It’s all the rage

Ja, ikke i Norge (ennå), men antallet mennesker på verdensbasis som dekker til deler av ansiktet ute i offentligheten har helt klart gått opp. Og folk syr, og syr, og publiserer gratis mønster og how-to-videoer og resultatet er at jeg får lyst til å prøve. Burde vi gå med maske? Jeg vet ikke, men jeg tenker at jeg i alle fall skal være i forkant sånn at om det kommer en offisiell anbefaling så har vi masker liggende klare.

Tettvevd bomullsstoff er det anbefalte materialet, så jeg hentet opp et utvalg quiltestoffer fra lageret, kjøpt… fåglarna vet til hva. Fordi det var på tilbud? Fordi jeg synes mønsteret var fint? Fordi det er kjekt å ha? Vel, det er jo kjekt å ha nå. Til for fant jeg noen meter med bomull fra IKEA, Ditte i blått, kjøpt på grunn av et kostymeønske eldstemann hadde for noen år siden som det aldri ble noe av og som ikke er aktuelt lenger.

Mønster finnes det utallige av. Jeg har sett flere videoer, blant annet denne: Craft Passion – Official face mask sewing video tutorial. Hva som gjør den “official” er uklart, men den er grundig og tydelig. Metoden jeg har brukt for å lage kanal til neseklemme er derimot den samme som Lucky sew and sew beskriver i bloggversjon (ikke video). Hun forklarer også masseproduksjonsrutinen sin, om du skulle være interessert. Craft Passion har også mønster og foreslåtte variasjoner i denne bloggposten. Mine masker har altså både kanal til neseklemme og lomme til eventuelt ekstrafilter – kaffefilter er foreslått mange steder ser jeg.

Det mønsteret jeg faktisk har brukt i første omgang er nesten identisk som Craft Passion sitt og kommer fra Cricut. Har du en Cricut kan du bruke deres mønster til å kutte ut delene, men de har også en PDF for oss andre. Cricut sitt mønster er en smule større enn Craft Passion sitt, og siden det passer meg antar jeg de millimeterene trengs. Som neseklemme har jeg brukt dobbel piperenser og til snor “t-shirt yarn” (gjenbruk, yay) som enten kan knytes bak hodet eller til en hempe til å feste rundt ørene.

Opprinnelig hadde jeg tenkt å teste både denne “fasongsydde” typen maske og den andre varianten, firkantet stoffstykke med legg i siden. De fasongsydde sitter såpass godt at jeg er usikker på hva poenget med å teste de andre skulle være, men det er mulig riktig størrelse er viktigere med de fasongsydde, slik at om man skal sy til andre kan de med legg være smartere?

Nu vel. Samme hvilken maske du velger har den liten hensikt om du ikke bruker den riktig. Her er instruksjoner for hvordan ta på og av engangsmasker. De samme prinsippene gjelder for stoffmasker, men de skal selvsagt i skittentøyet og ikke i søpla (bare husk å fjerne et eventuelt filter). Siden viruset bukker under for såpe og vann skal normal klesvask holde, men bomull kan kokvaskes om man vil være på den sikre siden.

Video for å vise at masken sitter tett over nesa og at man altså faktisk puster gjennom den og ikke “rundt”:

Ellers fikk jeg jo igjen bevist for meg selv hvorfor jeg ikke syr ting for salg. Masseproduksjon ligger ikke for meg. Jeg klipte stoff til en 60-70 masker, men gikk lei og sydde bare ferdig ca halvparten. Så nå har jeg en bunke halvsydde liggende som ikke blir ferdigsydd med mindre det blir påbudt med maske.

God påske *kremt* god vår?

