September 2017
M T W T F S S
« Aug    
 123
45678910
11121314151617
18192021222324
252627282930  

Jeg har fått en utmerkelse

Juhu!

beautiful-blog-award

Fra Deer Darling, som foruten en svært lesbar blogg har en nettbutikk full av lekre saker :)

Med det følger det selvsagt en utfordring, nemlig å svare på følgende spørsmål:

1.Ta opp nærmeste bok og slå opp på side 18, linje 4. Hva står det der?

Shoreditch, Hoxton and Hackney are three conceptual entities jostling to occupy the same physical space with residents of the area altering their addresses in line with current fashion.

2.Hva var det siste du så på tv?

Jeg husker faktisk ikke, det var forrige helg (hvis man ikke teller det jeg overser av barnetv, da).

3.Bortsett fra datamaskinen, hva hører du nå?

Mannen som puster. Snart: På spåret på svensk tv.

4.Når var du sist ute og hva gjorde du da?

Var på jobb. På vei hjem hentet jeg Gambia-albumet. Mer om det senere (but I løøøøøøve it).

5.Hva har du på deg nå?

Mysbyxer i velour og en svart t-sjorte.

6.Hva var den siste filmen du så?

Eh. Halve Stuart Little 3 her før barnetv. Skjønt “så”, jeg prøvde vel egentlig å la være å se på. Ellers ser jeg utrolig lite film for tiden. Den siste jeg husker å ha sett på, i forstand “fulgt med på hele” er Toy Story 3 (som var FANTASTISK).

7.Skulle du overveie å flytte til utlandet?

Tja. Vi tenker på en måte på å ta et år eller to “ute”, enten i Storbritannia eller (når snuppa blir noe eldre) i Afrika noe sted. Det siste forutsatt at vi kan finne noe å gjøre der vi gjør nytte for oss, men ingen av oss er akkurat Norsk Folkhjelp-kandidater eller noe yrkesmessig, så jeg vet ikke hvor realistisk det er. Men jeg vil ikke flytte til utlandet permanent, nei. Jeg har bodd i andre land enn Norge og vet at før eller senere blir hjemlengselen for stor.

Awarden skal så sendes videre til syv stykker. Der sliter jeg litt, særlig siden maaaange har fått den før. På den annen side er det kanskje bare hyggelig å få den igjen? “Beautiful” på hver sin måte er følgende blogger(e):

Man står selvsagt fritt til å ignorere tildelingen, jeg er selv kjent for bekymringsløst å bryte kjeden dersom noen er gal nok til å sende meg kjedebrev, så jeg har forståelse for slikt.

Beæret

Det er hva jeg er.

Den godeste Namaste har slått sammen flere blogawards til en ny alt-inkluderende som heter Queen of fucking everything, og jeg er på mottakerlista. Det passer jo fint, for det er nemlig sånn at jeg har en magnet hjemme som ser slik ut:

Bilde lånt fra itskitsch.co.uk

Bilde lånt fra itskitsch.co.uk, som interessant nok har den som "Queen of everything magnet", det mangler liksom et ord?

Det var en ting om meg selv som dere sikkert ikke visste fra før. En annen av magnetene mine, og det tror jeg er favoritten, bærer teksten: “Well, aren’t you just a ray of fucking sunshine”.

Jeg vurderer i grunnen teksten som kandidat for mitt neste geriljabroderiprosjekt.

Man skal vel egentlig skrive litt flere fakta om seg selv i forbindelse med slike utmerkelser, men jeg har skrevet så mange sånne innlegg før at jeg har gått litt tom for ting å si – i det minste trenger jeg “prompts”. Til glede for nye lesere har jeg derfor heller gravd litt i arkivet:

På den annen side begynner det egentlig å bli på tide å skrive en ny 100 things-liste. Enkelte punkter er utdaterte. Noe som er ganske beroligende, det betyr at det har skjedd noe de siste 8 årene…

Og når det gjelder hvem jeg skal sende utmerkelsen videre til har jeg en helt opplagt kandidat: antibloggeren.

Velkommen til awardenes verden, Magnhild…

Følge og følge, Fru Blom

Jeg leser i hovedsak blogger i Google Reader. Det passer meg best, det er nemlig den enkleste måten for meg å sørge for at jeg får lest de viktigste (for meg) bloggene hver dag, samtidig som jeg har et lass med inspirasjon i form av forskjellige kategorier som jeg leser litt mer av og på. Men så var det dette med følgere, da. Det er jo for eksempel sånn at de fleste som har giborter og som bruker Blogger/Blogspot har som krav at man er “fast følger” for å få ekstralodd. Og, joda, jeg kan jo gjerne være det, men Bloggerprofilen min er jo ikke akkurat så givende. Men jeg skjønner jo at det er litt morsomt for folk å følge med på hvem som leser bloggen deres, så de siste dagene har jeg tatt et lite raid og forsøkt å få lagt meg til som følger på de bloggene jeg har i Google Reader. Det blir nok fler etterhvert også. Og sånn helt forsøksvis har jeg lagt en sånn Google Kontaktnettverk-widget på egen blogg også, nede i høyre marg, så hvis noen har lyst til å følge meg, så har de nå mulighet. Ikke helt sikker på hvordan det egentlig vil funke siden bloggen min ikke er en Blogger/Blogspot-blogg, men det vil jo vise seg. Og jeg kan jo alltids ta den bort etterhvert dersom det ikke later til å ha noe for seg.

