September 2017
M T W T F S S
« Aug    
 123
45678910
11121314151617
18192021222324
252627282930  

Pluss ti for tanken, minus noen hundre for gjennomføring

bratzDe “nye” Bratz er her, kan Brio fortelle meg denne uken. Bortsett fra at illustrasjonen er tegnet, og ikke bare et bilde av dukkene, kan jeg ikke si jeg ser noen stor forskjell, men så har jeg heller aldri studert “orginalen” noe særlig inngående. Trutmunn har de i alle fall. Men skal vi tro Brio er de mindre utseendefiksert enn før:

De populære dukkene som tok verden med storm er tilbake, men de er ikke helt som før! De fantastiske Bratz dukkene blir relansert med helt nye verdier og utseende. Make-up’en har blitt nedtonet, og budskapet handler om å være seg selv og å gå sine egne veier!

Helt nye verdier og utseende, faktisk. Og det handler altså om å være seg selv. Og hvordan velger Brio å feire denne revolusjonerende nye filosofien?

Den 5. september inviterer vi derfor alle jenter til «Lekelørdag» i våre BRIO butikker. Der får dere sett de fantastiske, nye Bratz! Vi har en fotovegg og rosa løper slik at jentene kan ta selfies sammen med Bratz – og det vil være en mulighet til å vinne en photoshoot med en profesjonell stylist!

Selfies og photoshoot. Jeje. Rosa løper, dessuten, for det er bare mannlige stjerner (eller skal vi si bare “stjerner”, i motsetning til “kvinnelige stjerner”) som kan gå på rød løper.

Lørdagen er over, og vi unnlot å besøke vår lokale Briobutikk. Jeg kommer vel ikke akkurat til å løpe ut og kjøpe den “nye” Bratz til jentene, heller. Jeg tror det finnes bedre måter å lære dem å være seg selv og gå sine egne veier på.

Screenshot av elendigheten

Screenshot av elendigheten

Statsbudsjettet

Kommentar kopiert fra Facebook, fordi det er et fryktelig dårlig medium for ting jeg kunne tenke meg å kunne lese igjen senere (og fordi det ikke akkurat gjør noe om jeg poster her av og til…):

Jeg skjønner ikke helt dette her. Hvis problemet er at barnetillegget for uføre kan gjøre det mer lønnsomt å være ufør enn å gå på arbeidsavklaringspenger, hadde det ikke vært en ide å standardisere ved å gi dem som kan gå på AAP like mye som de som er uføre får? Det er en mildt sagt j***g dårlig trøst for dem som nå kan miste så store deler av inntekten at de må flytte eller ta ungene ut av barnehage at det kanskje kan bety at det blir enklere for noen andre å velge AAP. Jeg tror dessuten at det er begrenset trivelig også for dem som eventuelt ikke har “valgt” AAP før fordi de da ville ende med å gå ned i inntekt at løsningen er: “Se her, siden du ikke vil gå ned i inntekt så kutter vi inntekten din som ufør slik at du like gjerne kan velge AAP”.

Og, seriøst, hvor mange mennesker snakker vi om her? ALLE jeg kjenner/vet om vil heller jobbe så stor andel som de klarer enn å “være en byrde for samfunnet”. For ikke å snakke om at vi jo alle vet at arbeidsgivere står i kø for å ansette folk som har vært ute av arbeidslivet en stund, bare kan jobbe deltid eller trenger tilrettelegging for å klare å jobbe. Yes, m’am.

Ja, og Erna er også mor, så hun forstår problemet. Jepp. Det blir faktisk nesten like dumt som når Fru Romney forsøkte å forklarer at hun og Mitt også hadde slitt med å klare seg som studenter, de hadde faktisk blitt nødt til *gisp* å selge noen av Mitts aksjer. Du er ikke helt der, Erna, men du er jaggu på samme jorde.

Foranledningen var denne artikkelen der Erna “svarer” Camilla.