Siden 2011 har vi hatt som fast tradisjon å fylle påskeegg med smågodt til alle (førskole)lærerene til ungene og dele ut siste dagen før påskeferien. I år ble det jo ikke sånn, kan du si. Men nå ligger det jo an til en gradvis åpning, yngstemann skal tilbake på skolen om en uke, og nettet (i alle fall min krok av det) har i ukesvis flommet over av “kaninposer”, og selv om det jo opplagt er ment som alternativ til påskeegg, så føles de ikke… like påskete? Så jeg gravde fram noen meter med egnet stoff fra lageret, fant et mønster på nett, sydde en test og gikk deretter i masseproduseringsmodus.

Metervis med kaninpose in progress: Her klippes ikke tråder mellom hver søm.

Jeg fulgte mønster og sømebskrivelse fra Creativ Company med en endring, jeg klippet utside og fór i en del hver, så slapp jeg sømmen i bunnen. 21 poser fikk jeg ut av disse to stoffbitene. Det er litt lite, så jeg får ta en runde til i kjelleren og ved maskina.

På testposen har jeg tegnet ansikt med tekstiltusj. Resten tenkte jeg ungene skulle få tegne på sjøl, og så må vi vel lage/skrive noen små kort med navn og vår-hilsen på. Posene trenger også en runde med strykejernet, men siden tusjen skal fikseres slår jeg to fluer i en smekk og presser ut sømmer samtidig da.

Jeg tenker at sånn som situasjonen er er smågodt lite aktuelt, så vi får finne noe godteri som er innpakket i år.

Jeg har forresten opprettet en egen instagramkonto for sømbilder (eller “fibercrafts” blir det nok). Jeg prøver å holde @Lattermild til å handle hovedsakelig om bøker, så da oppsto @lattermild_syr. Følg meg gjerne, og tips meg gjerne om andre jeg burde følge.

Reparere, preparere, inspisere, dividere

Use it Up,
Wear it Out,
Make it Do,
or Do Without

To av yndlingsbuksene revnet i løpet av en uke, og vinterjakka hadde plutselig gått opp i sømmen i siden. Vel, fram med symaskina.

Buksene fikk en lapp fra en fravokst barnejeans bak hullet holdt på plass av spraylim på boks (levninger fra jeg quiltet, har sett tips om at limstift funker fint om du ikke har spraylim) og så har jeg sydd frem og tilbake over lappen og hullet. Enkelt, men effektivt.

Det ene hullet på jakka var i sidesømmen nede, der sydde jeg på en bit reflekstape over hullet.

Det andre hullet var i sømmen under armen. Det synes jo ikke til vanlig, så der gjorde jeg det enkelt: Noen runder med sikksakksøm.

Fra før har jeg både sydd refleksbånd på ermer og andre egnede steder på denne jakka, og en rift har fått en mer fargerik lapp:

Å fikse klær har bare plussider fra mitt synspunkt, jeg sparer penger og miljø og ikke minst slipper jeg å gå på jakt etter nye klær. Jeg er ingen fan av klesshopping, og sliter alltid med å finne plagg der jeg liker både form, farge og funksjon, så når jeg først har funnet et plagg som funker er det om å gjøre å få det til å vare lengst mulig.

“Tar du med padda?”

Ikke vet jeg hvorfor denne typen høytaler fra Jabra går under navnet “padde”, men siden den hadde samme kjælenavn hos forrige arbeidsgiver som hos nåværende er det nærmest vedtatt, den heter Padda. Problemet med Padda er at den er ganske anonym og har en tendens til å bli forlagt. Og når noen forlegger sin kommer de og vil låne vår. Og så blir den også forlagt. Og sånn starter hvert møte der noen skal delta via Skype (eller telefon) med en febrilsk leting etter en padde. Så når vi (det vil si teamet jeg jobber i) fikk hentet ut en ny padde fra IT etter at vår hadde forduftet nok en gang fant vi ut at vi skulle gjøre noe for å personliggjøre den, slik at det skulle bli vanskeligere å glemme hvem den var lånt fra og gjøre sjansen større for at den skulle finne veien tilbake dersom noen genuint glemte den på et møterom. Jeg foreslo at jeg kunne sy et nytt etui til den, i litt mer synlige farger enn det svarte som følger med fra fabrikken, og kanskje male teamnavnet vårt på den også (siden merketape har hatt tendens til å dette av etterhvert). En kollega foreslo at siden det var en padde burde etuiet se ut som en skilpadde, og siden jeg selvsagt tar en slik utfordring på strak arm er det nettopp det det ferdige etuiet ser ut som.

