Doktor Proktors prompepulver og Doktor Proktors tidsbadekar – Jo Nesbø

proktor1Jeg har selvsagt gått og siklet litt på Jo Nesbøs barnebøker siden de kom ut (figurativt, altså, bøker har jo slett ikke godt av fuktighet), men ikke kommet meg så langt som til å kjøpe dem. Jeg har vel tenkt at det er noen år til det er aktuellt å lese dem for snuppa. Men så dukket de jo opp på Mammutsalget, og da var det jo ikke noe særlig å lure på.

Doktor Proktors prompepulver starter med at Lise kjeder seg fordi venninnen hennes har flyttet til Sarpsborg og de eneste andre barna i nabolaget Kanonveien er to bøllete gutter ved navn Trym og Truls, som er mer opptatt av å true og mobbe enn å leke. Så flytter det nye mennesker inn i det tomme huset, og yngstemann i familien viser seg å være på Lises alder. Han heter Bulle, har knallrødt hår og er veldig kortvokst. Bulle og Lise får kontakt med Doktor Proktor, som har bodd i Kanonveien lenge og som er en tilsynelatende mislykket oppfinner. Men nå har hann funnet opp et prompepulver, og moroa kan begynne.

Det er mye bra med Doktor Proktor-bøkene. Som hovedpersoner utfyller Lise og Bulle hverandre bra, Lise er typen som tenker før hun snakker, Bulle den mer spontane typen, men som regel lander han på beina. Doktoren selv er passe sprø og passe tilstede i forhold til at det ikke vil være ham lesergruppen først og fremst identifiserer seg med. Den underliggende tematikken handler om vennskap, annerledeshet og oppfinnsomhet. Stilen, særlig de heller absurde handlingselementene, minner mest av alt om Roald Dahl.

Selvsagt går alt bra til slutt, og de slemme får sin rettmessige straff, sterkt regulert av «poetic justice», også det et ekko av Dahls bøker.

proktor2I bok nummer to har Doktor Proktor reist til Paris for å forsøke å finne igjen sin tapte kjærlighet, en dame ved navn Juliette. Lise mottar et kryptisk postkort fra ham, og etterhvert blir det klart at Lise og Bulle er nødt til å reise til Paris for å redde doktoren, som tydeligvis har rotet seg bort ved hjelp av tittelens tidsbadekar.

Spenningsnivået er høyere her enn i den første boka, jeg ble faktisk sittende oppe lenge etter at jeg hadde planlagt å legge meg fordi jeg var «nødt til» å lese ferdig. Historien er forøvrig like innfløkt og oppfinnsom som i «prompeboka». Også her får de slemme sin straff og de snille sin belønning, men vi blir også introdusert for konseptet «slemming som gjør opp for seg», og jeg synes det er bra med litt gråsoner, også i barnebøker. Ikke alle kan leve lykkelig hele tiden.

Hvis jeg skulle ha en innvendig mot Proktor-bøkene er det at likhetene til Roald Dahls barnebøker nesten blir i meste laget for meg. Jeg tror ikke jeg hadde stusset dersom samme manus hadde blitt presentert for meg som noe noen hadde funnet på loftet hos Dahl-familien. Per Dybvigs illustrasjon hjelper ikke, heller, fordi de minner om Quentin Blakes, blandt annet i bruk av overdrevne kroppsfasonger og fysiske aspekter for å understreke et poeng. Helheten føles nesten som pastiche og jeg blir sittende og lure litt på hvor bevisst det egentlig er. Samtidig føles det litt feil å klage over likhetene. Illustrasjonsstilen er allikevel orginal, og illustrasjonene føles helt perfekte for boka. Og hva angår fortellingen er det unektelig sånn at det ikke finnes nok Roald Dahl-bøker i verden og at Dahl selv desverre ikke er i stand til å skrive fler, så hvorfor skulle jeg klage når Nesbø gjør en så utmerket jobb?

Nå ja. I det store og hele hadde jeg det svært så hyggelig med disse bøkene, og jeg ser fram til å kunne lese dem for snuppa når hun blir et år eller tre eldre.

3 kommentarer til “Doktor Proktors prompepulver og Doktor Proktors tidsbadekar – Jo Nesbø

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.