Hello, Ms Einstein!

bursdagsgaver

Søndag var sjuåringen invitert i dobbeltbursdag, to av jentene i klassen feiret sammen. Lørdag var vi derfor på gavejakt, og når vi passerte Notabene på City Lade ville hun inn der for å lete. Etter å ha avvist robothunder til nesten tusenlappen som for dyre var jeg med glede positiv til Ein-Os “Lag din egen ringeklokke”. Riktignok var de merket 8+ og jentene blir 7, men de har også nettopp hatt om elektrisitet på skolen, og blant annet laget en krets med bryter og lommelyktpære sammen med læreren. Til rett over hundrelappen hadde de akseptabel pris, og vi gikk derfor til kassen med to stykk.

Betalingen forløp smertefritt, og så ba jeg om å få dem pakket inn. “I to pakker,” bidro sjuåringen med. Og damen bak disken fant fram papir og satt i gang. Når hun hadde pakket inn begge og satt bånd på én sa hun , i sånn småprat-modus, “Jeg antar det er til to gutter?”

“Nei,” sa jeg. “Det er faktisk til to jenter.”

Damen, som holdt på å måle ut bånd til pakke to, pauset, kikket på båndet hun hadde valgt og så på båndene hun hadde å velge mellom, tydelig av den oppfatning at hun hadde valgt feil farge. “Ja, ja, grønt blir vel bra,” sier hun endelig, og fortsetter med det båndet hun allerede var i ferd med å ta. “Grønt blir bra,” sier jeg med ettertrykk.

Der og da var jeg rimelig høflig og smilende, men allerede på vei bort fra disken ytret jeg et “Herreguuuuuud!” i retning mannen (desverre, hadde jeg nær sagt, for lavt til at jeg tror damen hørte).

Fargevalget er nå en ting. Grønt er tydeligvis guttefarge. Det er slitsomt, men bare et symptom på det mer underliggende problemet.

For hva er det med dette som sier at det er en gave til gutter?

ein-os-ringeklokkeLa oss lage en liste:

  • Innpakningen er oransje, ikke en av de godkjente fargene for produkter til jenter, som består av den lange lista: rosa og lilla. Dessuten er det ingen hjerter eller blomster på pakka.
  • Man skal lage en ringeklokke, en dings ingen jenter har bruk for. Hvis settet hadde vært ment for jenter hadde det vært noe skjønnhetsrelatert man skulle lage, til nød en elektronisk lås til dagbok.
  • Jenter er ikke interessert i elektronikk eller annen vitenskap. Det eneste som kan få jenter interessert i STEM-fag er om de kan få lage noe man ellers må på parfymeri for å kjøpe, f.eks. er kjemisett for å lage leppepomade en fin gave til jenter om man vil være litt politisk korrekt og late som om jenter også kan interessere seg for kjemi.
  • Det står ikke på boksen at den er ment for jenter, altså er den ment for gutter.
  • Det er ikke bilde av to jenter som slenger med håret mens de smiler til hverandre og ignorerer selve produktet på boksen.

Det er til å grine av at døtrene mine (og dine, og sønnene for den saks skyld) må vokse opp i et samfunn der overstående liste er så godt innarbeidet hos flertallet av oss at vi må gjøre bevisste valg for å unngå å leve opp til “reglene”. Det verste er at det er skjedd et tilbakeskritt på området, når jeg var liten var det riktignok også “gutteleker” og “jenteleker”, men det var ikke sånn at ting måtte være rosa for at det skulle kunne selges til jenter. Tror du meg ikke?

toys

Vi trenger en norsk versjon av den britiske kampanjen Let Toys Be Toys. I mellomtiden fortsetter jeg å kjøpe leker, ikke gutteleker eller jenteleker, til barna vi skal i bursdag til. Jeg prøver, i alle fall.

I hear those sleighbells

Ok, maybe not literally. Anyway, wishlist time again.

Dear Santa,

I think I’ve been pretty good this year, at least compared to a lot of other people. On the other hand, quite a lot of people have been quite as good as me and need Christmas presents more, hence see point 1 and 2.

1. Peace on earth.

2. Anything from Gaver med mening (Flyktningehjelpen) or Verdensgaver (Unicef) (look, you can buy “me” schoolbooks!) and similar sites.