Men så vet dere nå det. Hva det nå var.

Shabby fredag, og en kommentar om hvitt

Jeg har ledd godt av Magnhilds “Shabby fredag” serie de siste ukene (foreløbig siste innlegg her). Jeg har jo, som nevnt, lest en del interiørblogger i det siste. Og for hver jeg har lagt til i google reader har jeg sukket og lukket minst to. For det er veldig mye shabby chic der ute. Og sånn romantisk fransk, helst stavet på fransk. Og pasteller. Og hvitt. Det er MYE hvitt. Man blir nesten snøblind. Og innmellom er det veeeeeeeldig mange bilder av omtrent samme saken.

Jeg mener, jeg tar en masse bilder. Jeg kan godt ta tjue bilder av samme ting. Og så tenker jeg at DET skal jeg blogge om. Og så kommer jeg aldri så langt. Eller, hvis jeg er heldig  kommer jeg så langt, men husker ikke å finne fram bildene. Og hvis jeg er så usannsynlig heldig at jeg både husker å blogge og finner fram bildene samtidig har jeg sjelden tid til å bruke tid på å behandle bildene i særlig grad, utover å redusere oppløsningen. Og jeg har da i hvert fall ikke tid til å behandle tjue bilder av samme sak.

Hvordan gjør de det, egentlig?

Jeg, for eksempel, nøyer meg med sånt som dette:

Se, vi har fått opp whiskyskapene!

Se, vi har fått opp whiskyskapene!

Ja, hvitbalansen burde vært justert. Og jeg skulle kanskje ha flyttet unna litt rot før jeg tok bildet. Men jeg gadd altså ikke.

Jeg bruker kanskje tiden på å lese interiørblogger i stedet… Ikke vet jeg.

Og når jeg først er inne på Shabby fredag føler jeg at jeg kanskje skulle kommentert den tilsynelatende motsetningen mellom å sukke over mengden hvitt der ute og å male alt jeg klarer i egen leilighet hvitt… For det virker unektelig litt “flisen i min brors øye”-aktig. Jeg ser den.

Vel, ærede jury, her er saken:

Punkt A: Jeg er lat. Det er langt enklere å male alt hvitt, man slipper å vaske penslene (jeg bare pakker dem inn i aluminiumsfolie mellom hvert strøk/hver vegg) og vi trenger ikke kjøpe ett spann per rom/vegg. I tillegg slipper vi å stirre i timesvis på fargeprøver for å bestemme oss for om 1070-G10Y eller 1080-G30Y vil gjøre seg best, og vi kan spasere rett inn på OBS! Bygg og plukke med oss et spann eller to i stedet for å trekke kølapp og vente på at malingen ristes klar. (Det var det siste argumentet som overtalte mannen, forresten.)

Punk B: Vi har utrolig mye saker og ting. Vi har nok bøker til at de fleste veggene kommer til å dekkes med bokhyller. Og så har vi en og annen hyllemeterfull med whisky også. For ikke å snakke om et par bilder der rammen måles i m snarere enn cm som jeg gjerne skulle hengt opp. Og en del av den mindre typen også. Det kommer derfor ikke til å være så mye hvitt igjen å skue innen vi er ferdiginnflyttet.

Så det.

A propos hvitt, når jeg begynte å male dører oppdaget jeg at strien innenfor listene slett ikke var hvit, slik det så ut ved første øyekast, men lys blåbærsuppefarget.

Vakkert.

Vakkert.

Nå er dørene hvite.

Og jeg har fred i sjelen.

I like where this is going

Someone, I no longer remember who, linked to Mattias Adolfsson a while back, and I’ve had his blog in my reader ever since. At some point I will give in and buy something from his Etsy store, but as of now I am content with following the blog. Lately there’s been some storytelling going on, and this last series makes me giggle and hug myself with glee.

Chippendales overdose

Chippendales overdose

Genderisation

There has been a Panorama programme about sexual bullying (or, rather, sexual harassment) in schools, involving shockingly young children as the perpetrators. Several of the blogs I read have commented or linked, and you can read more here and here, to start with.

