommer vi til det som for meg er bokas svakheter.

For hvem er Allis? Jo, hun er en skandale og en flukt og en rimelig uforståelig forelskelse. Jeg får ikke kjøtt nok på beina. Og jeg skjønner henne overhodet ikke. Denne skandalen… Ok, jeg skjønner at det var flaut og jeg skjønner at ekteskapet ikke kunne fortsette og at karrieren fikk seg en knekk, men… Flykte? Og ikke til Australia eller noe sånt, hvor man kunne skaffet seg en ny karriere og et nytt liv, men til ingenmannsland på den norske landsbygda? Hvorfor? Og når hun først er der, og faresignalene hagler tettere enn ballongselgere på 17. mai, så faller hun for Bagge før hun har vært i huset mer enn noen timer, virker det som. Er det fordi han er så mystisk? Den klisjeen vokste jeg fra når jeg sluttet å lese Harlequinromaner er jeg redd.

Og Bagge? Vel, han er og blir en klisje. Samtidig er han mer realistisk enn jeg opplever Allis. Det er klare paralleller til både Wuthering Heights og Jane Eyre, blant annet, men også der er jeg skuffende som leser, jeg synes nemlig ikke at hverken Emily eller Charlotte Brontes klassikere er det minste romatiske, så å speile dem gir ingen automatiske romantiske plusspoeng.

Men kanskje vil ikke Ravatn at det skal være romantisk, kanskje er det det truende hun vil speile. Vel, i så fall er sluttens «avsløringer» så opplagte at det er på grensen til pinlig, så det er heller ikke noe godt forsvar.

Og så var det Allis’ til dels merkelige logikk, da. På side 84 sender hun mor og ektemann adresse, men ikke navn på han hun bor hos, for «eg ville ikkje gi det til dei, dei kom til å begynne å snoke, eller kome på overraskingsbesøk». Ja, for det siste er vanskelig når du bare har adresse og ikke navn…

Og nå skal jeg slutte å skrive. For når jeg nettopp var ferdig med boka var jeg på «meh» stadiet, men jo mer jeg skriver jo mindre liker jeg den.

Jeg sitter med nettbrett som jeg ikke helt har lært meg å kopiere lenker på, så jeg skal legge inn relevante ting når jeg er tilbake på pc i slutten av uka, bare så det er sagt. Jeg trøster meg med at jeg ikke er alene om å mangle jubelfølelsen… Hvis jeg ikke tar helt feil nå, skal dere kune finne lenker til andre omtaler her : Samlesing av Fugletribunalet

12 kommentarer om “Fugletribunalet – Agnes Ravatn

  1. Jerg er glad jeg leste boka omtrent da den kom ut, så slapp jeg å bli så forutinntatt av all bejublingen den har blitt til del. Vet ikke om du lar deg påvirke av slikt, kanskje hadde du likt boka like dårlig uansett..? Jeg likte den, og det handlet om språket, flyten, stemningen meste av alt.. Jeg godtar at figurene er som de er , som regel–noen underlige skapninger som handler totalt annerledes enn meg- det er jo det so gjør det interessant å lese bøker..blant annet. Og du – det finnes det ganske mange damer som faller for mystiske mørke menn med dunkle hensikter….

    1. Selvfølgelig blir jeg påvirket, kanskje særlig blir jeg mer irritert dersom jeg ikke liker boka noe videre.

      Jeg er enig i at noe av moroa med å lese er å oppleve folk som er annerledes enn meg selv, men da avhenger det av at forfatteren klarer å vise meg hvorfor disse menneskene er som de er, tenker som de tenker, handler som de handler. Og det synes jeg ikke Ravatn får til. Jeg forstår ikke Allis, og jeg tror ikke på henne, heller.

      Jeg burde sammenlignet med Helle Helles Ned til hundene, for det er en del likhetstrekk, en dame dukker opp som tydeligvis har rømt fra noe, og historien nøstes sakte opp, men aldri helt. Helle lar mye mer være usagt, men likevel tror jeg på menneskene hennes og bryr meg om hovedpersonen fra første side. Og jeg klarer ikke å sette fingeren på hva det er som gjør det, men jeg kjøper bare ikke hele scenariet til Ravatn.

        1. Pst– jeg var heller ikke like begeistret for De usynlige som deg, og for Per Pettersons bøker som mange andre, så ja- vi liker forskjellig vi lesere. Sier ikke at jeg ikke likte De usynlige og Pettersons bøker, bare at jeg ikke var kjempebegeistret.

  2. Godt å se du si noe av det samme som meg. Jeg ville veldig gjerne boka, men ble også sånn «meh». Joda, etter hvert ble det til at jeg syntes den var verdt til å lese ut, men det tok meg ca 50 sider.

    Ellers har jeg jo også blogget om boka, men det har du kanskje også sett?

    1. Jepp, skal lenke nå som jeg sitter på pc igjen… Jeg lot være å lese den før jeg hadde lest og skrevet selv, men er jo enig i mye av det du sier også 🙂

    1. Ja, jeg forsøkte å la være å lese noen andre anmeldelser før jeg skrev noe selv, men har lest din i etterkant, og vi var vel omtrent like begeistret 😀

      Men så er vi jo uenige om De usynlige, så det er ingen automatikk i at om man er enig om en ting så er man enige om alt, heller. Men jeg innrømmer ærlig at jeg har familie fra, vel, ikke øy, men Nord-Norsk kyst, og at det er en av årsakene til at jeg elsker boka, så litt rett har du også om den 😉

  3. Ha ha! Jeg synes Fugletribunalet var fantastisk og Ned til hundene dørgende kjedelig. Jeg elsker bøker. At vi opplever så ulikt. Allis-schmallis. Den var bra.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.