3. Flash/lighting stand, something like this. Needs to be able to hold the Aurora Firefly (I haven’t done my research, and I think it’s a standard bracket, but it might be a good idea to check with the shop).

4. Non-stop. A little, at least.

5. The Sandman books, vol. 6 onwards.

6. Books in general. Not that we need any more, but on the other hand: One will always need another book.

Sykkel: Har du hørt om dette skiltet?

202_826

 

(Altså det nederste, det øverste håper jeg du har vært borti, alternativt håper jeg du aldri beveger deg på egen hånd i trafikken.) Jeg må innrømme at det er et skilt, eller snarere en skiltkombinasjon, jeg ikke hadde lagt merke til (ikke så rart, for den finnes ikke mange steder) eller reflektert over før et innlegg på Bikelife der Marcus etterlyser tips om hvor det finnes.

Kort forklart betyr altså denne skiltkombinasjonen at du som bilist (eller syklist, for den saks skyld) har vikeplikt for kryssende trafikk, også syklister på gang- og sykkelveg(!)

Vel og bra, og i utgangspunktet må man jo som syklist applaudere bruk av dette skiltet. Men som med alle andre trafikkløsninger gjelder det at de som planlegger og bygger ut bruker huet.

Jeg har hatt flere diskusjoner med kolleger i forbindelse med ulykker der syklister har blitt påkjørt i fotgjengeroverganger, og har av og til måttet forklare hvorfor jeg – som syklist – synes det ville være en dårlig idé å endre reglene slik at andre trafikanter fikk stoppeplikt også for syklister. Og da har jeg gjerne brukt krysset der Askeladdvegen møter Fv950 som eksempel på hvorfor noe slik bare ikke er praktisk gjennomførbart. Kommer man østfra er saken forsåvidt grei, der er det god (nok) sikt for både bilist og syklist på gang- og sykkelvei, men kommer man vestfra, over haugen fra Skovgård, kommer man først og fremst ned en bakke og har dermed mulighet for å opparbeide seg ganske god fart, og for det andre er det både støyskjerm og bebyggelse som skjuler gang- og sykkevegen, med unntak av de siste meterene før krysset, for bilister som kommer fra Askeladdvegen fram til de står midt i fotgjengerovergangen. Det er altså ikke vond vilje det står på, bilisten har INGEN mulighet for å se en syklist i moderat fart her i tide til å stoppe. Syklisten har tilsvarende ingen sikt ned Askeladdvegen, og er dermed, med mindre hen har et dødsønske, nødt til å bremse ned og nesten stoppe før fotgjengerovergangen i alle fall.

Og HER har altså myndighetene, i sin visdom, funnet det for godt å sette opp denne berømmelige hovedskilt 202 med underskilt 826:

Fra Google maps: Krysset FV950 og Askeladdevegen sett fra sørsiden av FV950.

Fra Google maps: Krysset FV950 og Askeladdevegen sett fra sørsiden av FV950.

Her om dagen tok jeg egne bilder på stedet, for å dokumentere både hvor dårlig sikt bilisten (og syklisten) har her, men også  hvor dårlig skiltene virker også fra den siden der man har sikt.

Fra vestsiden av krysset, på nordsiden av fylkesvegen.

Fra vestsiden av krysset, på nordsiden av fylkesvegen.

Her ser man at kommer man vestfra i veibanen ser man skiltkombinasjonen tålelig greit. Her har man også sikt både opp og ned gang- og sykkelvegen (som går parallelt med fylkesvegen, på venstre side i bildet). Dette er den eneste vinkelen skiltingen funker fra, og det gjør den bare fordi skiltene i bildet står skjevt. Som man kan  se vil de ikke være synlige om du kommer motsatt veg. Kommer du østfra på fylkesvegen har du altså sikt, men skiltene som forteller deg at du har vikeplikt er ikke synlige (det vil si, synlige er de jo, men du ser bare baksiden).

(Jeg mener skiltene sto mer parallelt med fylkesvegen for bare et par uker siden, da var de ikke skikkelig synlige før du hadde svingt samme hvilken vei du kom fra.)