Sydd “fort og gæli” av quiltebomull fra stofflageret og en glidelås jeg hadde liggende, mønster aldeles etter eget hode og konstruert i farta. Øynene er et tillegg i regi nevnte kollega, men de er jo virkelig prikken over i’en.

Selve Padda har i tillegg fått “DVH” malt på seg med grønn, skimrende neglelakk.

Padda har ikke vært missing in action siden den fikk makeover, og nå nærmer det seg et år, så jeg vil kalle det en suksess.

Mer søm

Hallo? Hallo? Er det noen der?

Jeg er her fortsatt, det er jo ikke ille bare det? Jeg er ferdig med behandling og tilbake i jobb (100 % siden august). Ny jobb, til og med, det er jo ikke så ille når man blir headhuntet midt i en langtidssykemelding?

Håret har grodd tilbake. Med krøller! Når jeg var 10 ønsket jeg meg krøller, men nå må jeg innrømme at jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre med dem. Men så rullet et bilde av en superskurk over feeden min mens jeg holdt på å sy ferdig “trollmannskapper” til både meg selv, eldstemann og et par venner til Halloween (jada, jeg burde selvsagt lagd et innlegg om dem også) og man kunne formelig se lyspæra som sa “Pling” over hodet mitt:

Så nå er jeg i gang med mitt første cosplay til meg selv. Målet er å bli ferdig før krøllene forsvinner…

Jeg har funnet de perfekte rosa stoffene på Stoff og stil og har lett etter mønster i de bladene jeg vanigvis leter i (noen årganger med Ottobre, blant annet) og ikke funnet noe som var i nærheten, så da var det bare å sette i gang og tegne selv.

Versjon en ble klippet og sydd av en forrest jeg hadde liggende, og det var lurt, for her var det flere ting som ikke stemte helt. Jeg tok like gjerne og tegnet korreksjoner rett på stoffet når jeg prøvde. Jeg brukte en ny merkepenn, som visstnok skal forsvinne av seg selv etter en stund. Gjør den ikke det er det ikke så farlig, stoffet skal vel likevel mest sannsynlig til gjenvinning, men så får jeg jo testet det med det samme.

Bommet litt på brystpunktet, gitt.

Ikke alt blir like tydelig når man forsøker å skrive på et plagg man har på seg (uten å dra for mye i det også), men jeg tror jeg klarte å tyde mine egne kråketær (jeg var lur nok til å gjøre skikkelige notater og mønsterkorreksjoner med en gang og ikke satse på at jeg skulle huske hva jeg hadde ment neste dag).

Her står det “LIV”, rai, rai.

Så nå har jeg et korrigert mønster. Og nå lurer jeg på om jeg skal tørre å klippe i det egentlige stoffet, eller om jeg skal sy en test til. Jeg tror det blir det første. For det første var det ikke så fryktelig dyrt, så om jeg må kjøpe mer er det ikke totalt krise. For det andre tror jeg at jeg vet hvordan jeg skal sy for å sikre at jeg kan fikse eventuelle problemer underveis.

So near, yet so far

Jeg har lovet eldstemann en Harry Potter trollmannkappe. Jeg har forsåvidt lovet meg selv det samme… I sommer var vi på Stoff & Stil og kjøpte latterlige mengder svart stoff, og så strandet det hele litt, siden jeg ikke har fått forstørret mønsteret (som jeg fant på denne bloggen). Etter noen runder i kopimaskina hadde jeg et håp om at jeg nå nærmet meg såpass at jeg skulle klare å fikse det, så jeg forsøkte å legge det utover kjøkkengulvet i dag.

Vel.