I think I’ll refrain from commenting much, at least for the time being (in fact the subject is almost too depressing for words, though that’s hardly constructive), but Naomi’s comment on Abby’s post highlights a related issue that’s increasingly relevant to me in my daily parenting, and which really annoys me no end. To quote:

In cartoons, an animated animal is male by default. A male sheep, say, will look roughly like a sheep, but with whatever human charateristics their particular character has. A male animated dog reading a newpaper and listening to the radio is simply a dog reading a newpaper and listening to the radio.

Female animated characters, on the other hand, have bigger eyes, longer eye-lashes, an hour-glass figure, a wiggly walk and so on, not to mention make-up (which those cartoons in which their male counterparts do not even wear clothes).

These female characters are often brought in to an otherwise all-male (i.e. all just pigs and rabbits and things) cast when the storyline requires one of the characters to fall in love, or to be almost distracted away from some world-saving task by the batting of those log eyelashes …

This puts across the following messages, and more, to children:

1. Male is the default; female is exceptional.

2. ‘Feminine’ appearance is universal and natural for females of any species.

3. The anatomical differences between males and females of any species are much, much greater than they really are.

4. The role of the female is sexual, and is defined in relation to the male.

5. The male is the agent, the female is the object of his attention.

And so on.

And it’s not only cartoons. A while back someone asked the participants at Tett inntil for tips on which boxes to look for to find “female Lego Duplo figurines”, excluding the rather tacky princess series. As a responsible parent, she wanted female role models for her daughters, police women or firewomen and similar. My question was: Well, how can you tell that they are not female? Most Duplo figurines are “degenderised”, they have eyes, nose and mouth, as do, to my knowledge, both men and women. Only the princesses have skirts. A few have beards, they can be assumed  to be men (though I have heard of bearded ladies).

This feeds directly into the argument Naomi is presenting: “Male is the default; female is exceptional.” Because, of course, there ARE female Duplo figurines – apart from the princesses. We have one from the Zoo set at home, she has longer eyelashes and a ponytail, and a more, well, made up look in general (defined lips and so on). However, most female zoo-keepers I’ve seen don’t look like that. Granted, some of them have long hair, and would naturally wear it up while at work to prevent it from getting in the way, but then, so do quite a few male keepers… And would you really put on make-up to go clean out the elephants’ cage? So why do we assume – because of course we do – that the un made-up Duplo zoo-keeper with the sensible haircut is male?

Now, there’s a halloween costume

…I’d almost say to die for, but I’d prefer to keep my head, thank you very much. Without it I wouldn’t really be able to appreciate the wondrousness that is Grosgrain’s Marie-Thérèse dress. Lookee:

I’m flabbergasted.

Drool

I try to avoid buying clothes for the lass that are way too big and will have to lie neglected for years while we wait for her to grow into them, but, really, who can resist a giveaway? While you’re at it, the rest of the Grosgrain blog is worth investigating, too.

Free quilt (maybe) and free rice

Dana of Old Red Barn is raffling out an absolutely gorgeus quilt. Go look (but don’t enter, because I WANT IT, ok?).

And she links to: Test and build your vocabulary and cause rice to be donated at the same time. Does it get better? (Well, yes, if they just gave the rice away anyway or even if there was no need for rice donations in the first place because everyone got enough to eat, I suppose things would be even better. Still: Vocabulary game, you know?)

Composition challenge

Joining the gameChallenge 8 – Folk Lore

My parents have a fairly large set of friends that they’ve kept in touch with since their student days, some even longer, so many, in fact, that even now I have problems remembering who they all are. This impresses me wildly. I’m lucky if I manage to keep in touch with anyone except a chosen few for more than a month after I stop seeing them daily – I’ve forgotten the names of most of the people I worked with a year and a half ago – and I’m of the internet persuasion and have all these social networking tools at my fingertips. It obviously doesn’t help.
Anyway, back to topic: Two of these friends, husband and wife, are both doctors and live on a farm somewhere in Nord-Trøndelag (I forget the details). Quite an impressive place, apparently, but definitely rural. My brother and I are both city/town bred, hardly “big city” in the international sense, but still, urban enough.

When I was 4 or so we went to visit this family. Apparently, the first utterance from my four-year-old self upon embarking from the car was “Where is the playground?”

Twelve years or so later, my brother accompanied my parents on a visit, he would have been nine or thereabouts. The lady of the house gave him a glass of milk from the cows of the farm out of the fridge. His answer, when asked how he liked it, was “Well, it’s kind of strange to think that it comes from the cow.”

My parents would have been mortified if they hadn’t been too busy laughing. What sort of city slickers had they brought into the world?

(In my brother’s defence, he knew better, of course, it just came out the wrong way. I was probably genuinely interested in knowing where the playground was.)

Having written that, I’m no longer sure it counts as family folk lore (though it’s told often enough in my family, I assure you), but at least it’s a good story.

I might try to catch up on some of the earlier challenges, too. The net knows I could use some new content on this so called blog.