Skiltkombinasjon sett nordfra, på Askeladdvegen.

Skiltkombinasjon sett nordfra, på Askeladdvegen.

Det fine gule høstløvet er det du ser om du kommer opp Askeladdvegen i bil, men du har altså vikeplikt for syklister som kommer (i potensielt høy fart) ned bakken som skjuler seg bak løvet (og støyskjermen).

Oversikt over krysset når du kommer fra Askeladdvegen, tatt fra andre siden av gaten.

Oversikt over krysset når du kommer fra Askeladdvegen, tatt fra andre siden av gaten.

Som du kan se har du heller ikke herfra videre bra sikt opp gang- og sykkelvegen.

"Sikt" opp gang- og sykkelvegen

"Sikt" opp gang- og sykkelvegen

På dette siste bildet står jeg med tærne på kanten av fotgjengerfeltet, altså nærmere fotgjengerfeltet enn fronten på bilen egentlig bør være om den skal vike for fotgjenger eller syklist. En bilfører vil sitte minst en meter lenger bak meg. Synes du som syklist at dette er god nok sikt til at du tør å komme ned bakken her i fart og gå ut fra at bilisten stopper?

Hadde man i tillegg til 202+826 satt opp et full stopp-skilt hadde det gitt litt mer mening. Men bare litt.

I beste fall gjør skiltingen at bilistene tar det litt roligere og stopper for syklister uten at syklisten er nødt til å gå av sykkelen, mest sannsynlig skaper skiltingen bare forvirring og farlige situasjoner.

Hva har de tenkt, egentlig, de som satte opp disse skiltene?

Grateful thought of the day

The weather outside is frightful. Really. I’m not particularly a snow person at the best of times, but even I can enjoy a nice sunny day, not too cold, with a little bit of cross country skiing, cocoa from a thermos and perhaps a fire to grill hot-dogs on. The last week or so, though? Ter – ri – ble. There’s been seemingly constant snow, hail, sleet and rain and every other variation thereof, frequently accompanied by wind, occasionally strong winds.

Still, when I caught myself feeling sorry for myself the other day, I realised it was time for a reality check.

Why? Well, honestly, if bad weather for a couple of weeks is unpleasant and a minor inconvenience, which, believe me, is all it is, that means I’m in a more priveleged situation than the vast majority of people on earth, even many of my neighbours.

  • Heavy rain to me means wet clothes if I don’t remember to dress for it.
  • A dry spell, similarly, means the price of electricity might go up a bit, and if we’re at my parents’ cabin we have to be extra careful about not setting off a forest fire (which, naturally, we try to avoid at the best of times).
  • If it’s cold, I can dress up more warmly, snuggle under a blanket or turn the heat up. If neccessary, I have the money to pay the increased heating bill and to buy more clothes.
  • Strong winds means it’s better to stay inside, but if I have to go out it’s not a problem.

As opposed to, were I born somewhere and someone else:

  • Heavy rain means worrying about a flooded house or a flooded field that was supposed to feed my family. Hereabouts it might lead to worrying about landslides.
  • A dry spell may mean we will starve because crops will fail.
  • Cold may mean freezing to death or choosing between eating and paying the heating bill.
  • Strong winds may blow my house down.

And so on. Should we be particularly unlucky, our basement could flood and I suppose wind could blow in a window or one could break because something outside got picked up and thrown against it. Should anything like that happen we have insurance that will cover it, and even if the insurance company quarrelled, we would be able to fix the problem somehow from savings or borrowing from family, or worst case: the bank.

And that’s it. My worst case scenario, regarding weather, resembles a helluvalot of people’s unobtainable dream.

That is my grateful thought of the day.

Amazing is right

A friend shared this on Facebook:

spoon

(Note: The original sharer on Facebook does not seem to be the creator. If anyone knows who created this, PLEASE let me know. I’d like it as a print.)

It reminded me of something that happened at work the other week which I meant to blog about but never got around to.