Ser du det målebåndet? Den linja det ligger langs skal være 44 tommer, i følge mønsteret. Den er sånn ca akkurat 22 tommer. Så, atte, jeg antar jeg må finne en kopimaskin igjen og ta to runder til. Hvor jeg skal ha plass til å legge mønsteret utover når det er gjort er et åpent spørsmål, men vi får vel til noe…

Ferdig hatt

Etter å ha justert mønsteret til Elsewhen så hatten skulle bli stor nok, satt jeg i gang med det stoffet jeg egentlig hadde tenkt å bruke, en sjøgrønn smalstripet cordfløyel kjøpt på Stoff & Stil (med bukser i tankene, tror jeg) for noen år siden. Instruksjonene var detaljerte og enkle å følge og snart hadde jeg en ferdig hatt.

 

Nå er spørsmålet hvordan den skal dekoreres. Jeg er heller egentlig mot å holde meg til prestekragebrosjen, som er “vintage”, kjøpt på Etsy for flere år siden. Den må i så fall sys fast, for nålefestet er mildt sagt slarkete.

Skal jeg sy flere hatter etter dette mønsteret ville jeg droppet det indre hattebåndet og heller sydd foret i for hånd etter å ha sydd på bremmen. Alle de andre sømmene er veldig ryddige (så lenge man syr rett), mens akkurat den delen ser mer rotete ut. Det er jo inni hatten, så ikke noe noen andre vil se, men det irriterer meg likevel, og hadde vært så lett å fikse (men jeg gidder ikke sprette opp, det har en tendens til ikke å bli så pent det heller.

Jørgen Hattemaker

Fun fact: Om jeg hadde vært gutt hadde jeg hett Jørgen. Oldemor, min farfars mor, var fortsatt i live når jeg ble født, og hun het Jørgine. Mamma og pappa synes det var i overkant gammeldags som jentenavn (og jeg kan vel si meg enig), men at Jørgen var ok som guttenavn, så hadde planer om å kalle opp en eventuell sønn. Nå ankom jeg i stedet, så da ble det Ragnhild, men navnet Jørgen Hattemaker virker relevant til dagens tema.

Siden det er en kjennsgjerning at cellegift medfører hårtap og det også er en kjennsgjerning at jeg ser null poeng i å benytte meg av muligheten til å få parykk på NAVs regning har jeg kikket meg om etter egnede hodeplagg de siste par ukene. Jeg har funnet et par kule tørkler, men ellers er det dårlig med voksenstørrelser av luer og hatter som egner seg innendørs. Så hva er da mer naturlig enn å børste støv av symaskina? Tid har jeg jo også plutselig godt med…

Første tanke var enkle bomullsluer av stretch-typen. “Beanie hat” som det heter. Jeg var innom Klar, ferdig – sy! på lørdag og kjøpte et par stykker restestoff av typen tynn bomullsstretch. Og så var det bare å Google mønster. Jeg vurderte å kjøpe et fra en eller annen Etsy-butikk, men så fant jeg dette innlegget på Melly Sews, og tenkte at det så da ganske rett frem ut. Så jeg satt meg ned med målebånd og papir og tegnet mønster.

Jeg er glad i å ta i litt på sømmonn og slikt, ut fra filosofien at det er bedre at noe er for stort enn for lite. Så den første lua ble litt stor.

Feilen med denne typen mønster er at det er grenser for hvor mye man kan redde seg inn når man først har klippet, så selv etter litt krymping er lua godt og vel stor nok, men absolutt brukbar.

 

Jeg tegnet ny versjon av mønsteret, litt mindre i alle retninger, og sydde en variant i et annet stoff. Den ble bedre, men fortsatt mer romslig enn jeg egentlig synes er nødvendig (særlig med tanke på at jeg jo altså ikke kommer til å ha alt det tjukke håret under der om noen uker). Så nå har jeg tegnet en tredje versjon, så får vi se. Jeg kommer tilbake med resultat.

