Ferdig hatt

Etter å ha justert mønsteret til Elsewhen så hatten skulle bli stor nok, satt jeg i gang med det stoffet jeg egentlig hadde tenkt å bruke, en sjøgrønn smalstripet cordfløyel kjøpt på Stoff & Stil (med bukser i tankene, tror jeg) for noen år siden. Instruksjonene var detaljerte og enkle å følge og snart hadde jeg en ferdig hatt.

 

Nå er spørsmålet hvordan den skal dekoreres. Jeg er heller egentlig mot å holde meg til prestekragebrosjen, som er “vintage”, kjøpt på Etsy for flere år siden. Den må i så fall sys fast, for nålefestet er mildt sagt slarkete.

Skal jeg sy flere hatter etter dette mønsteret ville jeg droppet det indre hattebåndet og heller sydd foret i for hånd etter å ha sydd på bremmen. Alle de andre sømmene er veldig ryddige (så lenge man syr rett), mens akkurat den delen ser mer rotete ut. Det er jo inni hatten, så ikke noe noen andre vil se, men det irriterer meg likevel, og hadde vært så lett å fikse (men jeg gidder ikke sprette opp, det har en tendens til ikke å bli så pent det heller.

Jørgen Hattemaker

Fun fact: Om jeg hadde vært gutt hadde jeg hett Jørgen. Oldemor, min farfars mor, var fortsatt i live når jeg ble født, og hun het Jørgine. Mamma og pappa synes det var i overkant gammeldags som jentenavn (og jeg kan vel si meg enig), men at Jørgen var ok som guttenavn, så hadde planer om å kalle opp en eventuell sønn. Nå ankom jeg i stedet, så da ble det Ragnhild, men navnet Jørgen Hattemaker virker relevant til dagens tema.

Siden det er en kjennsgjerning at cellegift medfører hårtap og det også er en kjennsgjerning at jeg ser null poeng i å benytte meg av muligheten til å få parykk på NAVs regning har jeg kikket meg om etter egnede hodeplagg de siste par ukene. Jeg har funnet et par kule tørkler, men ellers er det dårlig med voksenstørrelser av luer og hatter som egner seg innendørs. Så hva er da mer naturlig enn å børste støv av symaskina? Tid har jeg jo også plutselig godt med…

Første tanke var enkle bomullsluer av stretch-typen. “Beanie hat” som det heter. Jeg var innom Klar, ferdig – sy! på lørdag og kjøpte et par stykker restestoff av typen tynn bomullsstretch. Og så var det bare å Google mønster. Jeg vurderte å kjøpe et fra en eller annen Etsy-butikk, men så fant jeg dette innlegget på Melly Sews, og tenkte at det så da ganske rett frem ut. Så jeg satt meg ned med målebånd og papir og tegnet mønster.

Jeg er glad i å ta i litt på sømmonn og slikt, ut fra filosofien at det er bedre at noe er for stort enn for lite. Så den første lua ble litt stor.

Feilen med denne typen mønster er at det er grenser for hvor mye man kan redde seg inn når man først har klippet, så selv etter litt krymping er lua godt og vel stor nok, men absolutt brukbar.

 

Jeg tegnet ny versjon av mønsteret, litt mindre i alle retninger, og sydde en variant i et annet stoff. Den ble bedre, men fortsatt mer romslig enn jeg egentlig synes er nødvendig (særlig med tanke på at jeg jo altså ikke kommer til å ha alt det tjukke håret under der om noen uker). Så nå har jeg tegnet en tredje versjon, så får vi se. Jeg kommer tilbake med resultat.

Men jeg gir meg ikke med sånne enkle greier, må vite. Jeg søkte litt på hattebutikker, siden rekvisisjonen til NAV kan dekke hodeplagg i stedet for parykk og jeg tenkte at en fjong liten cloche eller noe hadde vært en idé. Men når man er tjukk i hue er det nok desverre sånn at one-size-fits-none, og en one size som skal sitte bra fra størrelse 55-57 lover dårlig for ei som bruker størrelse 60. Så off we go to Google, og der finner vi både det ene og det andre. Først har jeg tenkt å prøve meg på Elsewhen-mønsteret, og siden jeg har lært (både av beanie-testingen og tidligere erfaring) fant jeg ut at jeg denne gangen skulle sy en testversjon, selv om mønsteret går fra 19 til 25 tommer, og 25 tommer burde være stort nok. Det viste seg å være lurt, for den ble definitivt i trangeste laget.