We have a cafeteria at work where we eat lunch. I try to bring a packed lunch (most often leftovers from dinner), but that’s beside the point here.

Once we’ve done eating we’re supposed to clear off the tables ourselves, keeping costs down. So we all take our tray and its contents over to the clearing station, where we sort it into rubbish, cutlery, plates, glasses, mugs and trays.

On the day in question I walked there with a few colleagues, as usual, and was clearing away my stuff when the person behind me, a man in his -uhm, guessing here – fifties(?), a man I’ve been used to thinking of as a pretty sensible sort of guy, comments “Oh, I threw the cutlery in the trash by mistake”. This happens, of course. I answer “These things happen, if you just let them know they’ll pick it out again”, finish clearing and start walking towards the door. When I reach it, I realise he’s just behind me, having finished too and walked off without alerting the two members of staff working right behind the clearing station to the fact that there is now a perfectly good fork and ditto knife in the trash.

Why? What possible reason could he have for not saying “Excuse me, I’m afraid I dropped some cutlery in the trash bin”. Is he afraid of losing face? Then why did he comment out loud to start with? Because if he hadn’t, I wouldn’t have noticed. And I can tell you: He lost face with me.

If it ever happens again I’ll demonstratively go back and tell them myself.

Uhm, what?

One of my favourite online tools is thesaurus.com, which I use if I can’t quite find the word I’m looking for. You know, when I’m writing something and want a word that means X, but all I can think of is this other word that almost, but not quite, means X. Or if I’ve already used X in the previous sentence and need another word that enchances the subject rather than just repeating what I’ve already said. Occasionally I use it to check the meaning of a word, to see, for example, if it has synonyms of both positive and negative connotations. This afternoon I had the occasion to look up the word “expletives”. As you do.

thesaurus

Notice the google ads? Why is google trying to sell me religion based on a search on “expletives”? Is the assumption that the only people who care about swear words are in search of religion or is it that my interest in the word indicates that I’m a filthy unbeliever who needs to be saved from eternal damnation?

Waiting

I’m supposed to be flying to Oslo just about now. A little earlier I got a message from Norwegian saying they thought the flight would be an hour late, but to be at the airport on time just in case. Somehow this is actually more annoying than SAS’s messages that “your flight is x minutes late”. Despite the fact that I will now be late for something in Oslo, and would have been happy if they’d found an extra plane or something, having to spend an extra hour at the airport just in case is just annoying. Hence this:

image

Happy Monday!

cliche

Or happy unimaginative, consumerist-oriented and entirely arbitrary, manipulative and shallow interpretation of romance day, if you like. It’s windy here in Trondheim, so perhaps I should say Happy Windsday!

As someone who’s never “celebrated” valentine’s day due to, well, finding the idea of synchronised romance completely silly, I find the increasing amount of exposure here in Norway plain irritating. Because it seems to be on the rise. The shops are full of it, obviously. Facebook is full of it. Twitter is full of it, too. I’ve had it up to here. And, yes, even the papers. Adressa was kind enough to tell us that even if we’d forgotten there were still a couple of restaurants left that had tables available tonight, but not many, so we needed to hurry. Yeah. Because going out for a romantic dinner on the same days as absolutely everybody else is sooooo appealing. They probably even squeeze a couple of extra tables in, just to make the most of the mad spending spree. I’d probably be about as comfortable as Harry was at Madame Puddifoot’s with Cho, even if I’d be somewhat more confident of “what to do” with my date (assuming I’d get the husband to come along in the first place, which is doubtful, I’d probably have to go on my own, and what fun is that?).

Which all reminded me of an earlier post on media antics in relation to valentine’s: A rose by any other name. I wish I knew what happened to the poor “winner”.

Oh, and I got roses this weekend. And tulips. Though the husband was very clear on the point that they were for Sunday – which was mother’s day here in Norway – NOT Monday. We sort of celebrate mother’s/father’s day, though rather half-heartedly. I did remember to send my mother a message – at 9:30 pm. Not so impressive.

The flowers are nice, though.

PS: I do. Truly, madly, deeply. I try not to wait for some random Monday in February to tell him, though.