Men jeg gir meg ikke med sånne enkle greier, må vite. Jeg søkte litt på hattebutikker, siden rekvisisjonen til NAV kan dekke hodeplagg i stedet for parykk og jeg tenkte at en fjong liten cloche eller noe hadde vært en idé. Men når man er tjukk i hue er det nok desverre sånn at one-size-fits-none, og en one size som skal sitte bra fra størrelse 55-57 lover dårlig for ei som bruker størrelse 60. Så off we go to Google, og der finner vi både det ene og det andre. Først har jeg tenkt å prøve meg på Elsewhen-mønsteret, og siden jeg har lært (både av beanie-testingen og tidligere erfaring) fant jeg ut at jeg denne gangen skulle sy en testversjon, selv om mønsteret går fra 19 til 25 tommer, og 25 tommer burde være stort nok. Det viste seg å være lurt, for den ble definitivt i trangeste laget.

Det vil si, denne hattepullen passer forsåvidt utmerket, men siden det skal både avstiving og for inni her, og mønsterinstruksjonen spesifikt påpeker at hatten på dette stadiet (uten for) skal være ca en tomme for vid, er det åpenbart at jeg må justere. Heldigvis er det ikke verdens mest kompliserte mønster, og siden det allerede var flere størrelser på skjemaet var det lett å se hvor ting måtte justeres for å øke opp til neste størrelse.

Så nå er jeg utstyrt med et mønster som bør passe, og i dag har jeg kjøpt tråd som passer til stoffet jeg hadde tenkt å bruke, så da blir det hattemaking.

 

Save

Save

That skirt I mentioned

Looks like this

Back
Back
Front
Front

The Hello Kitty was the lass’ idea… The pattern is from another Ottobre (I’ll check the issues and update). I didn’t want to “waste” the happy camper fabric on a lining which was not meant to show, so I used a scrap of blue organic cotton. The button is from stash (aquired in a big lot of buttons at a flea market). I must say I’m pretty pleased, I even managed to figure out the whole issue of the fly – something I’ve never sewn from scratch before. The instructions in Ottobre are pretty good, on the whole, though, so I will not claim any unreasonable honour from that.

I made one alteration to the pattern, since I cut it rather big (hoping it will last a while): I added button hole elastic in the waistband with buttons (again from that flea market stash) to enable adjusting it. A good thing I did, too, as it’s waaaaay too wide as is, but looks pretty good once tightened a bit.

Action picture may be forthcoming…

Six months and one birth later

No, I’m not dead, I’ve just been pregnant. I realise this may not really be a hindrance to blogging, but it seems it was for me. As of four days ago I am a mother of two, the kid has a little sister and we’re all doing well. And that’s pretty much all I have to say about that here on the blog.

Indirectly, another baby may well influence the contents of blog posts, though, as with the main purpose of this entry which is to show off a bit of sewing.

Every time I sit down to sew after a prolonged break, I curse myself for having forgotten just how relaxing and rejuvenating I find the activity. A few years ago I managed to attend a couple of whole day “workshops” where a few people from the forum at tettinntil.no met up just to work on our own sewing projects for a whole day. I remember at that time pointing out to the husband that that sort of day – to me – is better than a spa break.

Anyway, some weeks ago I succumbed to sound medical advice and let the doctors write me off sick, and suddenly – well, after a week or so of doing basically nothing – I had energy enough to actually start preparing for the baby’s arrival. One thing I realised we’d need was some sort of middling warm outer wear, as the clothes we have from the kid are all meant for mid-winter temperatures, which are unlikely to manifest i September and October (I hope!). So I had a look through a stack of Ottobre magazines and found a pattern I liked, went off to Stoff og stil to find some suitable material, and got to work. Here is the result, sans model:

IMG_2969IMG_2971

I adore both fabrics, and am rather pleased that I purchased a bit more than required for this pattern. I’ve already made a skirt in the striped babycord, and am contemplating sewing a Mei Tai with both fabrics in the panel somehow, I just need to check that I have something suitable for the straps in an appropriate colour.