Det vil si, denne hattepullen passer forsåvidt utmerket, men siden det skal både avstiving og for inni her, og mønsterinstruksjonen spesifikt påpeker at hatten på dette stadiet (uten for) skal være ca en tomme for vid, er det åpenbart at jeg må justere. Heldigvis er det ikke verdens mest kompliserte mønster, og siden det allerede var flere størrelser på skjemaet var det lett å se hvor ting måtte justeres for å øke opp til neste størrelse.

Så nå er jeg utstyrt med et mønster som bør passe, og i dag har jeg kjøpt tråd som passer til stoffet jeg hadde tenkt å bruke, så da blir det hattemaking.

 

Save

Save

Well, that was a stroke in the raining

(For my English-speaking friends, that title is a somewhat too direct translation of a Norwegian phrase meaning there’s been a bit of a hitch. The rest of this post will be in Norwegian, but I’ll attempt an English version in the next few days.)

Rett før sommerferien var jeg hos legen og fikk en henvisning til sjekk på St. Olavs. Heldigvis var legen både enig i at jeg burde få ting sjekket, men også ganske sikker på at det egentlig ikke var noe å bekymre seg for, så jeg tok saken med ro og tenkte ikke så mye på det i ferien (som forøvrig var veldig bra: Baltikum, dere. Anbefales på det varmeste!).

En av de første dagene tilbake i byen troppet jeg derfor opp på Mammografi-avdelingen på Gastrosenteret på Øya forberedt på å bli kalt hypokonder og sendt hjem igjen. Dere ser hvor dette leder, sant? Folkene der var nemlig slett ikke så ivrige på å kalle meg hypokonder som hadde håpet. Ultralyd viste at “det var rotete” og biopsi ble tatt. Det preliminære prøvesvaret var klar i løpet av et par timer, så jeg fikk bekreftelsen samme dag: Brystkreft. Jeg fikk en mengde med informasjon den torsdagen, enkelte ting sank nok ikke så veldig inn. Jeg fikk også en demonstrasjon av et helsevesen som faktisk fungerer. Her var det bare chop-chop og vips var jeg henvist til både Mugo og Scintigrafi og MR og CT og ca 10.000 blodprøver (neida, men en del var det) og til kreftklinikken for cellegift. Sykemeldt ble jeg også på flekken.

Nå er jeg i gang med cellegift (jeg får den før kirurgi, det var det visst fler fordeler med og jeg stoler på at de vet hva de driver med). Alt tyder på at jeg har oppdaget problemet tidlig nok og at jeg skal bli frisk til slutt. Heldigvis. Selv om veien dit neppe blir en dans på roser. Så langt har jeg ikke de store bivirkningene. Kvalmestillende medisin har jeg fått og den later til å virke, kvalm er jeg i alle fall ikke. Det kjennes som om jeg har sovet for lite, uten at det stemmer så bra med antallet timer jeg faktisk har sovet, men utover det er jeg ikke utilbørlig sliten og slapp, som er den andre vanligste bivirkningen. I det hele tatt føler jeg meg i uforskammet god form, og det er litt absurd å tenke på at jeg faktisk er ganske alvorlig syk.

Jeg har så langt tatt “aldri så galt at det ikke er godt for noe” som leveregel. Selv om det er en erfaring jeg absolutt heller ville vært foruten, er det en interessant erfaring. Og urelatert til selve sykdommen (men på grunn av sykemeldingen) fikk jeg plutselig mye mer tid til å besøke Bryggerifestivalen i Trondheim, for eksempel, og siden jeg for første gang i livet ikke trenger å tenke på at håret mitt gror så fort at jeg har synlig ettervekst etter en uke har jeg farget håret knall… vel, det sto lilla på boksen, det ble vel mer rosa, egentlig, men knall er det. Og så kult at jeg vurderer å gjenta det hele når jeg engang har hår igjen, når nå det blir.